I dag kan dere lese (håper jeg) et portrettintervju med Anders Sandvig i
Klassekampen. Han gikk en usedvanlig snirklete vei før han ble rammet av
yrkes- og ytringsforbud. Hele intervjuet ble naturligvis for langt til å få
plass i avisa. Fordi jeg blant annet synes jeg måtte kutte noe av humoren og
utsagn om en annerledes journalisttilværelse enn den som rår i dag, legger
jeg ut originalmanus her på forumet. Hvis noen finner grunnlag for å
debattere noe av innholdet, skal jeg prøve å opp hansken.
Vennlig hilsen
Ola Lars Andresen
AKERSGATA MIDT IMOT
Av Ola Lars Andresen
Det var en gang en liten gutt. Han var så sinna og skamfull fordi bestefaren
hans moret seg med å stikke folk i rumpa med en nål. Og bestefar var så stor
og mektig at ingen turte å sette ham på plass. Så en dag tok gutten
bestemors hattenål i egne hender, og begravde den i stoppen på bestefars
lenestol. I dag fyller den lille gutten 70 år. Han kan stikke ennå.
Den som slår opp Sandvig, Anders, i Aschehougs og Gyldendals Store Norske
leksikon, kan lese at memoarbøkene hans «gir et sjarmerende bilde av mannen
og hans gjerning». Så sjarmerende er nok allikevel ikke bildet, at det
forteller at det var sønnesønnen av samme navn, som fikk den store
kulturhistoriske samleren til å slutte å plage andre. Patriarken bak De
Sandvigske Samlinger, bedre kjent som Maihaugen på Lillehammer, stakk så
hardt at det slett ikke var morsomt for ofrene. Det var gjerne de små og
uskyldige det gikk utover.
Sønnesønnen satte seg andre mål i livet. Når han stakk, ble det merket i
Forsvarets Overkommando, i de store redaksjonene i Akersgata og andre steder
der makt er samlet. Og det fikk han så sannelig unngjelde for. Han også. Men
det er ikke sikkert at memoarbøkene til vår Anders Sandvig vil bli omtalt
som sjarmerende.
Hylende morsomme derimot, er noen av eskapadene hans. Som da han kledde
sikkerhetsapparatet til Forsvaret nakent. Det skjedde som journalist i
Dagbladet, men ikke helt med redaktørenes vilje.
- Altså, jeg begynte i Dagbladet i 1953, og etterhvert fikk jeg skrive
kommentarer om NATO, sikkerhets- og forsvarstemaer. Det var saker som
interesserte meg, og jeg husker at jeg var kritisk til hele NATO-opplegget.
Men du var ingen forsvarsfiende?
- Nei, bevares. Jeg kom jo med i motstandsarbeidet i de siste krigsårene,
selv om jeg bare var en guttunge. Kanskje det var derfor jeg mente det var
interessant å sjekke den militære sikkerheten. Jeg fikk i hvert fall en idé
og ga den til redaktøren. Da ble jeg kastet på dør. Så gikk jeg til
avtroppende sjef for Forsvarsstaben, generalløytnant Ole Berg, og la fram
opplegget for ham i stedet. Han tente på ideen. Jeg fikk ham til å sette opp
et brev som ga meg og Dagbladet lov til å sjekke sikkerhetsopplegget. Da
snudde redaktørene.
Anders Sandvig flirer i skjegget, mens øynene lyser av morskap. Han skriver
på memoarbok. Der historien om hvordan han i 1955 «sprengte» de viktigste
militære anleggene i mesteparten av Norge «i lufta» bør få en viktig plass.
Her må vi nøye oss med å trekke den historien fram fra glemselen. Kanskje
den kan korrigere alle oppfatninger om at dagens tabloider skulle være
spesielt dristige og vågale – journalistisk sett.
Vår helt fikk med seg sjåfør Olaf Olsen og et raskt komponert falskt
identitetskort fra avisa, og kjørte til Rygge flyplass, hvor de ikke hadde
noen problemer med å komme seg inn noe sted. Som bevis på utført oppdrag
etterlot Sandvig seg kunngjøringer om at hele anlegget var å betrakte som
sabotert og sprengt i lufta.
