Re: Kunsten at lyve m.m.

Karsten Vedel Johansen (kvjohans@online.no)
Sat, 3 Jan 1998 19:48:18 +0100 (MET)

At 10:35 02.01.98 +0000, J.E.Brekke wrote:

>KVJ ausar or seg over dumskapen han møter i Gnore allmennt og på
>KK-forum særskilt. Eg tykkjer måten han gjer det på til tider er dum.
>KVJ svingar pisken over dumskapen, men og over dei han finn å vera
>dumme. Somme svarar på dette med å filtrere innlegga hans - kanhende
>er det dumt? KVJ ville kanhende funne det klokare om dei heldt fram
>med å tileigne seg den klokskapen han har å by på, men har han sjølv
>noko ansvar for det? Er det berre eit borgarleg og dumt påhitt at det
>finst reglar for nettikette på Internett?

Jeg er enig i at jeg ofte er dum ved å være for rask i vendingen og
tenningen. På den annen side får jeg da sagt noe. Når det gjelder
"nettikkette" er det et begrep som irriterer meg grusomt. Etikette er noe
spissborgerlig sludder - "i de finere salonger skal man passe seg for å
stikke hull på de svevende ballonger" - typisk at den slags er på moten nå i
en tid som ellers er mere rå enn mye historien har sett. Massemordere vil
sikkert overholde nettiketten til punkt og prikke. Etikk er utmerket (og til
innvortes bruk). Men hvorfor skulle man dog ha en spesiell etikk på nettet?
Det skjønner jeg ikke. Det er en moteillusjon og påfuglefjær - sjargong -
skapt av folk som tror både de selv og internett er noe helt spesielt som
vil revolusjonere hele verden fra grunnen, noe som Trond Andresen glimrende
har kritisert en gang i en kronikk i KK. "Skit är skit, om än per satellit"
har en svensk mediedebattør sagt.

>Sjølv opplever eg KVJ sin hang til diskreditering som støy i
>dialogen.

Støy - innrømmet av og til - men især temperament som ikke må være forbudt
som mange kardemomme-illusjonister vil ha det. Da dauer vi av kjedsomhet.

>Nokre kort rettingar: Eg er *ikkje* (lenger) student. Eg har inga
>tilknytning til det historiske fagstudiet ved Universitetet i Oslo.
>Eg er ingen disippel av Hans Fredrik Dahl eller av (pro-nazistisk
>eller pro-stalinsk) historisk revisjonisme. Eg ser det ikkje som mi
>oppgåve å bagatellisere det som faktisk er gjort av overgrep i
>sosialismen sitt namn. Dette er for raske slutningar, for ikkje å
>seia fordomar, frå KVJ si side.

Jeg beklager sterkt, men jeg vurderte teksten som den sto. Feilen her er jo
at man aldri kjenner eller ser dem man snakker med. Alt som skrives bør
derfor skrives og vurderes som karakteristikker av tekst - ikke personer. Vi
trenger alle trening i det.

>Når eg sette på line likt og ulikt av namn på leiarar frå dei
>rørslene som har kalla seg kommunistiske, var det faktisk ikkje for å
>samanlikne gjerningane deira. Heller ikkje for å late som om dei har
>vore gjenstand for same hovudlause dyrkinga, oppretting av mausoleer
>osb. Det er på eine sida klart at dei av leiarane som hamna i
>maktposisjon kunne utløyse eller kommandere langt større ressursar i
>så måte. Men det eg er interessert i er korleis anti-kapitalistar i
>Noreg i dag vel å omgåast rolla til noverande og tidlegare
>anti-kapitalistiske/sosialistiske/kommunistiske leiarar, med eller
>utan statsapparat til rådvelde: Kva for rolle skal dei ha for oss, og
>kva for rolle spelar det for utsiktene for nye brot med kapitalismen?

Jeg tror de russiske (og kinesiske) lederne til stor grad ble fanger av en
folkelig patriarkalsk tradisjon for ikonografi og nesegrus dyrkelse av
mannlige familie-, kirke- og statsoverhoder. De beste av dem gjennomskuet
dette, f.eks. Lenin, Sinoviev, Trotsky m.fl. (se troverdige vitnesbyrd hos
bl.a. den sterkt kritiske Victor Serge, En revolusjonærs erindringer), men
klarte ikke å stå imot det og utnyttet det nok også "taktisk". Stalin var
langt mere sneversynt og kynisk - det er poenget i vurderingen av mannen:
"Det finnes ingen prektigere rang på jorda enn å være medlem av det parti,
som kammerat Lenin har stiftet, og hvis fører han var...før han forlot oss
befalet kammerat Lenin oss..." (legg merke til ordvalget) - sitat fra
Stalins svulstigheter i anledning av Lenins død. Stalin gjør seg selv til
yppersteprest i en Leninkult fra første stund.

