Først en takk til Randen for innspillet. Det er sånt som trengs for at Klassekampen ikke skal sykne hen og krabbe i retning sottesenga. Gi oss pes! Gis oss en trøkk seksten!
Derfor et lite hyllestvers i høne-pøne-sjangeren fra Admiral Madrigal til den brave bondeknoll:
Fint som fanden, Randen
at du ønsker deg ei blekke
som kan folket til seg trekke
og vil oss i KK litt ned-jekke
Skulle ønske at du ikke valgte deg en anden
ny avis, når avisa dog består i denne vår og ei forgår,
men vi skal ikke la kritikken løpe ut i sanden
vi som er den gærne KK-banden
Derfor svarer jeg på nøkternt vis
og prøver å ta ballen
ikke manden
Prøver også å ikke bli hofferdig
av den typen som erklærer
"vi alene vet aviskunst at utøve"
vi som kan den
Men husk, Randen, at når der sykles skal
på vannet utmed stranden
eller helt ute i havs-randen
er det ofte lurt å sykle
tandem!
I denne omgang svarer jeg bare på de to innleggene til Randen, "Ope brev til AKP" og "Svar til Asgeir Bell/AKP".
Mitt svar vil naturlig nok bli preget av at jeg forsvarer det nåværende og framtidige prosjektet Klassekampen. Det er jo jobben min som redaktør! Lite trenger avisa en redaktør som gir opp prosjektet når det er i motbør. Men jeg skal prøve å ikke la det bli et innbitt sjølforsvar, og holde visiret mitt så åpent som jeg kan.
Først til Randens hovedinnlegg. Så til slutt til hans svar til Bell.
Randen skriver at de i de miljøene der han vanker - off-Broadway - "finst ein heil skokk med folk som kunne tenkje seg å abonnere på ei informativ og sjølvstendig opposisjonell avis." Han skriver også at folk stort sett ikke er anti-kommunister.
Er Klassekampen informativ, sjølvstendig og opposisjonell? Personlig mener jeg det. Men det er naturligvis mer interessant hva de som er ute i skokken mener. Dette har vi ikke noe vitenskap på i form av ferske leserundersøkelser.
Det vi har er det vi kan treske ut av haugen av leserreaksjoner som hver dag kommer pr. post og e-post, og det vi kan lese ut av abonnementsarkivet, det ringerne våre får av tilbakemeldinger og det som kommer av direkte meldinger i forbindelse med at folk tegner abonnment og sier opp abonnement.
Det er absolutt ingen tvil om at folk ser på avisa som opposisjonell, og at de nye leserne vi har vunnet mener at det er en styrke.
Det er liten tvil om at de fleste leserne (også de som forlater oss) ser på avisa som informativ, særlig når det gjelder store spørsmål som få eller ingen andre aviser dekker; Schengen, MAI, WTO. En eksponent for dette synet var Erik Damman som ble intervjuet i jubileumsnummeret. En eksponent for bredden i leserkretsen var Senterpartiets nestleder, Åse Grønlien Østmo, som ble intervjuet i samme nummer.
Hva da med sjølstendigheten? Randen skriver om anti-kommunismen at "desse anti-holdningane lever stort sett i nokre få etablerte, politiske og intellektuelle miljø". Jeg vil påstå at denne beskrivelsen også passer på miljøer og personer som har en anti-KK-holdning fordi de mener at avisa er for bundet til AKP gjennom eierskapet, som hevder at partiet overstyrer redaksjonen og underminerer sjølstendigheten.
Kritikk av denne typen får vi nesten ikke lenger når vi ringer til gamle abonnenter som har sagt opp for å verve dem på ny. Jeg møter svært sjelden denne kritikken i de miljøene der jeg er ute og holder foredrag (studentfora over hele landet, fagforeninger, litterære og kulturelle miljøer, pressefora som NAL og Redaktørforeningen.) Det er etter mitt beste skjønn ikke sånn at KK er isolert, men at de miljøene som framfører kritikken om manglende sjølstendighet er isolerte.
