>Og for meg er det altså både et paradoks og en gåte at radikal/revolusjonær
>ungdom kan slutte seg til et prosjekt som har utspring i en totalitær og
>anti-demokratisk tradisjon - uten å føle en sterk trang til å finne ut
>hvordan dette kunne skje og hvilke feil som ikke må gjøres om igjen. Eller
>har RU internt diskutert ml-tradisjonen og tatt standpunkt mot den
>stalinistiske arven? Og hvis dere har gjort dette - hvordan kan dere holde
>kritikken internt og i tillegg forsvare den fortsatte tilknytningen til AKP?
>
Du setter voldsomt høye krav til Rød Ungdom som revolusjonær
ungdomsorganisasjon. Organisasjonen består av folk helt ned i 13-års
alderen, folk som var 5-6 år da muren falt. Dette er en diskusjon jeg
faktisk mener ikke tilhører Rød Ungdom, dersom den skulle tas, ville det
bare blitt blant de eldste i organisasjonen. Det ville for det første vært
udemokratisk. For det andre ville det vært ekskluderende i forhold til yngre
folk. For det tredje ville vi da ikke hatt mulighet til å ta opp aspekter
fra eldre folk, som gjerne har levd med en revolusjonær bevegelse innpå
livet i 30 år - og gjerne mer enn det. Det er ikke den viktigste diskusjonen
for Rød Ungdom.
Diskusjonene handler heller om hvordan vi kan bidra til å styrke den
revolusjonære bevegelsen og den revolusjonære kampen. Som David Sørmark
påpeker i sitt innlegg har vi i stor grad klart det de siste årene. Og
politikken formes ut fra våre egne erfaringer kombinert med overført teori.
Om du ser på for eksempel Rød Ungdoms studiesirkel, på Rebell eller på
heftene vi har gitt ut, vil du finne få eller ingen hentydninger til det du
kaller den stalinistiske praksisen. Det er faktisk ikke nødvendig å ta den
diskusjonen lenger i Rød Ungdom (annerledes i RV/AKP). Rød Ungdom er ikke
lenger ledet av folk som Helge Øgrim og Harald Skjønsberg (som plutselig
snur og skriver en bok om hvor slem han var som organisatorisk nestleder av
Rød Ungdom i perioden 1975-1978). Så lenge Rød Ungdom skal utvikle sin kamp
ut fra sin egen praksis, så virker det forstyrrende. For jeg ser rett og
slett ikke nødvendigheten. Kan hende er jeg naiv, men...
--- Revolusjonær hilsen Mathias