- Alt gikk bra, og vel tilbake i bilen og på vei ut, fikk jeg se i bakruta
at noen kom etter oss på tråsykkel, og det i en sabla fart. Sjåføren syntes
vi burde kjøre videre. Men jeg bad ham stanse. Det viste seg å være
sikkerhetssjefen på flyplassen som kom tråkkende opp bak oss. Jeg visste
hvem han var, for jeg hadde jo akkurat lagt beskjed på skrivebordet hans om
at hele flystasjonen var tilintetgjort. «Dere er arrestert», peste han, da
han nådde oss igjen. «Nei, ikke tull du’a», sa jeg. «Du er jo dau»! Og så
viste jeg ham brevet fra Berg, forteller Sandvig.
Neste stopp var marinebasen i Horten, hvor sikkerhetsopplegget var nøyaktig
like betryggende. Verre, sett fra forsvarets synspunkt, skulle det allikevel
gå i Kongsvingerområdet. Der hadde Anders Sandvig fått nyss om en
superhemmelig radarstasjon. Området rundt var sperret med gjerde, men porten
var åpen. Selve anlegget var underjordisk, og først ved døra ble
journalisten stoppet.
Jeg kommer fra Ombudsmannen for Forsvaret. Jeg skal inspisere anlegget, sa
journalisten. Han ble ikke engang bedt om å vise legitimasjon. Derimot ble
han vist rundt, og det med militær sans for detaljer. Men noen må ha ant
ugler i mosen, for på vei ut igjen ble herrene Sandvig og Olsen stanset med
truende geværpiper. Da skjedde nok den største skandalen så langt, for det
falske identitetskortet ble godtatt, og med litt unnasnakk kunne de to
sabotørene kjøre tilbake til Akersgata. Det ble bråk. Både i Stortinget, i
overkommandoen og blant Dagbladets redaktører. Enda generalene gikk i debatt
i samme avis.
Sandvig leverte imidlertid en detaljert rapport til Ole Berg, så en slags
agent var han i hvert fall blitt.
Og så foreslo han å ta Nord-Norge. Berg syntes tilsynelatende at det også
var en strålende idé, men det samme gjorde ikke etterretningssjef Wilhelm
Evang. De høye herrer kom likevel fram til et kompromiss. Sandvig skulle få
lov til å prøve seg i Nord-Norge også. Men der ville han bli
forhåndsanmeldt. Det ble gitt melding om full alarmberedskap.
- Da måtte jeg jo finne på en annen taktikk, Jeg var ikke så dum at jeg
prøvde å trenge meg inn i de militære anleggene flere ganger. I stedet satte
jeg meg på nærmeste kafé og skjenket gutta etter hvert som de kom ut. Og så
snakket jeg med alle drosjesjåførene i både Alta og Kirkenes. Det holdt i
massevis. Jeg fikk vite alt jeg trengte, klukkler den store sabotøren.
Hva han ikke skulle ha gjort, var kanskje å få artiklene på trykk før han
var hjemme igjen. På Bodø flyplass ble han arrestert, og flyet til Oslo ble
holdt tilbake. Sandvig visste imidlertid råd, og forlangte å få kontakt med
daværende luftforsvarets kommandør for Nord-Norge, seinere «FN-general» Odd
Bull.
Hjemme i Oslo skrev han ny rapport til Ole Berg, som tok den imot med
ordene: «Å, huff». Det hører kanskje med til historien at
«sabotør-historiene» ikke er det eneste eksemplet i Sandvigs karriere på at
selv om journalistene på 50-tallet var mindre opptatt av å avsløre intime
detaljer fra kjendisers privatliv enn i dag, så innebar ikke det mangelende
sensasjonslyst. De som er gamle nok husker sikkert da vår helt i samarbeid
med fotograf ??? Karlsen, som egentlig var fra Nord-Norge, robbet
Glassmagasinet på høylys dag, og trillet ut med både trillebør og
gressklipper. Hos Adelsten-Jensen prøvde journalisten en dress mens Karlsen
ble pågrepet under mistanke for å stjele slips. Førstnevnte kom seg greit ut
med dressen. Den episoden ble riktignok ikke behandlet i Stortinget, men
rikelig kommentert i en sketsj på revyteatret Edderkoppen.
- Men jeg traff igjen Karlsen mange år etterpå, da den norsk-russiske
grensa ble åpnet ved Boris Gleb i 1965. Han hadde flyttet hjem igjen i
mellomtiden. Vi møttes i køen for å få grensepass, og da han så meg, utbrøt
han: «Å faen, nå blir det bråk igjen», ler Sandvig.
