Jeg vil med dette også tipse KK-redaksjonen om denne saken, og oppfordre
dere til å følge den opp selv, i avisa.
Jeg vil også gjerne vite hva slags politikk RV har i forhold til de såkalte
"offentlige servicekontorene" som nevnes i teksten, noe jeg i farta ikke kan
huske å ha sett klart uttrykt noe sted. Om noen her kan hjelpe meg med dette,
er jeg svært takknemlig!
Det er vel særlig SV's Inge Myrvoll som hittil har forsøkt å fa fart på denne
saken, men altså uten særlig hell.
Med vennlig hilsen
Bjarne Nærum
---------------------------------- (og så følger selve teksten: )---------------
"Nærsynt ”vi” om offentlig service
---------------------------------------------
(Av Bjarne Nærum, ingeniør og sosiologistudent, UiO)
”Vi vil ha effektiv tilgang til de som virkelig kan svare. Det er tiden det tar å få svar og kvaliteten på svarene som er interessant. Epost, internett og interaktive tjenester åpner for at en slik type service.” Slik svarer Eva Tønnesen, som selv kaller seg ”teknojournalist”, på hvordan informasjon og service nå bør organiseres og tilbys.
”Feil svar på bedre service” er tittelen på hennes artikkel i Computerworld (CW 24.2), der hun kategorisk omtaler andre svar, særlig i det offentlige, som ”stengsler”. Men hvem er ”vi” som Tønnesen snakker på vegne av?
For min egen del mener jeg hun snubler stygt foran mål her, etter en sterk åpning: ”Honnørord om bedre service står i kø både når offentlige og private skal effektivisere sin drift. Innsparinger og ny teknologi spiller hovedrollen mens folk det angår, det være seg ansatte eller brukere, aller nådigst får tildelt biroller.” Så langt er vi enige, og nok mange andre med oss. Alle de nedlagte post-kontorene rundt i landet er gode eksempler, kanskje de viktigste på 1990-tallet. Tusenvis av dem er nedlagt bare de siste årene, noe som har rammet en stor del av den norske befolkning.
Tønnesen fortsetter friskt: ”De sier at de skal gi deg bedre og raskere saksbehandling. De sier at alt skal bli enklere for deg. Resultatet er for oss brukere stort sett nedslående. Køene er blitt lengre, du må gjøre mer av jobben selv, den personlige service er blitt dårligere og de som virkelig kan gi deg svar på dine spørsmål er blitt komplett utilgjengelige. Det være seg i banken eller i kommunen du bor.” Det er viktige innvendinger hun her kommer med. I dag bør vi ha mer debatt om slike konsekvenser, om vi kan kalle dem det.
Og det kan vi, men spørsmålet er: Konsekvenser av hva? Det er her det begynner å lugge for Tønnesens ”vi”. Hun bør vite at det er svært mange som mener at de forhold hun her kritiserer, nettopp er konsekvenser av den teknologien som hun ønsker seg mer av. Andre, som meg selv, mener at dette egentlig ikke er konsekvenser av teknologien, men av måten den blir tatt i bruk på. Også Eva Tønnesen må ha oppdaget at mange, bl.a. Posten, i stor stil ”gir teknologien skylda” for nedleggelser og mindre personlig service – ”det er på grunn av den teknologiske utviklingen”, får vi høre.
Ikke nok med at Tønnesen på vegne av ”vi” anbefaler teknologiske løsninger som nok passer godt for en ”teknojournalist”, men som ville bety full stengsel for en stor gruppe mennesker uten e-post og nett-tilknytning. Hun blir ekstra nærsynt når hun i tillegg bare avfeier en rekke andre offentlige forsøk og løsninger, på bakgrunn av noen dårlige erfaringer hun selv har hatt i møte med ”Servicetorget” i Frogn kommune, som ble åpnet for bare få uker siden. Slike erfaringer bør fram i lyset, men her får kritikken urimelige proporsjoner.
