KK-prosessen har ribbet RV for politisk troverdighet. Etter at RV-ledelsen,
med Aslak Sira Myhre, Trond Myklebust og Charlotte Christiansen i spissen,
har valgt å å stille seg bak AKPs bruk av rå kapitalmakt for å endre avisas
redaksjonelle linje, kan ikke lenger partiet spille en samlende rolle på den
anti-autoritære, maktkritiske venstresida. Vi ser derfor ingen annen utvei
enn å melde oss ut av partiet.
Som medlemmer av Arbeidermaktgruppa (AMG) gikk vi inn i RV da partiet åpnet
for individuelt medlemskap i 1991. Etter Berlin-murens fall og tragedien på
Tien An Men-plassen var den såkalte kommunistiske tradisjonen med Lenin,
Stalin og Mao som ledestjerner definitivt plassert der den hørte hjemme; på
historiens skraphaug. Sammen med tidligere AKPere så vi et selvstendig RV
som en mulighet til å bygge et nytt parti basert på en kritisk marxisme. I
det møysommelige arbeidet med å rehabilitere sosialismen, var etableringen
av en demokratisk organisasjonspraksis et felles utgangspunkt.
I årene etter 1991 har RV på noen felter utviklet seg i vår retning:
Partiet er formelt fristilt fra AKP og har vedtatt en rekke
programformuleringer som markere avstand fra ml-tradisjonenes forståelse av
sosialisme som et samfunn der partiet kontrollerer både klasse, fagbeveglse
og statsapparat. Likevel har det vært umulig å få vedtatt et grunnleggende
oppgjør med RVs egen historie. AKP har bitt seg fast i partiet, og RU har
blitt et fristed for ungdom som lefler med stalinistisk tankegods. Det var
derfor symtomatisk at en symbolsk viktig avstandtaking fra stalinisme ble
strøket fra partiprogrammet på forrige landsmøte. Partiet fikk dessuten en
leder med en uttrykt målsetting om å forene fløyene i partiet. Men et slik
tilsynelatende sympatisk ståsted er en umulighet. AKP har stått solid
plantet i en kommunismeforståelse der viktige ingredienser har vært troen på
at et elitistisk kaderpartiet kan forvalte de objektive interessene til
arbeiderklassen. Der slike partier har kommet til makta har det uten unntak
ført til utvikling av ettpartidiktatur hvor partiet har sittet med
statsmakta og styrt "på vegne av" arbeiderklassen. Denne tradisjonen er
dermed det viktigste hinderet for utviklingen av en frigjørende sosialistisk
teori og praksis.
En slik forståelse har vært elementær barnelærdom for kritiske marxister.
Om de ikke lærte leksa si av Rosa Luxemburg så forstod de alvoret under
Moska-prosessene eller ble opplyst av Krustsjov i 1956, mens de mest
tungnemme ikke innså nederlaget før maoismen avslørte seg i 1989. Og også
AKP har måttet ta et oppgjør med fortida, men oppgjøret har vært halvhjertet
og maktmisbruket mot KK-redaksjonen demonstrerer for all verden at partiet
ser på "demokrati" som et honnør-ord som klinger fint i et partiprogram, men
som ikke skal omsettes i handling. Ved å bruke rå kapitalmakt til å tvinge
gjennom sitt syn på den redaksjonelle linja, har dette mini-partiet uten
politisk legitimitet sannsynligvis ødelagt et hvert forsøk på å gjøre
Klassekampen til "hele venstresidas avis". Og når RVs demokratiske sinnelag
blir satt på denne prøven, velger ledelsen sammen med en lang rekke
medlememer på ny å innordne seg det autoritære parti-styret bare fordi de er
enige i sak; nemlig kritikken av den redaksjonelle linja. Målet helliger
altså middelet.
Dermed har KK-prosessen avdekket situasjonen i RV anno 1997: Partiet er
formelt skilt fra AKP, men lever i et frivillig ideologisk samboerskap med
den gamle ektefellen. RV-ledelsens politiske og ideologiske prosjekt er å
føre to uforenelige tradisjoner sammen - men når de to retningene støter mot
hverandre i en avgjørende prinsippstrid må man velge side. Og ledelsens valg
gjør at vi ikke lenger kan forsvare parti-medlemskapet.
Jan Heiret og Roar Høstaker