Anders Sandvigs dager i Dagbladet lakket imidlertid mot slutten etter
forsvarsavsløringene. Redaktør Helge Seip begynte å sende artiklene hans i
retur. Det ble til at den nye ukeavisa Orientering plukket dem opp i stedet,
og satte dem på trykk. I 1958 fikk Sandvig stipend fra The Ford Foundation
til et studieopphold ved The Graduate School of Journalism ved Colombia
University i New York. Etter datidas forhold var stipendet digert, og
representerte mer enn en vanlig årslønn. Fra New York sendte Sandvig
oppsigelsen sin. Da han kom tilbake til Oslo året etter, ble han hyret av
det ultra-liberale (les: reaksjonære) ukemagasinet Farmand som frilans.
«Erkekonservativt, men liberalt, også», sier Sandvig i dag.
Anders Sandvig skulle egentlig blitt kunstner. Han begynte på Statens Kunst-
og Håndverkskole etter en forsinket artium på Frogner Gymnas i Oslo.
Forsinkelsen skyldtes medvirkning i det illegale avisarbeidet i de siste
krigsårene. Han fikk krigsdeltakermedaljen for det, og er glad for den. Men
han snakker ikke gjerne om motstandsinnsatsen sin, og slår det bort med at
han «var så ung». Han ble regnet som et stort bildehuggertalent, men det
skulle vise seg at pennen klødde mest. Han startet aviskarrieren i 1950 og
havnet i Dagbladet allerede i 1953, ett år før han ble uteksaminert fra det
som da het Journalistakademiet. Trass alt som skjedde, omtaler han perioden
fra 1953 – 1958 som «gode læreår».
Tilknytningen til Farmand i 1959 gikk ikke ubemerket hen.
- Dagbladet avskrev meg på lederplass, og påsto at jeg egentlig aldri hadde
hatt noe med sikkerhetsstoff å gjøre der i gården. Da rykket VG ut og
påpekte at Dagbladet skrev sludder, husker han.
Tvilsomt er det at noen på det tidspunktet hadde glemt at Anders Sandvig
ikke bare kommenterte sikkerhetssaker, men til og med hadde startet som
krigsreporter alt i 1956, da han dekket det historiske franske nederlaget i
Vietnam. Det ble en opplevelse han ikke har glemt til denne dag. Særlig
husker han hvor inderlig hatet til franskmennene var, men undrer seg stadig
over at de gamle tyske nazisoldatene, som etter hans ord utgjorde åtti
prosent av styrkene til den Franske Fremmedlegionen som var stasjonert i
landet, var relativt «populære».
- Nøden og elendigheten i Saigon var ufattelig og ubeskrivelig.
Fremmedlegionærene ble behandlet som gode kunder om dagen. Det var om natta
de drepte fienden, forsøker han å forklare.
Returen fra Vietnam kan heller ikke passeres i taushet. Den skjedde med
skip. Troppetransport, kalles slikt.
- Den siste etappen mellom Det indiske hav og Middelhavet og destinasjon
Algerie, gikk naturligvis gjennom Suez-kanalen. Der bygget det seg opp til
krig, og jeg har aldri vært i tvil om at fremmedlegionærene var meget vel
underrettet. De fleste var nok gamle SS-offiserer. Da vi kom til Suez hørte
jeg rykter om rømmingsplaner. Tyskerne ville stikke av for å bli såkalte
instruktører i den egyptiske hæren. De ryktene hørte visst det franske
befalet også, for fremmedlegionærene ble internert på toppdekk. Jeg tok
plass under dem med skrivemaskin og kamera. Da vi kom opp i det innhavet som
kalles Bitter Lake, begynte legionærene å skjære seg løs og hoppe overbord.
De kom seg inn til bredden og der sto det biler klar og plukket dem opp og
kjørte dem til Kairo.
En reportasje ble sendt hjem til Akersgata, men i den enden fantes det
ingen som fattet rekkevidden av rapporten fra uroreporteren. Den kom på
trykk, men sto gjemt bort på en side der knapt noen la merke til den. Det
fantes heller ingen interesse for at Sandvig skulle ta imot en invitasjon
til å besøke Fremmedlegionen i Algerie.
