Re: Skal ein forhandle med fascistar?

Oddmund Garvik (garvik@i-france.com)
Fri, 2 Apr 1999 00:13:56 GMT

Knut Rognes:

>Nei, du har aldri sagt det. Men jeg stilte spørsmålet (hvordan kan et
>spørsmål være "mot bedre vitende" forresten?) fordi jeg synes det ligger
>implisitt i det du skriver at regimer av denne type må møtes med sterk og
>avgjørende voldsinnsats en gang for alle, a la NATO nå for tiden (men
>kraftigere), dvs at en ikke kan "forhandle" eller liknende med "slike
>regimer" fordi de ikke er å stole på, osv. Det er grunn til å tro at du ut
>fra det du har skrevet mener at enhver diplomatisk eller annen bestrebelse
>er helt fåfengt i forhold til det du kaller "slike regimer". Da gjenstår
>vel bare volden, altså den definitive voldsutøvelse. I dag er det NATO /
>USA som står for et slikt syn. Men gir vi NATO rett til å definere hvem som
>omfattes av begrepet "slike regimer" (dvs "de onde") må vi gi andre samme
>rett. Oppskrift på alles krig mot alle spør du meg.

Eg fatta eit ironisk poeng i spørsmålet ditt, difor "mot betre vitande".
Du snakkar om "diplomatisk eller annen bestrebelse". Men kva er det
eigentleg som har forgått dei siste åra? Ein har forhandla og firt, og nytta
diplomati på alle kantar. Denne krigen er ikkje så enkel som mange vil ha
han til. Forenklingar har vore dagleg kost den siste tida. Altfor mange.

Korleis skal ein kunne drive med utrydding på skikkeleg vis etter Hitler,
utan å bli tatt for ein amatør, ein som plagierer, er ei bleik etterlikning?
Same kor mykje ein Milosevic, eller ein Pol Pot slit og balar, klarer dei
aldri å koma i nærleiken av meistaren. Hitler fekk på ein måte prisen for
"Det Absolutte Onde". Dei som kjem etter, frå Rwanda til Aust-Timor, har
ikkje håp om å skape like mykje heftig indignasjon. Men denne udiskutabelt
overlegne posisjonen til Hitler har ein føremon: Det blir mogleg å snekre
ihop massakrar utan å risikere så mykje. Ein seier: "OK, det er ikkje bra,
men det er ingenting samanlikna med det Hitler gjorde." Dersom du er
diktator, kan du gjera dei mest forferdelege ting, om du passar på å gjera
litt mindre enn Hitler. Gjera like godt eller betre, er bannlyst. Då
reagerer verdssamfunnet ein gong for alle. Nok er nok.

Eg veit at fleire her på forumet er pasifistar, tilhengjarar av ikkje-vald.
Men sjølv for pasifistar må vel krigen i Kosovo by på vanskar. På den eine
sida syng dei songar mot krig og vald, på den andre sida mumlar dei kanskje,
lurande og litt skremde: "Det går då ikkje an å la den serbiske hæren drepe,
landsforvise, torturere alle desse menneska." Kva gjer ein med denne
sjølvmotseiinga når ein ligg der på den mjuke puta? Tar ein seg nok ein lur,
eller prøver ein å finne ein veg ut av denne indre konflikten? Dei som likar
lette løysingar, gjer som nokre her i Frankrike, t.d. formannen i Parti
Communiste Français (som har 3 ministrar i regjeringa), Robert Hue, og
Jean-Marie Le Pen som høgt og tydeleg proklamerer at dei er mot
intervensjonen i Kosovo, for så å gå over til å snakke om andre saker. Slik
har dei oppnådd eit poeng, enda kor demagogisk og simplistisk det er. Det er
ei komfortabel haldning. Eg er ikkje ute etter stemmer ved neste val. Eg er
her for å seia det eg tenkjer, sjølv om det ikkje alltid er lett, og sjølv
om det kanskje er uforsiktig. La gå.

Eg las i Libération den 29. mars at dei fire viktigaste landa i Nato - USA,
Frankrike, Storbritania, Tyskland - i 1998 bruka 2 300 milliardar franc til
hærane sine! Og kvifor gjorde dei det? For å fly i 10 000 meters høgd og
sleppe bomber? Med skattepengane våre kjøper me stridsvogner til dei, alle
slags våpen, fregattar, det beste som finst av rakettar, bazooka, miner,
bomber, sveitserknivar med 75 blad, og så vil dei ikkje bruka det... Dei er
redde for å skade utstyret, og bulke stridsvognene. Dei veit rett nok at
motparten har om lag det same utstyret, for ein har ordna seg slik at ein
har selt dei alt dei ville ha. Dette gjer at dei blir forsiktige sjølvsagt.
Men det store nyhendet i det XX. hundreåret er at ein er komne attende til
det som var vanleg på slutten av Romarriket: Krigen er til for å drepe
sivile. I dag vil ikkje dei militære dø lenger, enda det er yrket deira
(dette veit eg fordi eg sjølv er ein tidlegare offiser). Eg har lyst å seia
til desse: Kvifor finn dei seg ikkje anna arbeid? Snikkar, poet, eller
doktor! Ingen har tvinga dei til å bli profesjonelle krigarar. Dei kan godt
tenkje seg å sleppe bomber frå stor høgde, men deretter vil dei gjerne
heimatt så snart som råd for å nå fotballkampen. Me har lagt ut 2 300
milliardar franc for å stoppe massakrane i Kosovo, som om det einaste
problemet til kosovoalbanarane for tida var var bilkøar inn mot Pristina på
slutten av ei helg. Resultat: Den serbiske hæren og militsane ser på bombene
som fell over bygningar som er tomme for lenge sidan, medan dei for harde
livet myrdar innbyggjarane i Kosovo.

