> DISMANTLING YUGOSLAVIA, COLONIZING BOSNIA
...
Jeg tror for så vidt mye av dette har noe for seg. Likevel tror jeg
Chossudowsky legger for liten vekt på de interne problemene i
det han kaller Jugoslavias "sosialistiske økonomi", i det
stalinistiske styret under Tito osv. Hvorfor var man under Tito
blitt nødt til å ta opp vestlige lån i så stort omfang? Å si
at hele den jugoslaviske misere skyldes vestlig konspirasjon
blir alt for lettvint. Kapitalisme er ikke noen sammensvergelse
i seg selv, selv om den nok er full av slike. "Sosialismene"s
skjebne skyldes ikke grunnleggende konspirasjon fra vest, men
svakheter ved bevegelsene. Jeg har lest Svein Mønneslands bok
"Jugoslavia, før og etter". Den kan kritisk lest gi mye stoff
til ettertanke.
I tidens løp har mange pustet til de nasjonale motsetninger i dette
området, bl.a. støttet Stalin/KGB i en periode en gjenoppblomstring av den
fascistiske Ustasjabevegelsen rettet mot Tito, og sikkert har andre
"tjenester" ikke bidratt til å dempe motsetningene akkurat, herunder ikke
unntatt Titos egne. En av de verste stalinistene var en serbisk sjef for det
hemmelige politiet, som dog ble fjernet under et "tøbrudd". Men SKAPE hele
det nasjonalfanatiske kaos med dets kilder i religion osv. kan slike
tjenester ikke, det styrer seg selv, og skyldes vel mye ting som skjedde
under annen verdenskrig og i Tito-perioden. I slutten av Titos
eneherskerperiode hadde hans regime blitt sterkt forgjeldet i vest. I løpet
av åttitallet brøt økonomien sammen, bla annet med flertusenprosentig
inflasjon, idet den fulgte det velkjente mønster med diktat fra IMF, som
selvfølgelig bare gjorde vondt verre. Slik var grunnen lagt gjennom fallende
levestandard for fanatisme. Sosialisme var grundig kompromittert av Titos
stalinistiske diktatur. DERMED lå veien åpen for nasjonalsjåvinistisk
propaganda som "svar" på samfunnskrisen. Hadde det virkelig vært tale om
alternative styreformer og reelle forsøk på sosialistisk demokrati ville
sosialister i dag vært i en helt annen situasjon i dette området. Men
stalinismen i det jugoslaviske KP hadde ikke noe svar på de nasjonale og
demokratiske problemer og la allerede under kampen mot fascismen grunnen til
fremtidige konflikter. Ved grunnleggelsen av Titos republikk fantes nesten
ikke serbere i kommunistpartiet. Videre fram undertrykte man de
nasjonale tendensene gjennom persondyrkelsen. Her hadde ellers Jugoslavia
et unikt utgangspunkt, fordi det faktisk var en uavhengig bevegelse som
nedkjempet Hitlers tropper, noe som var en torn i øyet på Stalin, han kunne
ikke etablere den russiske dominans som ellers ble gjennomført i Østeuropa.
Milosevitj er sønn av en serbisk-ortodoks prest som levde i Kosovo. Han grep
mot slutten av åttitallet makta i det serbiske kommunistpartiet gjennom en
meget utspekulert ekstremnasjonalistisk propagandaoffensiv i nært samarbeid
med krefter som tsjetnikene, dvs. de serbiske fascistene som under krigen
var alliert med Hitler. Hoved"tesen" var her, at de andre jugoslaviske
nasjonene i en tyskstyrt sammensvergelse ville begå "folkemord" på den
serbiske nasjon. Ledende serbiske intellektuelle sto bak dette
fantasiproduktet som lå i god forlengelse av de verste serbiske
tradisjoner på nasjonalideologiens område og minner om nazismens sammen-
svergelsesteorier. Dette var lenge før så mye som een var drept i
konfliktene. Det ble bl.a. arrangert tilsynelatende spontane
ekstremnasjonalistiske masseforsamlinger ("mitings") som forspill for kupp i
diverse partiorganer og kulminerende i en storstilt feiring av 600-året for
det historiske slaget i Kosovo, som i den serbiske nasjonalmytologien
markerer fødslen av den serbiske nasjon, idet man dog fortiet at en del
albanere faktisk kjempet sammen med serbere i dette slaget. Disse "mitings"
viser oss et bilde av nasjonalt hysteri med ikoner av gamle konger og
helgener, ungdommer ikledt tsjetnik-"utstyr" som gjør den variant av
fascistisk hilsen (hånden knyttet med unntak for peke-og langfinger som
peker i samme retning som armen) som ble kjent i Italia rundt tiden for
P2-losjens kupplaner 1978 osv. (kanskje burde noen undersøke italiensk
innflytelse her. Hvilke interesser har italiensk kapital i Albania mm.).
Ekstrem persondyrkelse av Milosevitj ingikk også. Den jugoslaviske hæren sto
under sterk serbisk-kommunistisk dominans i offiserskorpset, og Milosevitj
prøvde nå å bruke denne til å etablere et Stor-Serbia på ruinene av den
jugoslaviske føderasjonen. Samtidig rev det rike Slovenia seg med vestlig
støtte løs fra det de oppfattet som trussel om serbisk dominans og en annen
gammel stalinist som Tudjman fremsto i Kroatia med sin nasjonalsjåvinistiske
bevegelse og stor-kroatiske mål. Dermed var borgerkrigen et faktum.
Milosevitjs bevegelse bærer de fleste av de kjennetegn som karakteriserer en
klassisk fascistisk bevegelse, det originale ligger i at den tar
utgangspunkt i et statskapitalistisk byråkrati og ikke i et vestlig
borgerskap. Det etniske utrenskning av og facistiske terror i Kosovo, som nå
pågår, dokumenterer dette godt.
Vh. Karsten Johansen