Dem Mao oppfordret til å bombardere hovedkvarteret, var folk som slett
ikke hadde bomber til sin disposisjon. Oppfordringen var heller en
spissformulering av det stadig gjeldende sosialistiske prinsippet om
klassekampens fortsatte eksistens under sosialismen. Sosialismen er
kapitalismens negasjon, men det har enda ikke blitt negasjonens
negasjon, nemlig det klasseløse samfunn. Borgerskapet eksisterer
fremdeles under sosialismen (noe som burde være klart for alle, enten
man ser på det tidligere Sovjetunionen eller dagens Kina). Og partiet,
hovedkvarteret, kan lett bli en administrator for dette, noe KKP i Kina
og Ho Chi Mihns gamle parti i Vietnam, er i dag. Partiet sitter ikke på
noen fasit om hva som må gjøres. For eksempel må planøkonomien reguleres
etter folks reelle behov, og ikke etter deres antatte (vedtatte) behov.
Derfor var det riktig av Mao til å oppfordre til opprør mot den
begynnende degenreringen. Det var bare synd det ikke gikk.
En annen ting vi kan trekke ut av dette, er at partiet bør være i
opposisjon under sosialismen. AKP vedtok dette i 1984, riktignok etter
11 års eksistens, men bedre sent enn aldri. DKP/ML i Danmark har
utarbeidet et noe utopisk "Program for et sosialistisk Danmark". Tross
alle sine underfundigheter, har de tatt med et viktig aspekt - nemlig at
de partimedlemmene som eventuelt oppnår ledende posisjoner, må stille på
samme vilkår som alle andre, med en umiddelbar tilbaketrekningsrett og
valg ut fra rettferdige vilkår.
Hva så med Sovjetunionen? Jeg angriper dem overhodet ikke fordi de ikke
utfordret den kapitalistiske verden til krig. Tvert imot,
arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk, om den importeres
betyr det i realiteten et patron-klient forhold. Og en klient-sosialisme
er ingen reell sosialisme som kan eksistere uavhengig. Det jeg angriper
dem for, er at de i virkeligheten obstruerte en hver mulighet til å
realisere kommunismen. Kommunismens virkeliggjøring ble etter hvert
avhengig av Sovjetunionens fall.
Hva jeg mener med det? For å ta et eksempel: Etter 2. verdenskrig var
det en revolusjonær situasjon i Hellas. Storbritannia gikk så inn i
landet for å stoppe revolusjonen. Sovjetunionen løftet ikke en finger
for å drive ut okkupanten. Dermed godtok de passivt den imperialistiske
krigen, på lik linje med vestmaktenes aksept av den spanske fascismen på
30-tallet, som den gang ble skarpt kritisert av Sovjetunionen. Et annet
eksempel: I Eritrea støttet de direkte kontrarevolusjonen, slik Tyskland
og Italia gjorde i Spania. På denne måten gikk de inn og forhindret en
virkeliggjøring av sosialismen ved å beskytte den gamle staten.
Krustsjovs geniale løsning, var å forandre Stalins teori om sosialisme i
ett land til en teori om kommunisme i ett land. En slik teori er direkte
anti-marxistisk. Det kommunistiske samfunn er menneskenes frie samspill,
uten en stat og uten den materielle fremmedfjøringen. Det sier seg selv
at dette ikke kan oppstå i ett eller flere land, så lenge kapitalismen
og klassesamfunnet fortsatt eksisterer.
Dermed ble også Krustsjov nødt til å avskaffe selve marxismen. Når
kommunismen ikke lenger var en materielt annet tilstand enn kapitalismen
og sosialismen, så var det heller ikke noen grunn til å anta at det var
materiell handling som var det sentrale. Etter at Stalin hadde omformet
dialektikken til mekanikk, ble Krustsjovs verk å omforme materialismen
til idealisme. Kan hende med et noe mer dialektisk preg enn hos Stalin.
Men så lenge det gjelder bare ord og tanker, så er dialektikken
ubrukelig i den revolusjonære prosessen. Det er i den sammenhengen jeg
kan forstå det sovjetiske statsautoriserte leksiskonets påstand: "Språk
er verdens sterkeste sprengstoff, sterkere enn atombomben."
Lenins toeri om revolusjonen handlet om å knuse det borgerlige
statsapparatet og erstatte det med et proletarisk. Et statsapparat er
høyst konkret. Krustsjovs teori ligger milevidt fra dette. Det er derfor
fullt ut riktig å kalle Krustsjov for revisjonist, og gjerne også det
som verre er.
--- Mathias