Utanom det faktum at bombinga blei "bestemt unilateralt av amerikanarane" og
at mange er samde om at ho strategisk sett er absurd, må ein allikevel
stille spørsmålet: Må ein, eller må ein ikkje gripe inn? Lat oss ein liten
augneblink medan me les ei avis, skifte ut "kosovoalbanar" med "jøde".
Troppene til Milosevic organiserer pogrom, øydelegg landsbyar, drep mennene,
og tvingar jødiske kvinner og barn til å flykte. Kva skal ein gjera, skal
ein gripe inn, eller ikkje? Ah, eg merkar litt nøling, sjølv blant
pasifistane. Bortsett frå dei som liknar på dei dålevande Hamsun, Céline og
kommunistane som støtta den tysk-sovjetiske pakta, vil dei fleste utan å
nøle seia at det ikkje går an, dei kan ikkje gjera dette! Og om det skulle
finnast ei eller anna rettferdiggjering av det overdådige pengeforbruket til
hærane våre, måtte det vera at dei hindrar gjentakinga av folkemord, etnisk
myrding og rensing... Skal ein gripe inn, eller? Ein skulle aldri ha lete
Hitler ha massakrert ein del av folket sitt - dei tyske jødane - sjølv om
det var eit indre problem i ein suveren stat, eller? Det er ei plikt å ikkje
gløyme blir det sagt, men kva skal ein så bruke dette til? Til pynt i
leiarartiklar og ved minnehøgtider?

Eg trur verda må få det klårt for seg at denne "suverenismen" har sine
grenser, og at desse grensene må fastsetjast av eit internasjonalt lovverk
som tek opp i seg og som i presis lovform omset innhaldet i den
internasjonale fråsegna om menneskerettane. Så lenge det det ikkje finst eit
internasjonalt organ som har gjennomført dette arbeidet, vil kvar einaste
innblanding i "indre saker", sjølv om det kan rettferdiggjerast moralsk
sett, vera eit halvgjort verk, ikkje så solid at det gjer noko, og heilt
sikkert diskutabelt.

Blant argumenta mot intervensjonen finn ein også følgjande: Dei har ikkje
gripe inn andre stader, korkje i Timor, i Rwanda, eller i Bosnia, etc.,
kvifor skal dei så gripe inn i Kosovo? Eit svikande argument. Ein har alt
skulda Europa og dei allierte for ikkje å gripa inn (Bosnia t.d.). Å klandra
dei for å gripa inn i dag fordi dei i går stod og såg på massakrane utan å
røre ein finger, er eit ynkeleg, retorisk argument. De må finna på andre
ting, gutar! Lat oss setje oss i staden til ein albanar. Kor mykje ein enn
måtte vera mistruisk i høve til amerikanarane, ville ein vera utruleg nøgd
med å sjå dei koma for å hindre dei serbiske styrkane å brenne husa, drepe
mennene, voldta kvinnene...

Det blir sagt at amerikanarane vil få maska si til å skine att i høve til
den arabiske verda etter bombinga av Irak, ved å koma albanske muslimar til
hjelp. Det er kanskje sant. Men nok ein gong er det ikkje lett å vera
albanar i denne stund. Om eg ein dag skulle vera i ferd med å drukne og ein
amerikanar rekker meg handa, vil eg ikkje seia: dra til helvete, eg tar
ikkje handa til ein fyr som bombar Irak. Eg ventar til eg er på det tørre
før eg snakkar om politikk.

Albanarane vil ha sjølvstyre, til og med sjølvstende. Om ein ser på
framtidsmennesket som verdsborgar, innbyggjar i verda, er det ikkje då ein
tilbakegang å opprette nye land som Palestina, Kosovo, Tibet? Jau, å skape
ein mosaikk av små statar som lett kan la seg flamme opp av den
nasjonalistiske fakkelen, er eit tilbakesteg. Men når eit folk blir øydelagt
på grunn av opphavet sitt, er den einaste utvegen å bli ein eigen nasjon
der folket kan ha von om å leve med institusjonar som respekterer livet deira.
Ein kan også sjå på nasjonen som ein etappe på veg mot integreringa i større
føderasjonar, den beste er den største, verdsføderasjonen.... Dersom
programmet til den serbiske staten i mellomtida er død over
kosovoalbanarane, har desse ikkje anna val enn å skape ei eining som
garanterer rettane deira.

Dei serbiske nasjonalistane som har sett fyr på Europa sidan den første
verdskrigen, ser på seg sjølve som *den* europeiske motstandsrørsla mot den
islamske invasjonen. Eg har vore i Bosnia og kan vitne om at det store
fleirtalet av dei vidgjetne muslimane i Europa var ikkje-religiøse. Dei
verkeleg religiøse var unntak, som i Frankrike, eller i Noreg. Liksom me
kan eta kraftige kjøtmiddagar på langfredag, åt dei "fetevarer",
charcuterie, under ramadan, og om ein hadde lete dei i fred, hadde truleg
moskeane om tjue år vore bruka til technokonsertar. Den serbiske makta er i
ferd med å snyta oss for den enkle, venlege, broderlege integrasjonen av
muslimar i Europa. Dei var representantar for banaliseringa av religiøse
forskjellar.

Den gamle, raud-brune apparatchikken Milosevic får folket sitt til å smelte
saman medan han legg i veg for å frigjera Jesu grav som er falt i hendene
til muslimane... Ein dag må ein vel bestemme seg for å stanse alt dette,
eller kva trur de?

Oddmund Garvik