Går det dårlig med Klassekampen under ny redaktør og redaksjon? Det måtte naturligvis gå dårlig i en periode. Vi skulle gjennom en meget vanskelig snuoperasjon utført av et nytt og uerfarent mannskap (og en redaktør som hadde mye og allsidig medieerfaring, men ingen redaktørerfaring). Vi hadde maksimal motbør fra dag 1. La meg minne om at vi tok over en avis som hadde slitt med fallende opplagstall og underskuddsøkonomi i fem år fra 1992 til 1997. Så falt opplaget enda mer og økonomien ble forverret.
Men dette har vi tatt tiltak for å gjøre noe med, og det dreier seg om tiltak som er unike både i Klassekampens historie og i norsk pressehistorie: Aksjekampanje med resultat over målsettinga på 5,8 millioner kroner, abonnementskampanje som når dette skrives ser ut til å gå over 3.000 nyvervede, hvorav flertallet er det vi ønsker mest - abonnenter på dagsavisa. Alt tyder på at vi når målsettinga for dagsavisabonnenter.
Vi har nå netto økning i antallet abonnenter for hver uke hittil i 1999. Det avgjørende er at vi greier å stoppe lekkasjene ut etter at kampanjen er over. Foreløpig ser det ut som om vi greier det, og vi kommer til å iverksette flere tiltak for å tette skuta.
Randen har rett i at vi ikke ville fått snudd månedlig underskudd til null og så til overskudd i 1999 bare ved hjelp av en økning i antallet abonnenter på 400. Det han glemmer er at vi også har satt i verk tøffe sparetiltak som dels har øyeblikkelig virkning, dels har virkning på sikt. Det nye regimet iverksatte fra dag 1(oktober 1997) tiltak som det gamle regimet aldri iverksatte; kutt i en redaksjon som det ikke fantes en bærekraftig økonomi for å holde oppe. Ved årsskiftet reduserte vi bemanningen i avishuset ytterligere ved å kutte fem årsverk, hvorav fire gjennom den svært alvorlige metoden oppsigelser og permitteringer.
Risken er naturligvis at vi sparer oss til fant. Men staben er kommet gjennom disse prosessene med entusiasmen i behold. Redaksjonen er høyst oppegående og på hugget. Den har nå ett års erfaring på baken. Den kan lage avis så det forslår! En prøve på dette kan folk ta ved å lese 8.mars-utgavene våre; den på lørdag 6. mars og den på mandag 8.mars. Her ser vi etter min mening Klassekampen på sitt aller beste pr. i dag. Og dette er utgaver som peker framover.
Etter ett års sammenhengende kampanjekjør som har stilt stab og aktivister på store prøver - men også generert begistring og glød og optimisme - går vi nå inn i en nødvendig konsolideringsfase med produktutvikling og "kampanjer som ikke er kampanjer".
Vi vil også - forhåpentlig - få tid og rom til å tenke på strategi som ikke bare er overlevelses-strategi, men strategi for neste årtusen. (Når jeg svarer nokså uttømmende, er det ikke bare av respekt for fjellbønda, men også fordi jeg bruker KK-forum til strategi-tenke-trening.)
Randen mener at hovedproblemet er at "abonnentpotensialet for ei avis med den kvaliteten og innretninga Klassekampen har truleg ikkje er større enn 5-7000". La oss si at han har rett i at potensialet er 7.000 dagsavisabonnenter sånn som stoda er nå. Det er fullt mulig å drive avisa som dagsavis med et slikt antall abonnenter, fortusatt at den drives stramt. Husk på at opplagstallet for avisa aldri har vært høyere enn litt over 10.000 (i toppåret 1992). Det var under 10.000 i nei-året 1994.
Pr. i dag har KK mer enn 10.000 abonnenter. Det nøyaktige tallet er 10.753 når dette skrives, hvorav 5.549 er dagsavisabonnenter og 5.204 er lørdagsabonnenter. Hvis vi nå greier å beholde 5.000 dagsavis og konvertere halvparten av lørdags til dags, har vi 7.500 dagsavisabonnenter. Arbeid i denne lei pågår og vil bli styrket. Metodene kommer jeg tilbake til artikler i avisa så snart abo.kampanjen er over. På ikke altfor lang sikt (to-tre år) mener jeg vi bør ha som mål å ha et opplag på 10.000. Jeg er overbevist om at potensialet for dette finnes, og skal ved et seinere høve komme tilbake med mer argumentasjon og faktisk belegg om hvorfor.
