Situasjonen er følgende: En meget liten (et par hundre medlemmer?)
organisasjon med minimal og stadig mindre politisk støtte, har fortsatt den
avgjørende kontroll over ei avis som flere tusen lesere og abonnenter har
vært med på å bygge opp, skrive i, og holde i live. AKP har kontrollen, men
flere tusen føler meget rimelig at de er moralske medeiere i denne avisa. Og
mange er også formelle medeiere, for de har aksjer.
AKPs medlemmer jobber hardt for å verve abonnenter, mye hardere enn de
fleste utafor. Dette er viktig, og må ikke underslås. Tilsynelatende er
dette bare bra.
Men det har ei organisasjonspsykologisk betenkelig side: Det blir brukt til
indre oppbyggelse og trøst i en situasjon hvor man på alle måter går
tilbake: "Vi er de få heltene som går ut på gata for avisa - hva gjør du?"
Dermed blir avisa ikke bare noe som skal holdes i live fordi den er et uhyre
viktig anti-kapitalistiske alternativ, den får også en funskjon som
psykoteraputisk instrument for de stadig færre og mer politisk tilstivna
AKPerne. Dette er farlig for de tusener som faktisk ønsker redning av og
framgang for dette avisprosjektet. For hvis AKPs psykoterapeutiske behov
(som de neppe har innsikt i sjøl) overskygger behovet for ei sterkere
venstreradikal dagsavis, vil. følgende skje:
Avisas opplag fortsetter å synke på tross av stadig mer desperate kampanjer.
For færre og færre utafor AKPs rekker tror prosjektet er liv laga. AKPernes
formaninger om innsats, hvor moralismen tyter tjukt fram mellom og på linjene,
virker også mer og mer mot sin hensikt.
Men for AKPerne blir en manglende respons bare da en bekreftelse på at de i
enda større grad er de få heltene som bærer avisa, fordi de andre "svikter".
Dermed blir det psykoteraputiske behovet ivaretatt, sjøl om avisa gradvis
går mot undergang!
Videre må man også regne med en "destillasjonsprosess" i KK-redaksjonen, hvor
de dyktigste folka etter hvert gir opp og ser seg om etter noe annet, og det
blir et lite miljø igjen som består av mer eller mindre politisk-religiøse
folk. Avisa blir dermed dårligere ikke bare p.g.a. knappere ressurser og
færre stillinger, men også p.g.a. karakteren til den staben som blir igjen.
Dette påskynder tilbakegangsprosessen. Krona på verket blir overgang til
ukeavis - som blir det endelige beviset på at "alle andre enn oss har
svikta" og at de få gjenværende i enda større grad er aktivist-helter.
AKP har ikke sjølinnsikt til å forstå dette. Når Bell i stedet for å ta
Randens innspill som en invitt til konstruktiv utvikling av et fornyet
avisprosjekt, triumferende avkrever Randen detaljerte planer om navn,
finansiering, etc. - dvs. ei ferdig alternativ pakke - så er dette etter min
oppfatning nettopp et uttrykk for dennne psykologien: "Vi er de få heltene -
de andre bare prater. Og dessuten: Hvor mange abonnenter har du verva siste
måned, tør jeg spørre?".
Paradokset akkurat nå er at de folka som jobber hardest for å selge avisa og
verve abonnenter - er de som har minst forutsetninger for å skjønne hva som
må til på andre måter for at avisa skal reddes og vokse. Dette må også være
et problem for de av avisas redaksjonelle medarbeidere som innser at avisa i
stigende grad holdes i live av politisk-religiøse aktivister som ikke evner
å kommunisere med det potensiale på tusenvis av folk som begeistra kunne
tatt et tak for avisa, men heller støter dem fra seg. Noe som ikke gjør så
mye for AKPerne m/ venner, siden de da atter en gang får bekrefta at de er
de få heltene som ikke svikter når det gjelder.
(Etter som åra går, blir kanskje formuleringa "ikke svikta når det gjaldt".)
Trond Andresen