]Den sidste betydningsfulde
>konklusion, som Marx og Engels drog af Pariserkommunens blodige erfaringer,
>og som de fik indføjet i dokumenterne fra Første Internationales kongres i
>Haag i 1872, var, at arbejderklassen under revolutionen og den
>socialistiske opbygning har brug for et politisk parti, der kan føre an i
>denne vanskelige kamp. Men hvordan dette parti konkret skulle indgå i
>den socialiske opbygning, derom kunne Marx og Engels selvsagt intet sige.
>Den opgave blev det op til Lenin, Stalin og de andre russiske bolsjeviker
>at løse.
Spørsmålet er da: Synes Brosche og Bismo at Stalin (som fikk fullføre
byggingen av Sovjetsamveldet) på en tilfredsstillende måte løste oppgaven
med å plassere det sosialistiske partiet i den sosialistiske oppbygningen?
Deres kriteria for et sosialistisk samfunn, uten arbeiderklassens rett til
å velge og tilbakekalle sine representanter, kan tolkes i den retning. I så
fall blir konsentrasjonsleire for dissidenter ikke et kriterium, men en
absolutt absolutt nødvendighet, for opprettholdelse av partiets sosialisme.
Slik Per Rasmussen utlegger analysene av Pariserkommunen, er
masseoppslutning og valg- og tilbakekallingsrett en forutsetning for en
utvikling i sosialistisk/kommunistisk retning. Men det er ikke alle
sjølutnevnte ledende partier som har så stor tillit til massene at de tør
la arbeiderklassen få et slikt ansvar.
Ingenting ville glede meg mer enn om jeg har tatt feil i fortolkningen av
Brosche/Bismos konklusjon på en sosialismedebatt.
vh
Arne Eriksen