Vi tar også andre tiltak for å få økt inntjening. Salg av elektronisk abonnement er ett slikt tiltak. Salg av aksjer et annet. Begge deler kommer vi til å markedsføre sterkere når abo.kampanjen er over og opptalt. Vi har også noen andre inntektsbringende greier i ermet.
Randen skriver: "Redaktør Michelet utviklar ideologi om dette, og om det heroiske ved å vere liten og stå på i ulvetider for avisdrift. Og kanskje det er heroisk. Men viktigare enn om det er heroisk, er om det er klokt."
Jeg velger å ta det som et kompliment at jeg utvikler ideologi om avisdrift generelt og drift av KK spesielt. Da gjør jeg jobben min! Jeg skal ikke gå inn i noen filosofisk debatt om hvorvidt det i gitte situasjoner kan være av større betydning å være heroisk enn å være klok (slike situasjoner; revolusjon og krig, som jeg aldri har deltatt i, bryggestreik og Alta-kamp, som jeg har deltatt i). Jeg får sjelden, dessverre, attest for å være særlig klok. Men jeg har alltid regna meg som ganske klok og lettere lærd, og jeg er blitt veldig mye klokere enn jeg var høsten 1997, av å være redaktør i halvannet år.
Min smule klokskap sier meg at det heroiske aspektet ved drift av små, politiske aviser ved årtusenskifet faktisk er ganske viktig. De som ikke er heroer dør. (Jfr. Aktuelt Perspektiv. Ingen gadd å gå på barrikadene for Arbeiderpartiets politiske ukeavis. Den ble vedtatt nedlagt av Ap-ledelsen. Ferdig med det!).
Jeg tror parolen "small is beautiful" er viktig for å skjønne Klassekampens nåværende og iboende skjønnhet. Det er en betydelig fordel at avisa ikke er for stor. Selve størrelsen kan bli Dagsavisens fundamentale problem og undergang.
Dette betyr at KK ikke må prøve å ekspandere for raskt. Bergensavisen (BA) prøvde å ekspandere seg ut av problemene sine. Opplagsøkninga ble kjøpt altfor dyrt og kostet BA sjølstendigheten, nå som den etter alt å dømme blir kjøpt av erkefienden BT. Samtidig ble BA politisk utvaska sånn at avisa mistet sine forbundsfeller i arbeiderklassen.
Randen skriver at media blir "meir einsretta" og at "djupdebattar blir haldne unna folk", at sånt som "spørsmål om rettferdig verdsordning" ikke er tema for pressa.
Det er jo nettopp denne utviklinga som gjør KK liv laga og gir oss et utvida rom. Dette rommet er større enn det var på 1970-tallet. Tenk tilbake på Dagbladet i 1972, da var avisa nei-avis, skreven - velskreven! - avis og kulturavis. Nå gir medieutviklinga KK muligheter som ikke fantes bare for få år siden, i fjor, i går!
Det finnes, som Randen, skriver famling og leiting etter verdier. Men lite i samfunnet - og i media, vil jeg tilføye - som inspirerer leitinga.
Javel. Atter et fenomen som gir KK rom.
Randen skriver at folk ikke legger et bestemt perspektiv til grunn når KK skal vurderes; at avisa må stille de vanskelige spørsmålene og gi informasjon "og slik bidra til ei mangslungen tenking og utvikling av svar blant massane".
Men nettopp et slikt perspektiv ligger til grunn i en ung redaksjon. Ta EU-spesialistgruppa vår (Line, Frode, Espen og Magnus), med gjenomsnittalder 25 år (kanskje det er blitt 26, de vokser opp, disse løfterike spirene). Spør om hvordan ungdommen tenker om det vi driver med!
"Dei vurderer avisa ut frå om ho pleiar deira private interesser og informasjonsbehov og ikkje ut frå den mange gonger viktigare oppgåva å endre folks tenking," skriver Randen, med uspesifisert adresse. Han skal da vite at redaktør og redaksjon ikke vurderer sin virksomhet slik at vi skal pleie noens private interesser og behov.
