Re: Utrolig tynt fra Bismo

Mathias Bismo (bismo@online.no)
Wed, 03 Feb 1999 17:52:19 +0100

Sigurd Lydersen wrote:
>
> mens resten diskuterer Klassekampen, diskuterer jeg og Bismo politikk.
>
Jeg svarer:
Nå er forsåvidt også KK i høyeste grad et politisk spørsmål. Problemet
er vel heller at enkelte folk vil diskutere KK uten å bry seg om selve
politikken.
>
> Lydersen skriver:
> AKP`eren Bismo holder altså fast på at argumentasjon og diskusjon ikke > er et middel i denne klassekampen. AKP vil ha vold og blod.
>
Selvsagt vil vi ha argumentasjon og diskusjon. Men det sentrale i
klassekampen er ikke hva man diskuterer, hva man mener. Det sentrale er
hva man *gjør* med det. Dette betyr ikke nødvendigvis vold og blod. Det
var lite vold og blod under EU-kampen, men det var ikke diskusjonen som
avgjorde. Det var aktivismen - den praktiske handlingen. Det er
fremdeles slik, at mens praksis uten teori er blind, så er teori uten
praksis totalt meningsløs. Visst kan det bli blod og vold under en
revolusjon, historiske erfaringer har vist det. Men det er ingen
naturlov. Og det er ikke det praksisen handler om. Å bombardere
hovedkvartere er ikke bokstavelig, akkurat som Lenins oppfordring om å
knuse staten heller ikke var det. Det var bilder, metaforer,
oppmuntringer til handlinger som hadde det resultatet at staten i
overført betydning ble knust og hovedkvarteret i overført betydning ble
bombardert.
>
> Lydersen fotsetter:
> Hva ligger i dette, som altså er AKP`s politikk. Revolusjonen skal være > voldelig, og når den er gjennomført så skal altså det sosialistiske
> partiet gå i opposisjon???! Hvor kommer denne ideen fra? Marx ?? Lenin?? > Hvem skal isåfall administerere proletariates diktatur? Spontane
> grupperinger? Er ikke dette rav ruskende "revisjonisme" i forhold til
> den opprinnelige marxismen, ja da vet ikke jeg.
>
Lenin påpekte allerede i 1921, ta det var uheldig for partiet at det var
statsbærende. Det hindret dem i å stå fritt i forhold til utviklingen.
Det var ikke Bolsjevikene som utførte Oktober-revolusjonen, det var
folkemassene, arbeider- og bondemassene i en helt spesiell, historisk
nærmest unik, situasjon, hvor anarkiet fullstendig rådte grunnen i
Sovjetunionen. Det var i denne situasjonen Bolsjevikene ble tvunget til
å bli statsbærende, og det var denne nødvendigheten som senere ble
"allmenngyldig marxisme-leninisme", som også AKP forholdt seg til frem
til 1984. Alternativet? Det er vanskelig å si konkret. Men for noen år
tilbake, ga Dansk-Cubansk Venskabsforening ut et hefte om demokratiet på
Cuba. Sannhetsverdier i det, er et spørsmål for seg, men modellen virker
fornuftig. Det er massene i sine organisasjoner som velger sine
delegerte personlig. Disse kan være både partimedlemmer og ikke. Det bør
tross alt være massenes revolusjonære diktatur. Problemet med Cuba, slik
jeg ser det, er den manglende tilbaketrekningsretten. Om det Lydersen
ønsker er et partidiktatur - greit for meg, men han må ikke tro at jeg
ikke vil bekjempe dette dersom det blir realitet.
>
> Lydersen fortsetter:
> På den ene siden påstår du at du ikke kritiserer Sovjetunionen for at de > ikke gikk til krig mot det kapitalisiske Vesten, på den andre kritiserer > du dem for at de ikke ved en del tilfeller aktivt støttet opp om
> frigjøringskriger rundt om på kloden. For meg blir dette > motsetningsfullt. Du er venstreradikal Bismo, ingen kommunist. Du tror > at framtiden avhenger av din aktive medvirken, og gjør dette til > grunnlag for en ideell sosialistisk konstruksjon som skulle gå aktivt > inn over hele kloden og vekke folk til kamp. En slik idealistisk praksis > ville imidlerid ganske raskt ha ført til krig med det kapitalistiske > Vesten. Sovjetunionen gjorde rett i å drive med realpolitikk.
>
Jeg svarer:
Bruk hvilket navn du vil på meg. Det er det samme hva bikkja heter, så
lenge den biter.

