>Først til spørsmålet om Rosa Luxemburg. Det var ikke at Lenin ignorerte
>henne som førte til at det ikke spredte seg. Tvert imot.
Det jeg sa, var at Lenins manglende lydhørhet overfor kritikk kommer fram i
at han ignorerer Luxemburgs kritikk av oppløsningen av den valgte
nasjonalforsamling som en krenkelse av fundamentale demokratiske prinsipper
som hun spådde vill føre til et byråkratisk diktatur, hvis den fortsatte.
Hadde han og andre vært lydhøre her (kritikken rammer i like høy grad
Trotski), ville han ha overveid denne kritikken og besvart den, kanskje til
og med endret linje. Lenins taushet bekrefter at han og bolsjevikkene så på
forholdet mellom seg selv og revolusjonære sosialister i andre land som på
forholdet mellom avantgarde og masser. Komintern skulle bli
transmisjonsremmen som overførte den suksessrike bolsjevikkiske teori til
omverdenen. Her lå kimen til at det bolsjevikkiske forbildet aktivt skapte
splittelse i den radikale arbeiderbevegelsen i land som Tyskland og Italia
som endte i ufruktbare stridigheter om dogmatiske spørsmål. Hadde
bolsjevikkene i stedet signalisert at de lyttet til og samarbeidet med
likeverdige partnere, hvilken betydning ville det ikke fått? Bolsjevikkenes
holdning til mensjevikkene, de sosialrevolusjonære og andre sosialistiske
strømninger i Sovjet avspeiler samme problem som jo netopp var medvirkende
til at man ville tvangsoppløse nasjonalforsamlingen. Her ligger kimen til at
man ble isolert fra dialog med massene og endte i partidiktaturet.
>Revolusjonsforsøket
>i Tyskland manglet en sterk ledelse, derfor ble det aldri koordinert.
La meg bare sitere Paul Levi (leder av VKPD) fra hans flammende kritikk av
Kominterns toppstyring av "marsaksjonen 1921": "Sentralen satt i Berlin og
"forsterket aksjonen", mens folk ble skutt ned for fote". Aksjonen ble
ekstremt toppstyrt etter oktoberrevolusjonsforbildet og med Kominternagenter
som ordregivere: resultatet var en halvering av VKPD (som på dette
tidspunktet var større enn SPD i store områder) på få dager! Tyske arbeidere
var helt uforstående og uforberedt på at det plutselig skulle være
revolusjon. Det samme tåpelige forløpet gjentok seg 1923 med ennå mere
katastrofale følger. Det var ikke "sterk" (i betydningen stram,
ordregivende) ledelse som manglet, men konkret analyse og forståelse av
situasjonen, f.eks. at man i SPD hadde et uttrykk for store deler av de
bevisste tyske arbeidere, som man hadde måttet samarbeide med. I stedet
baserte man seg på dogmatiske russiske skjemaer og altså bl.a. feil som Rosa
hadde kritisert sønder og sammen tre år tidligere.
>Men vi vet
>så mye som at sterk enhet var en viktig faktor i å opprette og ikke minst
>bevare Sovjetstaten gjennom krigsårene.
Stalins ledelse var diktatorisk og basert på terror. Netopp derfor var den
svak og ikke sterk. En koloss på leirføtter. En revolusjonær krig mot
facismen var blitt umuliggjort gjennom dette og den feilaktige analysen av
fenomenet som kom fram i bl.a. "sosialfascisme"-teorien som fatalt splittet
den tyske arbeiderbevegelsen på det mest kritiske tidspunkt. Teorien var et
uttrykk for at man hadde mistet kontakten med virkeligheten på grunn av den
antidemokratiske og kontrarevolusjonære politikk, bl.a. i Komintern.
>Problemet slik jeg ser det, var ikke at de ikke fortsatte med revolusjon i
>Russland etter 1917 (i tilfelle mot hvem?).
Jeg skrev at det manglet revolusjonær politikk, ikke at man skulle fortsette
med revolusjon. Det manglet fundamentalt en forståelse for demokratiets
avgjørende betydning for sosialismens suksess.
>Marx og Engels poengterte at sosialismen var nødt til å være internasjonal.
>Det er kanskje på dette punktet jeg skiller meg mest fra ML-bevegelsen. Jeg
>tror (ut fra erfaringene, men også ut fra teorien) at sosialisme i ett land
>ikke kan fungere over tid.
Her er jeg forholdsvis enig - jeg tror kort og godt ikke sosialisme i ett
land er mulig. Men: sosialisme uten demokrati er også umulig!
>Selvsagt betyr subjektive faktorer mye,
Ja, og derfor: hva betød den subjektive faktor Stalin og hans medløpere?
>Ut fra dette er det vanskelig å si når sosialismen opphørte i Sovjet. Jeg
>tror den opphørte lenge før 1953. Jeg tror den opphørte i det den
>internasjonale revolusjonære bølgen var over.
Og det var den - senest - i 1923. Vi er tilnærmelsesvis enige her.
Spørsmålet blir om det er rimelig å kalle krigskommunismen og NEP for
sosialisme? I tilfelle må det bli et meget primitiv og uutviklet form for
sosialisme med alvorlige byråkratiske utvekster. En mere rimelig betegnelse
ville kanskje være et halvfeudalt restsamfunn i indre oppløsning, med en
trengt revolusjonær statsledelse og med begynnende innslag av statskapitalisme.
>Men likevel tror jeg det en
>viss periode ville være mulig å gå tilbake dersom den internasjonale
>situasjonen skulle endre seg. Det skjedde som kjent ikke, og en ny
>herskerklasse vokste frem, særlig fra rundt 1930 og fremover, selv om
>kornene allerede ble sådd rundt 1920 da viktige funksjoner som skulle
>tilhøre folket ble overtatt av partiet. Det var ikke i seg selv galt, men
>det banet veien for et nytt byråkrati. Og jeg understreker at der jeg har
>skrevet tror, mener jeg tror. Jeg kan ikke spå hva som ville skjedd
>hvisomatte dersomatte. Alt jeg kan si er at jeg tar historiske hendelser og
>forsøker å analysere det med det marxistiske analyseapparatet jeg kjenner
>til. Meget mulig det ikke er nok, og godt mulig det er feil, men jeg håper
>på en hyggelig debattone fremover.
Tiltredes! Jeg har så avgjort heller ingen patentsvar, men noen minimumskrav
til analysens forutsetninger, hvorav det viktigste er: ingen sosialisme uten
demokrati (men heller intet reelt demokrati uten sosialisme). Frihet er
alltid frihet for de som tenker annerledes som Rosa sa.
Vh. Karsten Johansen