>Her kan ein sjølvsagt sitja intellektuelt tilbakelent (!) og
>føresetja kjeldekritisk omgang med einkvar person som måtte seia
>noko glupt. I røynda er ikkje dette alltid eit handterleg alternativ
>for kven som helst. I ein kampsituasjon er både kjeldekritikk og
>dialektisk vurdering av einskildpersonar noko som lett blir sett på som
>utilgjengeleg og utillateleg luksus - diverre. Kvifor tek dette seg
>opp att støtt (om enn med gradsskilnader)? Blir vi klokare av å bera
>oss over toskeskapen i dette?

Ja. Dessuten er det alltid en tendens. Ml-erne er alltid sterkt kritiske til
en angivelig "dyrkelse" av Trotsky, Luxemburg osv. men alltid veldig
forstående når det gjelder de uhørt grove og bevisste historieforfalskerne
Stalin og Mao. At dette skyldes et sterkt behov for å forsvare egne
persondyrkingsoverslag i den nære fortid (og for noens vedkommende nåtid)
kan det neppe være tvil om. Jeg tror det her ofte er snakk om motsetninger
mellom personlighetstyper. I partier som Ap, NKP, AKP og i noen grad SV har
det skjedd en naturlig utvelgelse av autoritære personlighetstyper ved
besettelse av lederverv mm. Gro Harlem Brundtland-dyrkelsen og i mindre grad
dyrkelsen av Hanna Kvanmo er vitnesbyrd om dette. Journalistkorpsets
fordummings-kampanje og amerikansk "feminisme" bidrar sterkt i nevnte tilfeller.

>Særskilt når det gjeld dei avdøydde leiarane må det vera råd å koma
>lengre enn til diskusjonen om dei var med eller mot. Så lat oss seia
>at Stalin og Mao eigentleg var mot kommunismen og nytta livet sitt på
>å øydeleggja han - kor mykje klokare blir vi av det?

Nå er det vel ingen som sier at de var mot "kommunismen". Men de var mot
Marx' kommunisme, uten selv å innse dette klart før kanskje mot slutten.
Poenget er, at noen vil bli mye klokere av å innrømme dette. En hovedgrunn
til at "kommunismen" i Sovjet overlevde så lenge, var Krustjevs halve
innrømmelser. Grunnen til at den likevel ikke overlevde, var at
innrømmelsene bare var taktiske og selvmotsigende (og måtte være det, fordi
de kom fra en herskende klasse). De for hvem slikt er en innrømmelse, fordi
de vurderer de to som "store ledere" med feil, har faktisk det meste å vinne
på innrømmelser som går til bunns. Nemlig evnen til å se klart og kritisk.
Sålenge man nekter å innse dette er sjansen for ikke å bli tatt på alvor
åpenbar (heldigvis). Man får et falsk forhold til historiske fakta og mister
troverdighet blant seriøse folk.

>Men kanhende dreier dette seg ikkje i fyrste rekke om fysisk
>tilgjengeleg materiale eller tid og vilje til å studere det. Mitt
>inntrykk er at *lesemåten* er det sentrale, og har mykje å seia for
>kva for materiale som er tilstrekkeleg.

Enig i formuleringen. Men hva betyr den i praksis?

>Vi kan sjølvsagt bruke tid på kjeldekritikk av Robert Conquest si
>oppteljing over talet på millionar menneske som døydde i Sovjet under
>Stalin sitt styre (somme reknar han blant "løgnkunstnarane"). Men den
>anti-stalinske indignasjonen dreier seg ikkje om talet på folk som
>døydde, men om samanhengane folk døydde i: Mangel på rettstryggleik;
>avretting, deportasjon og andre former for utrydding av politisk
>opposisjon og heile folkeslag ut frå meir eller mindre haldbare
>påskot om kva som var politisk naudsynt.

