Marx og Engels undersøkte ikke lover innen samfunnsvitenskapen, slik en
fysiker undersøker lover innen fysikken (lover som for øvrig stadig
endres). Det de gjorde, var at de undersøkte utviklingstrendenser. Ta
for eksempel bøndene. Det var en klar påstand innen Marx' "spådommer" at
bøndene som en småborgerlig klasse ville forsvinne, og at landbruket
ville bli underlagt kapitalismens allmenne logikk. Det var denne
"lovmessigheten" man bygde på også i Sovjetunionen. Men bøndene som
mellomlag forsvant ikke. De ble tvert imot stadig et punkt som stred mot
den generelle kommunistiske teorien.
Bøndenes relative uavhengighet fra kapitalistisk produksjonsmåte er
fremdeles til stede, selv om den til stadighet svekkes. Men i for
eksempel Polen og Norge, utgjør bøndene fremdeles et mellomlag man ikke
automatisk kan plassere inn i den samfunnsmessige hovedmotsigelsen. I
Norge etablerte bøndene sine egne former for samvirke i henhold til et
ønske om selvoppholdelse. Selv om disse samvirkene til stadighet settes
under press, eksisterer de fremdeles under en kapitalisme som er langt
mer avansert enn det Marx kunne forutse.
Tendensen Marx så om utseltting av det agrare småborgerskapet, er
således gyldig. Men som en lovmessighet slik det ble tolket av
sovjet-marxistene, stemmer det ikke.
Marx og Engels innså at de ikke kunne få full viten om samfunnet. For
mange sovjet-marxister, regnes Manifestet som det fullendte, det
tidspunktet hvor Marx og Engels var blitt modne. Men i sitt forord til
den tyske utgaven av 1872, påpeker de at kapittel 2 mer eller mindre har
blitt avkreftet av Paris-kommunens erfaringer. Denne utviklingen kan i
sin essens oppsummeres i Engels berømte uttalelse: "Vår teori er ikke et
dogme, men en rettesnor til handling".
Nå skal det rett nok sies at den russiske revolusjonen var et eksempel
på at marxismen ikke var et dogme. Den russiske revolusjonens seier gikk
på tvers av all inntil da marxistiske teori om produktivkreftenes
stagnasjon i de ledende kapitalistiske landene. Denne erfaringen ble
gjennomført i en enda større ekstremitet i Kina 1949.
Jeg tviler ikke på Maos edle hensikter. Men jeg tror Mao vendte til den
andre ekstremiteten, nemlig at han også ga slipp på marxismen som
vitenskapelig instrument på flere vitale punkter. Selv om Maos filosofie
kanskje er en av de aller best fundamenterte tolkningene av marxistisk
filosofi, klarte han ikke å omsette den i den politiske virkeligheten.
Vi må altså operere på flere plan, og vi kan ikke blande dem. Den
motsigelsesfylte filosofien (i positiv forstand) til Mao, hadde en
anvendelse som krevde et langt mer modent samfunn enn Kina. Og her tror
jeg at kanskje mye av nøkkelen til det som gikk galt i Kina ligger. For
en nærmere beskrivelse av disse virkelighetens nivåer, vil jeg anbefale
Arne Andersens artikkel i Røde Fane 2/98, som ligger på
<http://home.sol.no/~eness/rf.htm>.
Til slutt et par ord til Per Rasmussen:
Jeg vil ikke et øyeblikk blamere folk for å falle for propaganda. Det er
stort sett det menneskene gjør i dagens verden. Og det er herskernes
teknikk. Hitler er kanskje det fremste eksemplet på en person som brukte
dette, gjennom sine mange manifestasjoner. Og noe lignende gjorde både
Mao, Stalin, Hoxha etc. Men det forsvarer ikke å ikke forsøke å bryte
gjennom propagandaen. Og her må den internasjonale venstresida foreta en
kraftig selvransakelse.
Når det konkret gjelder Mao, så setter du fingeren på noe sentralt,
nemlig "Hvordan kan man springe fra stenalder, feudalisme og til
socialisme?" Lar det seg i det hele tatt gjøre? Jeg tviler.
--- Mathias