Om Nyavis skriver Randen, og jeg skal ta det punkt for punkt og polemisere innimellom:
"-setje vesentlege spørsmål på dagsorden"
Gjør ikke KK i sin nåværende form det? Er det noe som tilsier at avisa ikke skal bli dyktigere til å gjøre det?
"-gi innsyn og samanhenga i vidareføring av norsk folkeopplysningstradisjon og med det ruste opp folk til å bli politiske aktørar"
Gjør ikke KK pr. i dag dette? Driver vi ikke nettopp opprusting - av en ny generasjon, den som kommer etter dessertgenerasjonen og generasjon X - til å bli politiske aktører? Sist lørdag lanserte vi Sosialistisk Ungdoms Colombia-spalte. Folkeopplysning om et viktig land i den tredje verden! Mobilisering av ungdom til solidaritet!
Og knytting av bånd til ei ungdomsrørsle som var ikke-eksisterende og ikke-interessant for det gamle regimet i KK. Sådan var sekterismen!
"- gi famlinga etter nye løysingar driv framover."
Ålreit. Vi skal prøve. Fremad, famlere!
Så tegner Randen opp tre problemer som gjør at han mener at KK ikke kan løse disse oppgavene:
1) Avisa er knytta til og viderefører en tradisjon med å gi sine skråsikre og moralske svar.
2) Avisa er for isolert. (" - her braut redaksjonsskiftet med ei positivt utvikling")
3) Avisa er for dårlig og lettvint. ("- ikkje ut frå føresetnadene med ein liten redaksjon og eit lite budsjett, men ut frå dei oppgåvene vi står framfor.")
Konklusjonen blir at kombinasjonen av disse problemene gjør at det er lite sannsynlig at avisa med sin nåværende profil og sitt nåværende eierskap kan rustes opp til å bli en viktig politisk aktør. "Det må altså tenkjast nytt og annleis."
Til 1): I disse tider er det umulig å overleve som liten, kjempende avis uten å ha en moral, uten å være moralsk. Moral er Klassekampens ryggrad! Kampmoral, politisk moral og pressemoral. Verken redaktøren eller redaksjonen regner seg som bastet og bundet av en tradisjon med å gi skråsikre svar. Den som gir skråsikre svar har et utrygt ståsted. Å åpne for undring og virkelig sikre svar, krever et ståsted som er trygt. Derfor en revolusjonær og sosialistisk formålsparagraf! Da er vi trygge på at vi har som erklært formål å bekjempe kapitalismen og imperialismen og miljøødeleggelsene (som er eksplisitt nevnt i formålsparagrafen) og alle former for undertrykking. Så kan vi diskutere - åpent - hva oppheving av telemonopolet betyr, hva krig i Kosovo innebærer av standpunkttaking for norske offiserer (jeg har nettopp skrevet en moralsk og filosofisk kronikk om dette i Offisersbladet, den vil bli publisert i KK).
Til 2) Avisa er på ett område mer isolert enn den var før redaktørskiftet. Vi har ikke den samme kontaktflaten i akademia og deler av kulturlivet. Dette gjør vi noe med. Det er en hovedjobb. Men avisa har brutt isolasjonen på viktige områder som peker framover. For det første i forhold til aktivister av alle slag. Min kullsviertro på aktivistene har faktisk båret køl, fått glød i køla. For det andre er KK pr. i dag mye mindre isolert i forhold til den offentlige debatten og det øvrige mediemiljøet enn avisa var under det gamle regimet. Min største styrke som redaktør er at jeg har ført KK fram i debattfronten i TV, radio og øvrige media. Admiralen har på dette området vært en god kriger for avisa og vært med på å sette dagsorden for debatt på viktige områder. (Siden ingen andre skryter av meg, får jeg gjøre det sjæl.)
Jeg driver også meget spennende frontbygging sammen med andre redaktører. Ny-redaktøren som var varg i veum er blitt varm i veum.
Vi er mindre isolert i forhold til:
- kvinnebevegelsen
- fagbevegelsen
- de politiske ungdomsorganisasjonene
3) Avisa er for dårlig og lettvint. Ja, ja, ja. men er det med de rådende fortusetningene umulig å gjøre noe med det? Nei, nei, nei.