Elleve år seinere dro han tilbake til et Saigon som hadde fått nye herrer.
Da skrev han for Norsk Militært Tidsskrift og en svensk og en dansk avis. Vi
skriver året 1967. Motstanden mot den amerikanske krigføringa er for alvor
begynt å bli følbar hjemme i Oslo, men Anders Sandvig står i sine
kommentarer etter manges mening på feil side.
- Jeg ble først og fremst nesten sjokkert over den enorme utviklinga som
hadde skjedd på elleve år. Nøden var ikke på langt nær så påtrengende. Og
sånn som jeg så det, oppførte amerikanerne seg mye mindre rasistisk enn
franskmennene. Og så strødde de om seg med penger, så levestandarden i
Saigon var hevet betraktelig. Jeg følte heller ikke at amerikanerne gjorde
krav på Vietnam på samme måte som de franske koloniherrene. De blandet seg
ikke inn på samme måte. Men på den annen side var det klart at Thieu-regimet
var pillråttent, forklarer han i dag.
Sandvig fikk mange uvenner på venstresida.
- Ja, det er klart. Men jeg så det altså sånn, at det sto et valg mellom to
onder, det kapitalistiske og det kommunistiske. Og da havnet jeg på den
kapitalistiske siden. Jeg skrev fra felten. Jeg fikk være med amerikanske
ambulansehelikoptre på det de kalte «dust-off» turer. Bare et dykk ned og
hente sårede, og så opp igjen. Jeg opplevde krigen i praksis, å bli skutt
på, og jeg prøvde og sette krigen inn i et globalt perspektiv når jeg skrev.
Rapportene mine ble slått stort opp, men uvenner, ja, dem fikk jeg nok av.
Samme året går en annen krig av stabelen i en annen del av verden. En
verdensdel som Anders Sandvig også allerede har rukket å snuse på. Han er
skråsikker på at NRK 6. juni 1967 kringkastet en oppfordring til nordmenn om
å melde seg som frivillige for Israel, og beklager at det båndet skal være
fjernet fra arkivet. Han prøver ikke å benekte at han fulgte den
oppfordringen. Han meldte seg som frivillig i den israelske hæren. Han satt
for langt unna til å slåss i den såkalte Seks dagers krigen. Men han fikk
høytidelig takkebrev fra Israels daværende statsminister.
Hva sier Sandvig i dag?
- Det var sprøtt. Men jeg hadde stor følelse for jødene, og jeg var
naturligvis ikke aleine om det. Vi visste om alle lidelsene de europeiske
jødene var blitt utsatt for. Du kan vel si at jeg mente det var riktig å
slåss for det jeg trodde på. Senere skulle jeg få vite litt mer. Og litt
annet. Jeg kom til Tel Aviv første gang i 1970, og betraktet meg selv som
profesjonell journalist. Men jeg visste ingenting om Midtøsten! Jeg var like
meget ført bak lyset som Annie Kanafani, argumenterer han og henviser til en
dansk kvinne som nå har drevet et legendarisk palestinsk barnehjem i Beirut
de siste par tiårene.
I forordet til boka Den palestinske tragedie (1974) bekjente Sandvig
følgende: «I mange år inntok jeg et ensidig standpunkt for israelernes kamp
mot araberne. Men lange opphold i Midt-Østen fra 1970 og frem til i dag har
tvunget meg til å revidere min oppfatning av de mange problemer som knytter
seg til denne tragiske konflikt. [. . .] den pro-israelske holdning som
tradisjonelt har gjort seg gjeldende i den vestlige verden er blitt skapt av
en unyansert og til dels feilaktig informasjon i massemedia». Det ble mange
opphold på Sandvig i Midtøsten de årene, men han var stadig en farende fant,
og fikk med seg en siste reportasjetur til Vietnam under amerikanernes
Laos-invasjon i 1971 og et gjensyn med New York vinteren 1972/73. Det siste
må også nevnes her, for det oppholdet i N.Y. har nøye sammenheng med
Midtøsten engasjementet. Engasjement er nøkkelordet, slik han selv skriver
på slutten av forannevnte forord: «Fremstillingen er forankret i et
personlig engasjement og pretenderer ikke å gi en vitenskapelig analyse av
de innfløkte problemer som knytter seg til denne konflikt».
