Kommentaren under sto på side 2 i lørdagens Klassekampen. En kommentar
signert av en medarbeider i avisa vil av de fleste bli oppfatta som uttrykk
for avisas redaksjonelle linje i det aktuelle spørsmål.
I kommentaren sies det ting som er oppsiktsvekkende for KK, men som er
velkjente i den øvrige norske (JA-)presse: Det er "nasjonalistisk" å hevde
at det bør være et meget viktig mål at bedrifter som virker i Norge skal
være styrt
av eiere bosatt i landet.
Men denne eierskapsstrategien har meget sterk forankring i norsk historie og
samfunnskamp, og har også vært en strategi som den radikale
arbeiderbevegelsen har kjempet hardt for (den gang den norske
arbeiderbevegelsen hadde mer ryggrad og tenkeevne enn i dag). Det er ikke
urimelig å hevde at en hovedgrunn til at det ressursrike men nylig
avkoloniserte bonde- og fisker-Norge ikke utvikla seg til en utbytta og
fjernstyrt bananrepublikk etter sånn ca. år 1900, var den kloke og sterke
alliansen mellom den framvoksende arbeiderbevegelsen og nasjonale strateger
innafor borgerskap og intelligentsia. I den prosessen fikk vi blant annet
konsesjonslovene (som i dag blir sett på som gammelmodige og nasjonalistiske
blant Oslogrytas mediesynsere og -bajaser, blant markedsliberalister og
EU-tilhengere).
Kommentaren nedenfor er sikkert velment. Det finnes nok av norske eierer med
tvilsom oppførsel (ikke noe nytt, vi lever i et kapitalistisk land). Men
Klassekampen heller barnet ut med badevannet, og blir dessverre ved- og
vannbærer for den propagandaen som har pågått mer eller mindre uopphørlig
siden NEI-seieren i 1994. For kravet om at bedrifter og naturressurser skal
være eid/kontrollert av personer/grupper som er underlagt norske lover og
forskrifter, og avgjørelser fattet av norske myndigheter, har ingenting med
"nasjonalisme" å gjøre, ihvertfall ikke i den betydning som man bruker
begrepet i moderne norsk: "Vi i Norge er best".
Det handler derimot om noe så enkelt som _demokrati_: Avgjørelser av
betydning for vår hverdag (de fleste av oss tilbringer halvparten av vårt
våkne liv på jobben) skal i størst mulig grad fattes av personer som vi har
mest mulig innflytelse på. Ideelt sett burde vi fatte slike beslutninger
_sjøl_, dvs. bedrifter styrt av de ansatte, direkte eller indirekte. Men når
det ikke er tilfelle, så må man ikke gå til den andre ytterlighet, og si at
det spiller liten rolle om bedrifter (og de ressurser som bedriftene har
råderett over) er eid av innenlandske eller utenlandske interesser, bare de
"oppfører" seg (tilsynelatende) pent, slik Klassekampen nå ser ut til å
mene. Veien å gå må heller være å kjempe for å bruke det som finnes av, og
forbedre, nasjonale regelverk for å regulere bedriftene til publikums
fordel. Forøvrig må det føyes til at man kan utnmerket godt kombinere et
standpunkt om at norsk eierskap er viktig, med at man er mot norsk eierskap
av næringsvirksomhet i andre land. Ja, faktisk er denne posisjonen politisk
konsekvent! Og "nasjonalistisk" er den så absolutt ikke.
Det er utillatelig naivt å forlite seg på at man kan velge bort "dårlig"
norsk eierskap til fordel for "moderne" eller "lyttende" eller
"miljøvennlig" utenlandsk eierskap. Det sterkeste vern mot den voldsomme
offensiven til WTO, IMF, Verdensbanken, USA, EU for det de så moderne kaller
"deregulering" (å fjerne de siste hindre for ubegrenset global
føydalisme utøvd av transnasjonale selskaper), er uten tvil de
fortsatt ganske sterke nasjonale regelverk i
mange land for å øve en viss kontroll over og med innenlandsk næringsliv
og egen økonomi. Slike regelverk retter seg ikke mot andre land, og
anerkjenner implisitt deres rett til egen råderett på samme måte.
De bygger på prinsippet om at "vi driver økonomien på vårt territorium slik
vi ønsker, dere driver slik dere ønsker, og så handler vi med hverandre på en
sånn måte at det er til fordel for begge". Dette er et prinsipp om
likeverdighet, og har ingenting å gjøre med "nasjonalisme", dvs. "norsk og
Norge er bedre enn andre". Det er dypt skuffende at Klassekampen av alle
aviser nå begynner å si sånne ting (som forøvrig har null verdi som nye
tanker, siden denne typen "bekymring" vedrørende "nasjonalisme" er hakk i
plata fra de fleste norske medie-synsere, og et av mange virkemidler i deres
utrettelige arbeid for å rakke ned på og demoralisere den aktivismen som har
holdt Norge utafor EU til nå, og som har som sitt viktigste fundament "de
som bor her skal styre dette landet". Hva pokker er galt med et sånt
standpunkt?).
J. M. Keynes sa det slik på 30-tallet :
>....I sympathize with those who would minimize, rather than with those who
>would maximize, economic entanglement among nations. Ideas, knowledge,
>science, hospitality, travel -- these are the things which should of their
>nature be international. But let goods be homespun whenever it is
>reasonably and conveniently possible and, above all, let finance be
>primarily national.
>.....