Jeg kritiserer ikke Sovjetunionen for ikke å ha gått til krig mot den
vestlige verden. Det ville vært selvmord. Jeg kritiserer dem ikke for
ikke å aktivt ha støttet frigjøringsbevegelser. Det jeg kritiserer dem
for, er deres støtte til reaksjonære krefter rundt omkring. Og utover
det, deres direkte deltakelse i kampene mot disse. I en slik verden, ble
de facto USA en progressiv kraft i forhold til Sovjetunionen. Ikke fordi
de støttet frigjøring, men fordi den kalde krigens realiteter tvang dem
sammen med frigjøringskjempere som kjempet mot et tyranni presset over
dem av Sovjetunionen.
>
> Lydersen skriver:
> Du burde lese Zil`bermans artikkel, for han forklarer det grunnløse i > disse forestillingene. Han påpeker at Sovjetunionen praktiserte et mye > mer materialisisk forhold til språk enn vi gjør her i Vest. > Kommunistpartiets politikk bestod av gamle fraser som folk, etterhvert > som forholdene roet seg, begynte å skue bak. Kanskje har Krushchev gitt > uttrykk for at Sovjeunionen allerede var kommunistisk, det blir i alle > tilfelle et fortolkningspørsmål. Han ble imidlertid senere byttet ut med > Brezhnev som var mye klarere på at Sovjetunionen ikke var kommunistisk > ennå, men var med å legge grunnlag for kommunismen.
>
Jeg har lest den artikkelen da den kom, og min første tanke var hvorfor
i all verden en såvidt fornuftig avis som Friheten fant det for god fisk
å trykke den. Den oser av postemodernistiske tanker, noe Lydersen selv
gir uttrykk for. Han snakker om "et mer matrerialistisk forhold til
språk". Men hva er språk? Språk er ikke annet enn symboler man benytter
for å uttrykke virkelige forhold. Det er ikke dette kommunistisk kamp
handler om.

Men hva med den såkalte kommunismen? Det stemmer nok at Bresjnev var mer
moderat. Men grunnlaget var det samme, en videreutvikling av Stalins
tese om overgangen fra kapitalismen til sosialismen uten antagonismer.
Men dette lar seg ikke realisere i en verden hvor kapitalismen fremdeles
er tilstedeværende. Kommunisme er et samfunn uten stat. Og så lenge det
eksisterer noen stater, i en "globalisert" verden, vil en stat bli et
nødvendig virkemiddel, også for den mest fremskredne av de sosialistiske
statene.

Han fortsetter:
>
> Og hva er så kommunismen? Jo det er det 21. århundret, når gamle kalde > krigere dør ut og folk innser det tåpelige med å skulle gå rundt å > forsvare kapitalismen, når det knapt finnes arbeidere eller borgerskap > igjen, bare fandenivoldske individer.
>
Så tesen er altså at arbeiderklassen og boirgerskapet ikke eksisterer
lenger? Å kalle dette Kautsky i ny innpakning, ville være stygt gjort
mot Kautsky.
>
> Lydersen fortsetter:
> Hva er dette slags synsing og skvalder? Hva mener du egentlig med at > Stalin reduserte dialektikken til mekanikk? Stalin kan beskyldes for > mye, men mekanikken går han fri. Les Leninismen problemer hvor han > forsvarer Sovjetunionens fortsatte eksistens med at Sovjetunionen med > sin "blotte eksistens" revolusjonerer verden. Er dette mekanikk? Et > synspunkt som henger nøye sammen med hans teori om språk i Marxismen og > Lingvistikkens problemer . Stalin argumenter her for at språk er et > produksjonsredskap og tilhører følgelig ikke overbygningen, men > samfunnets materielle basis.
>
Nettopp her trekker Lydersen frem et viktig aspekt ved Stalins mekanikk.
Sovjetunionens eksistens ble for ham en historisk nødvendighet for å
fremme verdensrevolusjonen. For stalinistene ble det derfor viktigere å
forsvare enhver av Sovjetunionens handlinger heller enn å drive
revolusjonær kamp. Denne blindgaten ser NKP nå til å famlende ha funnet
en slags vei ut av, mens hos Lydersen er den fremdeles intakt.
>
> Lydersen avslutter:
> Forestillingen om Krushchev som revisjonistX-Mozilla-Status: 0009orsvarsverk mot marxismen-leninismen og det 20. århundrets historie. Og > tjener bl.a. til at AKP-eren Jon Michelet kan stå og bable på fjernsynet > og bli presentert som marxist-leninist. Nei, jeg sier bare:
> Cut the crap!!!
>
Og argumentet var?

---
Mathias