Kan ikke KK rustes opp til å bli en viktig(ere) politisk aktør? Avisa er på noen felt allerede en viktig politisk aktør. For eksempel i spørsmål som EU, kvinnekamp, asylpolitikk, kampen mot rasismen.
Så til spørsmålet om riksavisa.
"Med Nationen som eit halvhjerta unntak er alle norske riksaviser like mykje hovudstadsaviser som riksaviser, " skriver Randen. Han mener at potensialet for "ei reell riksavis" er stort.
Jeg er enig i at KK har mye å gå på når det gjelder å være riksdekkende i stoffvalget. Men utgangspunktet vårt er mye bedre enn mange tror når det gjelder dette at avisa faktisk er riksdekkende. Det er svært få kommuner i Norge som ikke har en KK-abonnent. (Nærmere analyser av dekninga vår kommer ganske snart i papirutgaven:)
Vi har også mye å gå på når det gjelder miljøstoff. Men jeg er helt uenig i at vi skal dumpe kulturstoff til fordel for miljøstoff. Dette er en egen diskusjon som jeg lar ligge nå.
"Inn i det nye tusenåret trengst ei skarp, informativ riksavis," skriver Randen. Og jeg kunne ikke være mere enig. "Ein føresetnad for at arbeidet med ei slik avis kan lykkast, er at Klassekampen/AKP er villig til å gå inn i prosjektet."
Jeg mener altså at Klassekampen ER prosjektet. Jeg vier noen år av mitt liv (resten av livet?) til dette prosjektet.
Så til Randens svar til Bell, og jeg konsentrerer meg om punktene a) til d)
Han vil ha:
"a) større vekt på informasjon og mindre på agitasjon og moralsk fordømming."
Jeg er ikke helt enig. Jeg mener at KK må være en agitator. "Yngve Juksemaker" var en betimelig og nødvendig agitatorisk forside. Jeg mener at avisforside skal ha en karakter av å være plakat, salgsplakat. Forskjellen på KK-plakat og Akersgata-plakat er at vi konsentrerer oss om viktige spørsmål, Akersgata lager privatplakat.
Jeg mener at vi skal være moralsk fordømmende. Vi lever, mener Randen også, i ei tid der verdier blir satt på prøve. Vi har fått en Verdikommisjon.
KK skal ta over der denne Verdikommisjonen går heden. Vi skal fordømme USAs krig i Irak, tyrkernes undertrykking av kurderne, rikfolkas undertrykking av de fattige. Vi skal vise både pekefinger og finger'n.
b) at vi skal stryke "revolusjonært, sosialistisk grunnsyn" i formålsparagrafen for å få "større breidde i tiltaket".
Blankt uenig! Jeg synes det Randen her inviterer til smaker av opportunisme.
Og jeg tror ikke engang at det er opportunt og vil gi framgang. Vi har en formålsparagraf som er så vidunderlig utrendy som det går an! Det setter faktisk folk pris på. Den forstår folk. Vi de siste sosialister i en norsk presseheim der det en gang i tida krydde av sosialistblekker. Narvik by hadde på et tidspunkt i tjueåra 7 forskjellige aviser som alle hadde en sosialistisk formålsparagraf !
KK er den eneste sosialistiske dagsavisa i et Norge der det faktisk bor mange som regner seg som sosialister. Det er et pre, det er en styrke. Det er en enorm strategisk fordel.
På det møtet vi hadde med et bredt utvalg av folk fra nei-fronten (Nygaard, Hege Myklebust fra Nei til EU, Senterungdommen, Småbrukarlaget) og Europabevegelsen (!) i KK-kantina ble det gitt full aksept for at KK har sitt sosialistiske, revolusjonære ståsted. Det ble oppfattet som at vi er ærlige, at vi ikke stikker ting under stolen. Og det ble ikke sett på som noe hinder for at vi kan spille en ledende rolle i nei-fronten, hvilket avisa fikk mye kreditt for å gjøre, av de frammøtte.