Jeg utfordrer leseren: Keynes hadde rett den gang, og han har rett i dag!
(Dette gjør jeg meget bevisst om at noen vil mene at verden er såååååå
fryktelig annerledes og moderne og IT-basert etc., og at det Keynes sier
er fryyyyyyyyktelig gammeldags. Men hvis noen kan imøtegå meg med
substansielle argumenter, og ikke bare pop-økonomi-svada av Dagblad- og
Dagens Næringsliv-type, er jeg lydhør).
Keynes ville hvis han hadde levd i dag hatt altså hatt DnB framfor Sampo.
Mens Klassekampen gjerne tar et utenlandsk
finanskonsern hvis de virker snillere mot kundene enn DnB.
Her bør det bli debatt!
Trond Andresen
*********************
Klassekampen, 30/12, side 2:
>Oppkjøp og eierskap
>
>Det viktigste er ikke hva slags pass eierne har, men hvordan de oppfører
>seg. Å hevde noe annet, smaker stygt av nasjonalisme.
>
>Tarjei Leer-Salvesen
>tarjei@klassekampen.no
>
>Den siste uken har Dagens Næringsliv forsøkt så godt de kan å fyre opp under
>en debatt om utenlandske oppkjøp i Norge. Det er en underlig prioritering av
>en avis som ynder å kalle seg liberalistisk og som tar til motmæle mot de
>politiske forsøkene på å sikre nasjonalt eierskap hver gang spørsmålet
>kommer på banen. Ved å drive med den slags mer eller mindre kvalifisert
>synsejournalistikk som Dagens Næringsliv har gjort i det siste, oppnår man
>bare å piske frem nasjonalistiske nisser og troll. Dessverre er dette en
>debatt som ofte hilses velkommen på venstresiden også. Storebrand er
>visstnok fortsatt en het oppkjøpskandidat. Orkla, Tandberg … Vi har hørt det
>mange ganger før. Men hvem er egentlig interessert i å gjenta fadesen til
>finske Sampo, som forsøkte å gifte seg med en brud som ikke har
>skilsmissepapirene med halvstatlige DnB i orden? Heiagjengen til DnB er
>skremmende stor, og det skyldes kun det faktum at banken er norsk. DnB er på
>sin side ikke fornøyd med å være storaksjonær. Helst vil banken fusjonere
>med Storebrand og lage et norsk storselskap. At DnB har en stor andel
>statlig eierskap og en rekke norske aksjefond som eiere, har ikke gjort det
>til en bank som jobber noe som helst mer i folkets interesse enn en hvilken
>som helst utenlandsk børsnotert bank. DnB er dyrere for den jevne kunde enn
>mange andre, og banken investerer over en lav sko i miljøfiendtlige
>prosjekter, slik som eukalyptusplantasjen til Erling Lorentzen i Brasil, som
>både har ødelagt sårbar atlantisk regnskog og stjålet landet til
>tupinikimindianerne. Dessuten driver DnB med finansiering av relativt
>tvilsomme finansielle transaksjoner, slik som Kjell Inge Røkkes overtagelse
>av Aker RGI med påfølgende tvangsutløsning av de andre aksjonærene.
>
>Det finnes argumenter for statlig eierskap. Det kan være et viktig
>instrument for å sikre en stats interesser i sentral infrastruktur i
>samfunnet. Det er derfor vi har et offentlig postvesen, skolevesen,
>veivesen, brannvesen osv. Og det er til dels de samme argumentene som har
>blitt brukt for å sikre en grad av offentlig kontroll over oljeutvinningen i
>Nordsjøen og deles av bankvesenet.
>
>Men disse argumentene for statlig eierskap gjelder ikke når bedrifter som
>Statoil og Telenor engasjerer seg som de multinasjonale gigantene de har
>utviklet seg til, i land som Angola, Aserbajdsjan og Malaysia. Da opptrer de
>i stedet som det de i sin tid ble opprettet som en motvekt til. Det finnes
>også argumenter for privat, nasjonalt eierskap. Man kan nevne nærhet og
>bedret kontakt mellom eier, ansatt og kunde. Men hvorfor flytter så John
>Fredriksen til Kypros, mens Røkke registrerer eierselskapet TRG på
>Antillene? I stedet kunne man forsøkt seg på en bredere debatt om hvordan
>eierne oppfører seg. Men dette er ikke bare en diskusjon om gammeldags
>kapitalisme representert ved Jens P. Heyerdahl og moderne turbokapitalisme
>representert ved Kjell Inge Røkke. Skal vi ta denne debatten på alvor, må vi
>samtidig vurdere forbrukereierskap som Coop, selskaper der arbeiderne eier
>bedriften, og for den saks skyld også banker som Cultura, som er et
>finansselskap drives etter de motsatte prinsippene av banker flest: minst
>mulig størrelse på investeringsobjektene og lavest mulig rente på både lån
>og innskudd.
>
>Det har vært et begivenhetsrikt år, med granskningen av den hemmelige
>aksjeposten i Orkla, børsnoteringen av Statoil, Norsk Hydro som måtte trekke
>seg fra det indiske gruveprosjektet Utkal Alumina etter årelang konflikt med
>lokalbefolkningen og ikke minst kampen om Kværner, som førte til at
>selskapet ble overtatt av erkekonkurrenten Aker Maritime. Tid til ettertanke
>om disse sakene bør kunne spore en mer fornuftig debatt om hvem som eier og
>hvordan eierskap skal brukes og reguleres enn hva vi har sett til nå.
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST