Min yndllingsAKP`er Mathias Bismo har tatt til vett og skriver i
klartekst hva det er han misliker med postmodernismen. Da er vi et skritt
videre:
Bismo skrev:
>Når postmodernismen gjør alle teorier like gyldige, da gjør den
samtidig
>teorier som sådan likegyldig. Og når alle teorier er like gyldige, når
>virkeligheten er blitt lingvistikk, da blir hele virkeligheten
>subjektiv. Og en verden der det ikke finnes objektive fakta, blir
>fordømt vanskelig å forandre.
Jeg svarer:
Dere som nå tror at jeg er en forstokket postmodernist som vil avfeie
Bismos innvendinger og kalle ham en tosk (KVJ tror nemlig det, og leser
derfor knapt det jeg skriver, det er jo bare tull allikevel, tenker han)
dere vil nå bli positivt overrasket. Jeg vil nemlig si meg HELT ENIG med
kjernekaren Bismo, og det er IKKE IRONI.
Så vil jeg sitere for dere hva som er rammen for et seminar om
positivismekritikk som av holdes ved Universitetet i Oslo førstkommende
fredag 19.02 kl. 14.15-16.00, seminarom 2, Sophus Bugges hus HF:
<bold><color><param>0000,8080,0000</param><bigger><bigger><bigger>Rune
Slagstad
</bigger></bigger></bigger></color></bold>
<bold><color><param>0000,0000,ffff</param><bigger><bigger><bigger>Er
positivismekritikken fortsatt relevant?
</bigger></bigger></bigger></color>
<bigger>Positivisme er et flertydig ord. Det har vært sagt at ordet ofte
brukes på en måte som dekker over dyptgående forskjeller i synet på
kunnskap. Motsetningen mellom relativiserende og konstruktivistiske
kunnskapsoppfatninger på den ene siden og tro på at objektiv kunnskap
finnes på den andre, er blitt stadig viktigere i debatten om vitenskap de
siste par årtiene. Dersom både Karl Popper, sentrale logiske empirister
som Gustav Hempel og Arne Næss klassifiseres som "positivister" blir
betegnelsen lite brukbart i en generell forståelsen av samspillet mellom
vitenskap og politikk, har det vært hevdet.
- Slagstad vil i sitt foredrag ta opp denne utfordingen og vise hvordan
1960- og 70-årenes begrep om "positivisme" fremdeles er politisk viktig.
Rune Slagstad, er professor i sosialfilosofi. Han er bl.a. kjent for sin
deltakelse og sine analyser av positivismedebatten i 1960- og 70-årene og
sine arbeider om norsk politisk historie og norsk rettsvitenskap på
1800-tallet. I sin nylig utgitte bok De nasjonale strateger (Pax 1998)
fremstiller Slagstad norsk historie siden 1814 som er rekke av
"kunnskapsregimer".
</bigger></bold>
Dette møtet er en liten begivenhet. 60-70-tallets store norske
positivismekritiker Rune Slagstad inspirert av vossingen Hans Skjerveheim
skal argumentere for positivismekritikkens fortsatte relevans i dagens
Norge.
Legg merke til at Conrad Helgeland som har skrevet denne introduksjonen
forsøker å gjøre positivismekritikk til et spørsmål om tro eller ikke-tro
på objektiv sannhet. Legg godt merke til det. Det vi ser her er et forsøk
på å vri positivismekritikken bort fra det det egentlig dreier seg om. Et
av de mest sentrale postivismekritiske verk i det 20. århundret er nemlig
skrevet av V.I. Lenin. I <italic>Materialismen og
empiriokritismen</italic> fra 1908 tar han et generaloppgjør med de
vestlige vitenskapsfilosofene Ernst Mach og Richard Avenerius for deres
positivisme. Men den kritikken dreier seg ikke om at Mach og Avenerius
tror på objektiv sannhet. Tvert om. Anerkjennelsen av objektiv sannhet
derimot et sentralt <italic>positivismekritisk </italic>holdepunkt,
objektiv sannhet springer ut av materialisme, troen på at det eksisterer
en verden der ute uavhengig av sanseapparatet, en verden som menneskets
bevissthet trenger stadig dypere inn i.
Positivisme kjennetegnes dermed ikke, som den norske akademikeren Conrad
Helgeland later til å tro, ved en tro på objektiv sannhet. Positivismen
gjør <italic>sanseerfaringen </italic>til vår eneste kilde til kunnskap
om den ytre verden, og det er noe helt annet. Det ligger ikke til grunn
for en tro på objektiv viten, men for å skille vitenskapen ut fra andre
erkjennelseformer, som kunst, politikk, religion og kultur generelt. Alt
som ikke kan føres direkte tilbake til sanseerfaringer blir forkastet som
uvitenskaplig og overlatt til tilfeldighetene.
Den marxistiske tradisjonen som har blitt utviklet i forskjellige land
utenfor det imperialistiske Vestens kontroll i det 20. århundret, har
forholdt seg systematisk positivismekritisk til virkeligheten. Derfor er
Sovjetunionens historie, siden det vitterlig var utenfor vestlig
kontroll, en historie om positivismekritikk. Man har systematisk på alle
plan i systemet kritisert den vestlige reduksjonistiske positivismen
sønder og sammen. Men til forskjell fra den vestlige positivismekritikken
fra 70-tallet og utover så forkastet man ikke på marxistisk grunn
objektiv sannhet. Tvert om var troen på objektiv sannhet en helt
vesenttlig drivkraft i den sovjetiske og østeuropeiske
positivismekritiske teoretiseringen. Men det man kom frem til var at
objektiv sannhet ikke nåes gjennom sanseerfaringen alene, men at den må
suppleres av en dypere innsikt i vitenskaplig <italic>praksis </italic>,
d.v.s. den vitenskaplige metode. Slik utvikler det seg i Sovjetunionen og
øst-Europa i etterkrigstiden en metodologisk bevegelse, som gradvis
utvikler Stalins skjematiserte dialektiske skjema til en egen
metodologisk vitenskap om hvilke erkjennelsesmessige prinsipper som
ligger til grunn for dannelsen av vitenskaplige teorier. På 80-tallet
begynner en intens teoretisering over de sosiokulturelle forholds
innvirking på vitenskapen og med det rakner Sovjetunionen.
Så når Rune Slagstad setter seg godt til rette på fredag for å
argumentere for den ikke-objektive positivismekritikkens relevans så skal
jeg være tilstede, uansett om dere liker det eller ikke, som representant
for en skadeskutt norsk venstreside. Og når han så har kommet med sine
bortforklaringer så skal jeg spørre ham direkte ut om hans forhold til
Lenin og sovjetisk positivismekritikk, om han er klar over at
positivismekritikken forutsetter tro på objektiv sannhet. Da får språk
mening, Bismo, mye større mening enn krutt og stein.
Og dersom Mathais Bismo etter det fortsetter å kalle meg usaklig og gjøre
Kruschev til revisjonist, ja da vil jeg begynne å lure på hvilke
samfunnskrefter det er han jobber for.
vennlig hilsen
Sigurd Lydersen
PS:
Litt synd igrunn at KVJ ikke leste dette innlegget. Det kunne han hatt
interesse av.
<italic> </italic>