Det bringer ikke Klassekampen i miskreditt at den heter Klassekampen, det er et viktig og riktig navn i det reklamefolka våre kaller "merkevarebygging". Det bringer ikke Klassekampen i miskreditt at avisa er rød, sosialistisk. Når oljeprisen går ned i 1 dollar fatet vil KK bli Norges største avis nettopp fordi den er rød, sosialistisk, revolusjonær, - vil endre den bestående orden.
Utvanning av det politiske budskapet er det som nå får Arbeiderpartiets gamle aviser, de som ligger under A-pressekonsernet, til å daue som fluer. De har ingen substans. De er blitt ekstremtabloider, i Bergen og i Stavanger. De slåss ikke for arbeidsfolk og kvinnfolk og ungdom. Dette er en sterkt medvirkende årsak til at de ikke har livets rett.
c) "at miljøstoff får omtrent den spalteplassen kulturstoff har no og at kulturstoff får den plassen miljøstoff har."
Niks! Egen diskusjon.
d) "ein desentralisert avisredaksjon med minst halvdelen av medarbeidarane utanfor Oslo."
Dette kravet er allerede oppfylt i Klassekampen!
På en måte, på en måte.
Vi har bygd opp en Bergensredaksjon og fra 1. mars -99 har vi en operativ Trondheimsredaksjon. Rapport fra første møtet i Trondheim: 12 personer til stede. Halvparten jenter. Stor stemning. Bergensredaksjonen består av omtrent samme antall personer. Altså: Vi har flere redaksjonelle medarbeidere utenfor Oslo enn i hovedredaksjonen i Oslo.
Sjølsagt: Medarbeiderne utenom Oslo er ikke fast ansatte. De driver på dugnad, de jobber frilans for en rimelig penge (men ikke for knapper og glansbilder.) Poenget er at mye av framtida til KK ligger nettopp i disse redaksjonene som består av unge ildsjeler.
Neste mål er å bygge opp en redaksjon i Tromsø. (Hører du, Arne Eriksen, kunne du være så vennlig å gi oss ei erfaren hand?). Kimen til en redaksjon finnes både der og i Stavanger. Etter disse to byene følger Kristiansand.
Stoda på Sørlandet for KK er slett ikke så dårlig som mange tror. Vi har faktisk rimelig god dekning både i sørlandsbyene og landkommunene. Sørlandet er ikke noe mørkt fastland for KK.
Så har jeg en ide om å bygge smågrupper - "punktredaksjoner" - på enkelte tettsteder/småbyer (alt blir jo byer nå for tida, til og med Mysen er blitt by!).
For eksempel der hvor Randen bor. Midt inni boksmia hans.
Jeg kunne tenke meg (eller bedre sagt; jeg drømmer om) redaksjonelle grupper av regelmessige bidragsytere på følgende steder:
Otta og Tolga, - langt oppi dalom, raddisbøndas og EU-motstandernes innlandskjerneområder.
Vågan (Svolvær/Kabelvåg) - Nord-Norges gamle pressehovedstad (Lofotpostens hovedbøle).
Odda - hvor KK i dag står overraskende svakt, men hvor det bør være stort potensiale.
Kragerø (samme som Odda)
Leka/Vega - kystkommuner som jobber på Internett
Saltdal
Fræna
Fredrikstad (hvor KK nå har 100 abonnenter!) - nærhet til Oslo er ingen hindring for å lage ei gruppe av unge skribenter.
Og sist, men ikke minst,
Guovdageino!!!
(Ikke heng meg, Guri, Svein og Heikka, hvis jeg skreiv det gærnt, det er blitt natta og jeg må gå hjem og fikk ikke sjekka skrivemåten.)
Beste hilsen
Admiral Stormannsgal
PS. Dette svaret er skrevet så respektfullt og saksorientert jeg kan. Jeg har lagt merke til en ganske drøy utglidning av debattstilen på KK-forum i det siste. Og her kommer en advarsel: Får jeg debattanter etter meg som Scud-raketter oppi ræva, vil jeg alvorlig vurdere å logge meg av KK-forum for godt. Jeg prøver å drive avis med alt jeg har, og forlanger respekt i form av saklige svar. Men munterhet og ironi - og ikke minst sjølironi - kan det aldri bli for mye av på forum. DS.