Mest alvorlig blir det når denne kritikken også rammer de såkalte ”offentlige servicekontorene”. Det blir helt feil når hun skriver at dette prosjektet ble nedlagt i 1997 og at "forsøksprosjektene gikk dårlig, men nå er tanken gjenfødt i ny drakt”. For det første var prosjektet opprinnelig bare satt til å vare fra 1992-96. For det andre var forsøkene i stor grad vellykkede, noe som Tønnesen burde vite, da disse er grundig evaluert og dokumentert. Dette var også en viktig grunn til at Stortinget, for det tredje, faktisk allerede under behandlingen av Post-meldingen våren 1996, vedtok at disse forsøkene skulle ”utvides til å prøves på flere områder, med sikte på å etablere permanente samarbeidsformer”. Det er dette siste som burde være godt stoff for en engasjert journalist, for det som siden (ikke) har skjedd i denne saken vil jeg kalle en politisk skandale, intet mindre
De truede postkontorene var faktisk en viktig bakgrunn for at Tove Strand Gerhardsen, som arbeids- og administrasjonsminister, tok initiativet til ”forsøk med Offentlige Servicekontor". Ideen var å integrere og desentralisere ulike offentlige informasjons- og publikumstjenester, på lokale kontaktpunkter utformet utfra lokale behov og forutsetninger. Sju ulike slike forsøk ble igangsatt i forskjellige norske småkommuner mellom 1992 og 96, men bare to av dem med tilknytning til Posten. Målene har vært å: 1) bedre tilgjengelighet og service, 2) opprettholde lokal service og likhet i tjeneste-tilbudet, 3) utnytte offentlige fellesressurser bedre og 4) bidra til å opprettholde levedyktige lokalsamfunn.
Kombinasjonen av postkontornettet og ny IKT kunne være en helt unik forutsetning for å få dette til, og dette har forsøkene også vist i praksis. De har tildels vært svært vellykkede, og faktisk særlig der de har bygget på Postens eksisterende tjenester og tilgjengelighet. Brukerne har vært storfornøyde. Suksessen har også ført utenlandske postfolk og konsulenter til Norge for å studere løsningene. Imidlertid har Postens egen ledelse allerede fra starten vist stor skepsis, og har i liten grad villet delta i slike forsøk. Til stor skuffelse for mange, ikke minst de andre deltakerne i prosjektet og de postansatte selv.
En utvikling som dette har sannsynligvis passet dårlig med Postens egne planer om fristilling fra det offentlige, AS-ifisering, EU-tilpasning og fokusering på de mest lønnsomme (bedrifts)kundene og konkurranseutsatte markedene. Samtidig har det vært enkelt å nedlegge postkontorene ”på grunn av den teknologiske utviklingen”. Virker ikke dette litt provoserende på en ”teknojournalist”, når den samme teknologiske utviklingen faktisk er selve forutsetningen for det ”offentlige servicekontoret”? Men alle de tusener av folk og nærmiljøer som har protestert mot nedleggelse av sitt lokale postkontor de siste årene, tilhører kanskje ikke Eva Tønnesens ”vi”?
Stortinget vedtok altså allerede under ”postdebatten” våren 1996 at disse forsøkene skulle fortsette og utvides. Som vi vet har dessverre svært lite skjedd etter dette, bortsett fra at store deler av postkontornettet er blitt nedlagt. Vi ser at "hesten dør mens man saler". Det at statsminister Bondevik nylig nevnte servicekontorene i sin nyttårstale og sin tale om ”rikets tilstand”, gir kanskje grunn til optimisme. Men denne saken både fortjener og trenger mer offentlig oppmerksomhet. Når den endelig omtales i CW, blir jeg ikke lite forbauset når den får en slik vinkling som Tønnesen her gir den.
Ifølge henne bruker det offentlige nå ”ny teknologi for å bygge ytterligere stengsler mellom kommunens ansatte og innbyggerne. Stengselet har fått navnet Servicetorg”. Dette er sterke ord, når Tønnesen vet at målet er det motsatte. Har hun vurdert den muligheten at hennes egne erfaringer med Servicetorg i Frogn kan skyldes startvansker? Fortjener ikke nyordningen å få litt mer tid på seg? Hva mener andre brukere?