Den vinteren befant han seg nemlig i New York sammen med Abie Nathan, en av
de underligste skikkelsene på den jødisk-arabiske fredsarenaen. Formålet var
å utstyre et piratradio-skip – The Voice of Peace – for operasjoner i det
østlige Middelhavet.
Her smelter Sandvigs opplevelser og erfaringer i Midtøsten og Det fjerne
Østen på underlig vis sammen, da han oppnår å få en samtale med en av
redaktørene i sterkt Israel-vennlige The New York Times, som hadde utviklet
seg til en markant kritiker av den amerikanske krigføringen i Indokina.
Denne redaktøren innrømmet «at hensynet til Israels sikkerhet i sterk grad
hadde vært medbestemmende» for avisas «helomvending i Vietnam-politikken»,
kunne vi lese i boka året etter. «Avisens eiere og redaksjonens ledelse
fryktet nemlig at opptrappingen av krigen ville svekke troverdigheten av
Washington-administrasjonens militære garantier overfor regjeringen i
Jerusalem og derved stimulere arabernes ønske om revansj».
Det skulle ikke bli slik at Anders Sandvig ble nyhetsredaktør på et
piratradio-skip. «The Voice of Peace» nådde Palestinas kyster, men ble etter
hvert redusert til en kommersiell sender av vestlig popmusikk. Abie Nathan
ble mest kjent som den første israeler som fløy (illegalt) til Kairo (i eget
fly), og seinere som Israels mest berømte sultestreikende politiske fange.
Gang på gang trosset han forbudet mot å ha kontakt med PLO, og ikke før
slapp han ut av fangehullet før han sto avbildet på førstesidene sammen med
Yasser Arafat. Og under den store fredsprisutdelingen i Oslo i 1994 kom den
israelske ambassadøren bort til Sandvig med beskjed om at vår helt var
etterlyst. Abie hadde spurt etter ham. Peres og Rabin sto der også, og
Anders Sandvig spurte Peres: «Hvor er Abie»? Peres mumlet at Abie skulle
være til stede. Da kom Abie inn, arm i arm med Leah Rabin. Og så kunne to
gamle venner falle hverandre om halsen.
Vi kunne ha gått i detaljer på dette punktet. Men vi stoler på at leserne
gjenkjenner aktørene i denne scenen. Vi må tilbake til 70-tallet. Harde
fakta forteller at Anders Sandvig var korrespondent for de mørkeblå
liberalistenes Farmand, og at han i hovedsak skrev fra og om Midtøsten.
- De aksepterte jo slett ikke det synet jeg presenterte. Men de trykket
artiklene, og jeg syntes det var viktigere å skrive for nettopp Farmands
lesere, enn for kanskje noen annen lesergruppe her i landet. Og det er
kanskje ikke for ingenting at noen sa om meg, at jeg liknet mest på
bekkeørreten, som klarer seg så lenge den kan svømme mot strømmen, husker
han.
Farmand trykket Sandvigs artikler helt til annonsørene reagerte. De trykket
ham helt fram til 1975, men da ble det slutt. I 1975 tok en 22 år lang norsk
journalistkarriere helt slutt. Det skyldtes et intervju i en avis i Beirut,
21. januar det året.
Spørsmålet er om vi skal fortelle hva som egentlig skjedde, eller om vi
bare skal gjengi de tørre detaljene? I desember 1974 ble Anders Sandvig den
første norske journalisten som fikk lage et spesialintervju med Egypts
daværende president, Anwar Sadat. Sadat var ingen hvilken som helst arabisk
leder. Året før sjokkerte han verden ved å tvinge Israel i kne militært i
den såkalte Oktober-krigen. For første gang ble Israel tvunget til å motta
direkte militær støtte fra USA, og krigen førte til at Israel måtte gi fra
seg Sinai-halvøya, som ble okkupert i 1967. Intervjuet kom aldri på trykk i
noen norsk avis, men lydbåndopptaket ble ikke ignorert av NRK. Og i den
arabiske verden ble det slått stort opp, og det ikke minst i Egypt.
