Lydersen skriver: "Dersom du fremdeles mener Kruschev var revisjonist,
ja da er du maoist, Bismo, og da er du blant de jeg angriper." Ja, jeg
mener helt klart at Krustsjov var revisjonist. Men gjør det meg
automatisk til maoist, slik du hevder? Var for eksempel Enver Hoxha
maoist? Jeg tror han selv ville protestert kraftig mot en slik
betegnelse, ihvertfall etter bruddet med Kina. Selv velger jeg ikke å
kalle meg maoist, i og med at det i alt for stor grad setter fokus på
den tredje verden, og mindre på den delen av verden vi lever i.
Men hvorfor var Krustsjov revisjonist? Det henger sammen med hans virke.
Det gjelder flere punkter. For det første var det teorien om fredelig
sameksistens. Her er jeg helt på linje med de kinesiske maoistene.
Bortsett fra at jeg mener maoismen har en tendens til å undervurdere
Stalins rolle i utviklingen av dette prinsippet - særlig etter Jalta.
For det andre, var Krustsjov den som innførte prinsippet om
"antimonopolistiske demokratier", en teori som i praksis er en
gjentakelse av Kautsky, som atter ble gjentatt av "eurokommunistene" i
Frankrike, og som i dag atter har fått en renessanse, blant annet innen
deler av RV. Også her fortsatte Krustsjov det Stalin begynte.
Et tredje prinsipp, hvor han imidlertid brøt med Stalin, var i forhold
til markedsøkonomien. Etter at NEP ble avskaffet rundt 1930, var
kollektiver det sentrale. Krustsjov gikk imidlertid bort fra dette.
Dette har igjen sammenheng med Krustsjovs versjon av fredelig
sameksistens, hvor "sosialismen" så å si skulle konkurrere ut den
kapitalistiske verden. Etter den store fremgangen på 30-tallet, ble
Sovjetunionen satt mangfoldige år tilbake under krigen. Riktignok gikk
det fremover også etterpå. Men i forhold til USA sakket de ut, fordi USA
nettopp hadde benyttet 2. verdenskrig til å få et forsprang teknologisk.
Krustsjovs lettvinte løsning her, heller enn å avbyråkratisere
planøkonomien, var å kopiere USAs profittmotiv, med stadig voksende
ulikheter mellom åndens og håndens arbeid. Det var selvsagt også
forskjell mellom dette også under Stalin, men det akselrerte ytterligere
under Krustsjov. Et tegn på dette, kan man se på kongressene til
SUKP(b). Mens forholdet mellom arbeidere, bønder og intellektuelle i
1934 var hhv 60%, 8% og 32%, var det i 1956 hhv 18,5%, 13,8% og hele
67,7% intellektuelle (hentet fra Sven Tarps artikkel "Bureaukraterne
overtager biksen" i "Socialisme og demokrati" Forlaget Arbejderen 1993).
For det fjerde, kan vi se på hans kommunismeforståelse. Han predikerte i
sin tid at Sovjetunionen ville nå kommunismen innen 1980. Selv om også
Stalin hadde alvorlige feil på dette området, var han aldri i tvil om at
*kommunismen* ikke kunne nås i ett land alene.
Krustsjovs bakgrunn under Stalin, er likevel ganske åpenbar. Selv
trotskisten Isaac Deutscher må i sin Stalin-biografi innrømme at Stalins
uoverenstemmelser med Lenin mens han var i live, var minimale. Utover
etter Lenins død, ser man imidlertid flere tegn på avvik fra den
opprinnelige planen med bolsjevikrevolusjonen. Blant annet var hans
vervekampanjer til partiet, særdeles uheldige. Det var imidlertid en
nødvendighet å foreta mange av de taktiske manøvrene han gjorde.
Forskjellen i forhold til Krustsjov, er at sistnevnte gjorde en dyd av
denne nødvendigheten. Gjennom partiets mange krumspring og manglende
marxistiske skolering, ble Krustsjover lett å skape.
Av denne grunnen, vil jeg verken anbefale AKP eller RV å gjennomføre en
revurdering av Krustsjov, men kanskje heller av Stalin. Men NKP vil jeg
gjerne anbefale å gjøre det.
Så hva da med RV? Jeg mener at RV oser av vitalitet, men fortsatt kan
bli mye bedre. RV er et frontparti som består av alt fra
sosialdemokrater, via trotskister, maoister og albanister til
anarkister. Med ymse mellomståsteder. Og dette er bra. Baudelaire sa noe
om at der hvor alle tenker likt, tenkes ikke meget. Men nettopp i denne
pluralismen, ligger AKPs vitalitet. I en revolusjonær situasjon (som
slett ikke trenger å fremtre som den gjorde i Russland i 1917), vil RV
bli for uklart, i og med at det eksisterer ulike revolusjonsteorier, en
uenighet som må være til stede om ikke RV som en venstrefornt skal
svinne hen. Det er til dette formålet vi trenger AKP. Men i motsetning
til NKP, har AKP valgt å fortsette med RV etter at partiet mistet
eiendomsretten til navnet. Årsaken til dette, er mye at RV som den
venstre-symbiosen det er, kryr av ymse ideer, som dermed kan tas opp til
debatt. En slik ideologisk debatt, vil ikke NKP få til i sin isolasjon.
Dermed vil nødvendigvis NKP bli langt mer bakstrebersk enn AKP.
Vi er ekstremt heldige, egentlig, i Norge. I Danmark eksisterer for
eksempel 3 Moskva-partier, 2 Albania-partier, 1 maoist-parti, minst 3
trotskistiske grupper, og på toppen av det hele en valgfront som er i
full fart mot å bli et parti. RV har som paraply klart å skape et forum
hvor vi diskuterer ideologi på tvers, ikke bare i våre egne fora. Jeg
innbiller meg at det var mye av årsaken til at både Revolusjonært
Forbund og ML-gruppa Revolusjon valgte å slutte seg til. Det er
forsåvidt NKPs problem og ansvar at de ligger i den grøfta de gjør. Men
jeg ønsker dem bedre. Noe av det beste som kan skje utviklingen på den
norske venstresiden, er at NKP slutter seg til RV, og gjennom det
befester RV som det frontpartiet det i virkeligheten er.
Problemet ligger imidlertid i NKPs innbilning om seg selv som en
historisk nødvendighet. Nettopp her har NKP ikke lært av Sovjetunionens
misere. Det er det samme om et kommunistisk parti heter Olsen(ml) eller
Hoola-Bandoola Band (selv om Trond Andresen (tror jeg det var) - her på
forumet for lenge siden - mente at sistnevnte var et dårlig navn, noe
jeg forsåvidt kan være enig i). Den dagen AKP mister sin vitalitet og
gror fast i dogmer, er det ikke bruk for partiet lenger. Det samme
gjelder selvsagt også NKP. Og i ca 45 år, har NKP manglet dette. Dermed
blir organisasjonen viktigere enn politikken. Selv om jeg vet det
foregår diskusjoner i NKP om dette, er hovedsiden fremdeles at partiet
rettferdiggjør sin egen eksistens gjennom en nødvendighet. Det er
nettopp her både AKP og RV virkelig har lært av Sovjetunionens
revisjonisme. Mao stilte parolen "la hundre blomster blomstre". Om vi
ikke gjør det, så faller vi uunngåelig inn i dogmatikken.
--- Mathias