”Vi anbefaler en helt annen strategi,” skriver Tønnesen: ”Nedlegg servicetorget. Få kommunene oppe å gå i en interaktiv tjeneste snarest. Gi meg epostadressen til den som har ansvaret for det området jeg har spørsmål i, og gi meg anledning til å snakke med vedkommende direkte, gjerne online via internett.”
Man kan allerede møte servicetorget i Frogn via e-post, ikke bare ansikt til ansikt, som Tønnesen selv påpeker. De forsøker med andre ord å tilrettelegge for informasjon og service via ulike kanaler, tilpasset ulike behov og brukergrupper. En innsikt man i dag burde forvente hos en journalist i CW, er at de løsninger ”vi” anbefaler her, ville bety et mer alvorlig stengsel for svært mange enn hva hun selv har opplevd å møte. Det burde egentlig være unødvendig, men la meg likevel her vise til en fersk ”tankevekker”:
Ifølge en større undersøkelse i regi av Statens Informasjonstjeneste (SI), omtalt i Aftenposten 30.12.98 (selve rapporten er ennå ikke tilgjengelig), egner Internett seg dårlig som offentlig informasjonskanal, altså stikk i strid med tidens herskende syn og samfunnsutvikling. Selv om annenhver nordmann i dag har tilgang til Internett, på jobb, skole eller hjemme, er det bare en av åtte som ifølge undersøkelsen ønsker å få offentlig informasjon via nettet. Blant oss med tilgang mener bare 20 prosent at Internett egner seg godt, mens dobbelt så mange mener at det egner seg dårlig eller svært dårlig som offentlig kanal. I tillegg er det altså halvparten av oss som ennå står helt uten tilgang til nettet.
Arne Simonsen, direktør i SI, hevder (samme sted) at Internett er “den kanalen som i størst grad favoriserer ressurssterke grupper. Det er unge, velutdannede menn som først og fremst benytter mediet aktivt, også når det gjelder å skaffe seg offentlig informasjon. Dermed er det en fare for at Internett forsterker informasjonskløfter mellom ulike lag av befolkningen fremfor å svekke dem”.
”Teknojournalist” Eva Tønnesen bør kanskje tenke seg bedre om, før hun neste gang kommer med anbefalinger på vegne av ”vi”. CW bør ha ambisjoner om å levere grundigere og mindre nærsynte analyser av viktige saker enn det hennes kommentar er et eksempel på.
Avisen bør nå heller gå tettere på regjeringens nye ”satsing” på offentlige servicekontorer. Foreløpig er svært få detaljer offentliggjort. Postens rolle er for eksempel ikke nevnt. De siste dagene har landet vårt både fått ny arbeids- og administrasjonsminister og ny samferdselsminister. Hva mener disse om denne saken?
I siste nr. av ”Posthornet” (postorganisasjonenes blad) antydes det at nye postnedleggelser nå igjen må ventes, men at de offentlige servicekontorene kan redde dem – ”hvis politikerne får ut fingeren”. Arbeiderpartiets samferdselspolitiske talsmann, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, svarer at det i hans parti er et klart flertall for å opprette slike, men ikke nødvendigvis på postkontoret. Ifølge ham har ”lokalitetene ikke vært diskutert. Heller ikke i Stortinget.” Jeg vet nesten ikke om jeg skal le eller gråte! Nå bør pressen ta tak i denne skandalen. Det er rett og slett ikke til å tro, når Ap’s talsmann stadig, helt på tampen av 1990-årene, uttaler at ”det er ennå ingen diskusjon om offentlige servicekontorer eller hvor de skal ligge i Stortinget. Når den diskusjonen kommer på dagsorden er helt i det blå.”
Den norske befolkning bør etter mitt syn ikke akseptere at ett eneste postkontor heretter blir nedlagt – i hvertfall ikke ”pga. den teknologiske utviklingen” – før mer konkrete planer for ”det offentlige servicekontoret” er lagt fram. I dag mener ”vi” også at dette bør være en prioritert sak for en seriøs nyhetsavis med fokus på IKT.
-----------------------