I januar 1975 dro Sandvig til Beirut, for å få et tilsvarende intervju med
PLO-leder Yasser Arafat. Han var nå blitt en kjent journalist i Midtøsten,
også fordi boka «Den palestinske tragedie» var blitt utgitt på engelsk i
Beirut. Den libenesiske avisa The Daily Star slo derfor kloa i ham for å
intervjue intervjueren. Han fikk til slutt audiens hos Arafat, og ble dermed
også den første norske journalisten som intervjuet PLO-lederen. Heller ikke
det intervjuet kom noensinne i en norsk avis. Det gjorde derimot utdrag fra
samtalene med The Daily Star. Journalist Myra Mishak ønsket blant annet å få
vite om det fantes en sionistisk lobby i Skandinavia, og om det var jødisk
innflytelse som lå bak Norges nei til at palestinerne skulle få
observatørstatus i FN.
- Jeg fortalte som sant var at også de skandinaviske jødene naturlig nok
arbeidet for fremme av forståelse for Israels sak. På direkte spørsmål
svarte jeg at to av Sveriges ledende aviser, Dagens Nyheter og Expressen var
eid av en jødisk familie og at sjefsredaktøren for Danmarks mest
innflytelsesrike avis, Politiken, var dansk jøde og samtidig israelsk
statsborger med bolig i Tel Aviv. Og så la jeg til en skjebnesvanger
bisetning og sa – som det ble skrevet i intervjuet - «og i tre ledende
aviser i Norge er redaktører gift med jøder». Så dum var jeg altså. Det var
jo sant, men jeg skulle aldri ha sagt det.
Daily Star trykket intervjuet 17. januar. Seks dager seinere kommenterte
Aftenposten intervjuet på lederplass, med konklusjonen: «Herr Sandvig har
valgt ord og en uttrykksform som på en nifs måte minner om en uhyggelig
fortid». Samme dag ryddet Dagbladet forsida for daværende utenriksredaktør
Karl Emil Hagelund: «Sandvigs metode for å komme inn i de rette kretser i
Midt-Østen er – som intervjuet i Daily Star viser – å opptre ekstremt
anti-jødisk og anti-israelsk. [. . .] De tanker utenforstående da kan gjøre
seg, er at det er en temmelig stiv pris å betale for innpass i de rette
kretser i Midt-Østen å måtte påta seg rollen å være jødefiendtlig i sitt
eget miljø».
De tanker noen utenforstående godt kunne ha gjort seg for snart 25 år
siden, er naturligvis hvordan et intervju i en libanesisk avis, som knapt
noen hadde hørt om her på berget tidligere, så hurtig kunne føre til
forsideoppslag i Akersgata. Satt det noen og samlet «Argus-klipp» fra hele
verden på navnet Anders Sandvig?
- Jeg har mange ganger lurt på hvordan det kunne henge sammen. Men jeg har
ingen fullgod forklaring på det. Jeg innrømmer at jeg uttalte meg dumt, men
likevel synes jeg at saken ble blåst opp utover alle rimelige proporsjoner.
Det er nok de fleste enige i. I oktober tre år seinere skrev Egil Ulateig i
Orientering: «En av de mest effektive yrkesforbud-kampanjene i Norge har
rammet en journalist. [. . .] Mannen heter Anders Sandvig og i de tre siste
årene har det vært så å si umulig for ham å komme på trykk i en norsk
publikasjon».
Begrepet antisemitt lå og lurte helt fra dag 1, men så vidt vi kan se var
det daværende sjefredaktør Chr. Christensen som brukte det først, allerede
24. januar: «I en rekke aviser og tidsskrifter har man kunnet lese
pro-arabiske artikler med Anders Sandvig som forfatter. Også i Morgenbladet.
Selvsagt er det fullt tillatt å ha pro-arabiske synspunkter. Men når dette
slår ut i ren anti-semittisme, overskrides grensen». Samme dag kunne en lese
i en leder i Vårt Land: «Den som opplevde krigstidens hets mot jødene,
kjente et gufs fra en ond og satanisk fortid da man fikk høre om en norsk
journalist som har drevet grov propaganda i Midt-Østen [. . .] Vi henviser
til norske lovbestemmelser som gjør det straffbart å utlevere
minoritetsgrupper til forfølgelse i noen som helst form, men innser samtidig
at her må det mer enn lovbestemmelser til».
Er det noen som kan tenke seg hvem som må ha følt seg som landets absolutt
minste minoritetsgruppe da han leste dette? Neste dag hadde han ikke lenger
en jobb, og i Farmand kunne alle lese: «På bakgrunn av Anders Sandvigs
uttalelser til den libanesiske avis The Daily Star i Beirut 17. januar
finner vi det nødvendig å presisere påny at Sandvigs syn på konflikten i
Midt-Østen ikke er Farmands syn, og at Sandvig ikke er engasjert som
Farmands korrespondent i Midt-Østen».
