I denne sammenhengen trenger vi en definisjon av begrepet "demokrati".
Jeg regner med at Per har lest Sven Tarps artikkel "Kapitalistisk
demokrati og socialistisk demokrati". Her skriver han "Statens *indhold*
er, at den er et redskab for en klasses herredømme gennem den. Historisk
har der således eksisteret slaveejerstater, feudalstater, brgerlige
stater og arbeijderstater, dvs. socialistiske stater. Disse stater har
ifølge deres klasseindhold været henholdsvis slaveejernes diktatur,
feudalherrenes diktatur, borgerskabets diktatur og proletariatets
diktatur.
Statens *form* varierer meget afhengig af tid og sted. I ldtiden fandtes
der således demokrati, aristokrati, tyranni osv. (Det var Aristoteles,
der første gang definerede disse begreber). I middelalderen var der
stænderdemokrati, absolutisme, oplyst enevælde osv. Under kapitalismen
har der været parlamentarisk demokrati, præsidentstyre fascisme osv."
Så langt en god definisjon av skillet mellom form og innhold. Men
deretter mener jeg Tarp gjør en stor feil, som jeg også kjenner igjen
hos Per Rasmussen. Han skriver: "Statsformen under socialismen må
nødvendigvis være demokratisk. Men dette demokrati må ikke forveksles
med demokratiet under kapitalismen, feudalismen eller slavesamfundet.
(...)
Det, der adskiller socialistisk demokrati fra borgerligt demokrati, er
ikke først og fremmest "graden" af demokrati, dvs. formen, men nok så
meget indholdet, dvs. den klasse, der har magten. Derfor er det alt for
snævert at betegne det socialistiske demokrati som blot værende en
"udvidelse" af det nuværende borgerlige demokrati"
Altså - først skiller Tarp form og innhold under sosialismen; før han
igjen forener dem. Fra å være en del av formen, gjør han demokratiet til
en del av innholdet i sosialismen, han definerer sosialisme i
utgangspunktet som demokratisk. Det er det samme som Per gjør.
Resultatet er at Tarp dermed kan forsvare ymse regimer, hvilket han også
gjør andre steder (Sovjetunionen til 1956, Cuba, Albania) som
*demokratiske* fordi de er sosialistiske. Det er bare en videreføring av
Lenins uttalelse om at "Sovjetmakten er en million ganger mer
demokratisk enn den mest demokratiske borgerlige republikken", en
spissformulering rettet mot Kautsky, som Stalin benytter seg av ved å
gjøre seg selv til despot i demokratiets navn.
Dermed er Tarps argumentasjon den samme som Magnus Marsdal og Randi
Holmelid har gjort seg til talspersoner for, bare med motsatt fortegn.
Jeg synes særlig Tarps argumentasjon blir særlig merkelig, når DKP/ML,
partiet hvor han selv sitter i ledelsen, kort tid etter gir ut "Program
for et socialistisk Danmark", hvor demokratiet er en del av innholdet av
sosialismen. Det er viktig for bevisste revolusjonære å konstant
diskutere sosialismens *innhold*. Det gjør DKP/ML. Men når Tarp, rett
nok i polemisk øyemed, smelter innholdet sammen med formen, bærer det
galt avsted.
Proletariatets diktatur er ikke det mest demokratiske samfunn vi hittil
har sett. Demokrati dreier seg utelukkende om politikkutøvelse. Det
dreier seg om hvorvidt enkeltindividene deltar som SUBJEKTER i
politikkutøvelsen, hvilken rolle de som enkeltindivider, IKKE SOM
KLASSE, har på utøvelsen av det *klassediktaturet* som hersker. Å hevde
at Stalins Sovjetunionen, Hoxhas Albania, Maos Kina eller Castros Cuba
er mer deomkratiske, at enkeltindividene har innflytelse på
klassediktaturet, enn for eksempel i dagens Sveits, Hellas, Danmark
eller Norge, er en omgåelse av de faktiske forhold. Og selv om an, som
Per, går god for Nord-Koreas proletariske karakter, er det feil å hevde
at landet er er demokratisk enn Sør-Korea.
Men - i aller siste instans - så er det ikke dette som er det sentrale i
den langsiktige politiske utviklingen. Det handler om klassediktaturer,
det handler om innhold.
--- Mathias