Hvem det enn var som tipset Akersgata om intervjuet i The Daily Star, er
det tørre resultatet ikke til å overse. En uke etter at mannen som i godt
voksen alder prøvde å melde seg som frivillig på israelsk side i Seks dagers
krigen – som første norske journalist, og rett foran nesa på det
internasjonale pressekoblet i Beirut – fikk intervjue Yasser Arafat, sto han
uten jobb. Dette skulle dessuten ikke bare dreie seg om yrkesforbud, men kom
langt på vei til å likne på totalt ytringsforbud. Sjefredaktør Arve Solstad
i Dagbladet returnerte en artikkel der Sandvig prøvde å forklare seg, med
følgende skriftlige salve: «Når De igjen ønsker å kolportere Deres løse
påstander om forhold i norsk presse, som De ikke har ført et eneste bevis
for, ser vi overhodet ikke noen grunn til å trykke Deres innlegg – som
forøvrig bare er gjentagelser av Deres tidligere påstander og synspunkter».
Tilsvarende avslag fra daværende utenriksredaktør i Aftenposten var mer
finurlig: «Aftenposten bestrider ikke Deres rett til spalteplass til et svar
på vår redaksjonelle kritikk efter intervjuet i Daily Star. Hensikten med
lederen var jo å fremtvinge dokumentasjon av de påstander De fremkom med.
Men når svaret mangler en slik dokumentasjon [. . .] føler vi oss ikke
forpliktet til å ta inn Deres manuskript».
- Ja, det skrev han. Men verken Aftenposten, Dagbladet eller andre
massemedier fikk meg til offentlig å «avsløre» hvilke redaktører i tre
ledende norske aviser som var gift med jøder. Den jakten syntes jeg
opponentene mine eventuelt fikk drive på egen hand og i hvert fall uten min
hjelp. Det jeg sa i Beirut var jo sant, men jeg hadde valgt å ikke gå ut med
navn. Det sto jeg fast på. Og etter et par ukers omtanke satte både
Dagbladet og Aftenposten allikevel tilsvaret på trykk, mens jeg forgjeves
prøvde å få noen til å kjøpe intervjuet med PLO-lederen. En redaktør i Vi
Menn avviste stoffet med å si at det eneste han ønsket fra meg, var
meldingen om Arafats død.
Egentlig er det omtrent på dette punktet historia om Anders Sandvig
starter. En lærer i Østfold hadde latt seg provosere så sterkt av det
Dagbladet skrev om sin tidligere medarbeider, at han klaget avisa inn for
Pressens Faglige Utvalg (PFU). Da klagen ble behandlet hadde det gått 17
måneder. PFU avviste kritikken av Dagbladet og mente at ut fra uttalelsene i
Daily Star intervjuet «måtte» alle forstå at Sandvig var anti-jødisk.
- Da kom venner av meg og sa nå måtte det være nok, og oppfordret meg til å
gå til sak mot PFU. De sa at hvis jeg ikke gjorde det, ville det bli
oppfattet som at utvalget hadde rett og at jeg gikk med på å bli omtalt som
antisemitt. Selv om det å gå til sak mot pressens eget organ nærmest sto for
meg som en umulighet, lot jeg meg overtale. Jeg henvendte meg til advokat
Tor Erling Staff i juli 1976, uten å vite at han også samarbeidet med Alf
«Jeg tar saken» Nordhus, som var advokaten til presseforbundet. Kanskje ikke
så rart at Staff satt på saken i 2 ½ år uten å foreta seg noe. Til slutt ble
jeg så forbanna at jeg gikk til Ketil Lund, og han henvendte seg til PFU i
mars 1979, og forklarte at utvalget hadde stigmatisert og skadet meg. I
praksis bad han dem omgjøre uttalelsen, men det nektet de.
Retten ble satt 3. November 1980. PFU ble dømt til å dekke Sandvigs
saksomkostninger, og sendte etter et forlik ut en beklagelse og en erklæring
hvor beskyldningen om antisemittisme ble trukket tilbake. Men forliket
innebar at selve den opprinnelige uttalelsen som støttet Dagbladet ikke ble
omgjort. (Professor Johs. Andenæs mente at PFU ville ha blitt dømt til å
omstøte den hvis forliket ikke var blitt inngått).
Så skulle vi tro at saken var ute av verden med et slags ullent kompromiss?
- Nei. Det var den ikke. Da skjedde det som jeg nesten synes var det verste
av alt, i hvert fall sett i forhold til pressens plikter når det gjelder å
informere. PFU sendte bare sin egen erklæring til NTB, og ikke hele
rettsprotokollen, som også inneholdt dommen – det at utvalget var dømt til å
erstatte saksomkostningene mine. Dagbladet tillot seg til og med å
presentere saken som en seier, og hoverte åpent over at avisen ikke var dømt
for brudd på god presseskikk. Jeg måtte presse avisene til å trykke hele
kjennelsen, og ikke noe sted var det noen som gad å kommentere pressens egen
unnfallenhet.
Anders Sandvig hadde ingen grunn til å være fornøyd.
- Nei igjen. Jeg trodde først at kjennelsen skulle bli et dødsstøt for PFU
og pressens selvutviklede selvjustis. I stedet ble den et dødsstøt mot meg
selv. Nå ble det helt umulig for meg å komme på trykk noe sted. Økonomien
gikk helt til helvete. Det gikk utover familie og barn. Den gamle moren min
mottok telefontrusler. Aller bitrest syntes jeg det var å være beskyldt for
å være nazist og rasist.
Noen år seinere slapp Anders Sandvig til med sin egen kommentar til saken.
Det skjedde da Aventura forlag trykket boka «I ly av pressefriheten» (1984).
Trenger vi fortelle at den i det store og hele ble fortiet i norske medier?
Ikke at fortielsen er effektiv som rensemiddel. Pletten på norsk presses
rykte står der fortsatt. For tre år siden kom en oppdatert versjon av «I ly
av pressefriheten» ut på engelsk under tittelen «Silenced and Defamed», og
denne ble seinere utgitt på arabisk og gikk som føljetong i den uavhengige
palestinske avisa Al Quds.
Som antydet i glimtet fra fredsprisutdelinga i Oslo i 1994 forholder det
seg nemlig slik at Anders Sandvig aldri ble glemt av sine gamle jødiske og
arabiske venner. Forut for rettssaken mot PFU fikk han støtteerklæringer fra
flere hold. Sjefredaktøren for Israels mest prestisjefylte politiske
ukemagasin, Uri Avnery, daværende medlem av det israelske parlamentet, skrev
1. oktober, 1979: «Kjære Herr Sandvig. Jeg er en smule overrasket over å
høre at visse personer i Norge anklager deg for å være antisemittisk. – Så
langt som jeg har hatt anledning til å bli kjent med ideene dine står det
klart for meg at selv om holdningene dine til palestinerne er positive, så
fins det ingen grunn til sånne alvorlige beskyldninger».
En av grunnene til at han ikke er glemt, er at han ikke ga opp
engasjementet sitt. For mer enn ti år siden tok han initiativet til å
opprette et nordisk kultursenter i Jerusalem, på den såkalte grønne linja
som skiller palestinske Øst-Jerusalem og israelske Vest-Jerusalem. Senteret
er først og fremst ment som en fri møteplass for israelske og palestinske
kulturarbeidere, og ideen er derfor blitt trenert av blant annet norske
myndigheter. Men det betyr ikke at tanken er oppgitt. Til det er den blitt
møtt med altfor stor entusiasme fra både israelsk og palestinsk
kulturarbeiderhold. Anders Sandvig har måttet erkjenne det med ikke å bli
profet i sitt eget land. I Midtøsten ser de annerledes på ham enn her
hjemme.
70-årsdagen feires i utlandet under en kort pause i skrivinga.
Det er ikke sikkert alle har like stor grunn til å glede seg til den første
memoarboka hans, men det er sikkert at få andre har like gode grunner til å
skrive om sitt eget liv. Den lille gutten som startet sine utfordringer av
makta med å gi den mektige bestefaren sin igjen med samme mynt, har ennå noe
å si til både den ene og den andre. Og nå er han etter hvert blitt voksen.
slutt
ps
Det nest siste er ikke sant. Han feirer dagen her hjemme, sammen med
familien.