Enig. Men av indignasjonen vokser en erkjennelse av politisk karakter: Når
en middelmådighet som Stalin kunne få en så uhyggelig makt skyldtes det at
han representerte hele det av staten oppslukte og "fornyede" partiapparatets
middelmådighet eksemplarisk - hele den uhyre bredden i de fortidige krefter
som fikk den russiske revolusjon til å slå feil, tradisjonen fra århundrers
slavementalitet og undertrykkelsesånd. Som Lenin sier i sitt testamente:
"Det sømmer seg, at vi gjør Stalin og Dzerzhinski ansvarlige for hele denne
ekte storrussiske, nasjonalistiske kampanje".

>Den anti-stalinske indignasjonen føreset at Stalin hadde alternativ.

Nei. Den forutsetter bare at man er et tenkende og dermed følende menneske.
Den forutsetter ikke noe annet enn indignasjonen f.eks. over bombardementene
av Dresden (Churchill) eller Hiroshima (Truman). Hitler og Stalin eller de
to forannevnte fra og med de slo inn på sine respektive veier (som
selvfølgelig er forskjellige) hadde ikke alternativer som var annet enn
umenneskelige. Likevel er man en tosk eller et på avgjørende punkter
følelseskaldt menneske (eks. Jan Myrdal) hvis man ikke blir berørt. NB! Men
det *fantes alternativer til den utvikling som kulminerte med Stalins
kontrarevolusjon og til den som kulminerte med Hitlers*. Stalin hadde ikke
menneskelige alternativer - fordi han var blitt den historiske Stalin.
Hitler ikke - fordi han var blitt den historiske Hitler. Andre oppfattninger
blir determinisme. Personligheten kan synes en ubetydelig ting, men: "en
ubetydelighet av den slags, som lett kan få avgjørende betydning" (Lenin i
sitt testamente).

>Den pro-stalinske indignasjonen (som og finst) har eit anna syn på
>kva alternativ Stalin hadde, og legg vekt på det dei oppfattar som
>strategisk naudsynt og positivt i dei vala som vart tekne - trass i
>dei uhyrlege menneskelege kostnadene.

Jeg mener mere det er snakk om vikarierende argumenter for noens vedkommende
(selvrasjonalisering).

Men hvis man begynner i ramme alvor å kalkulere "strategisk (og dermed
taktisk) hensiktsmessighet" ved medmenneskers død og pinsler er man i en
eller annen grad blitt en uforbederlig kynisk maktpolitiker og dermed pr.
definisjon ikke sosialist. Det gjelder fra Stalin over Gerhardsen og
Brundtland til Baader-Meinhof eller AKP (uten direkte sammenligninger fø.)
Vi løper alle daglig risikoen for det, det er derfor vi ønsker samfunnet
endret. Men da kan vi ikke bruke de samme metodene selv. Hva er det vi
angriper POT og Håkon Lie for ellers? Her kommer sikkert den "rå latter" vi
har hørt så mye om. La den komme. Den viser bare at de leende ikke har lært
noe og er stolte av det fordi de tror å bevare sin personlige integritet.
Tvertimot taper de den. Jeg tror ikke på den arvesynden de dyrker.

>Mykje kan seiast om t.d. Jan Myrdal (slik Peter M. Johansen gjorde om
>synet hans på nedvalsinga av opposisjonen på Den Himmelske Freds
>Plass), men han torer å røre ved diskusjonar av dette slaget. Det
>same gjorde t.d. Milovan Djilas, då han i 1962 skulle konkludere i
>boka "Samtaler med Stalin":
>
>"Men la oss ikke være urettferdig mot Stalin! Det han ønsket å
>utrette og det han faktisk utrettet, kunne ikke bli oppnådd på noen
>annen måte. De krefter som drev ham fremover og som han ledet, kunne
>med sine absolutte idealer ikke ha noen annen slags leder enn ham,
>når en tar i betraktning den faktiske situasjon i Russland og i
>verden. De kunne heller ikke ha brukt andre metoder.

Myrdals uttalelser er ikke mot, men i beste fall provokatorisk toskeskap.
Bevis for at man har rett kan ikke finnes i at borgerligheten tar avstand
fra det man sier. Like lite som Marx' teori om kapitalismen kan forkastes på
grunn av den reelt eksisterende sosialismens karikatur av hans utopi.
Logikken henger ikke på greip. Nåtiden er fylt til kvelningsgrensen av denne
type banaliserende kortsluttninger. Jeg er også uenig med Djilas'
determinisme - jvf. ovenfor. Tenk på, at Djilas selv var en av de mest
rabiate stalinistene før sin "omvendelse". Hans syn er begrenset av hans
egen historie.

>Med dette legg eg hovudet nok ein gong på stabben. Kva seier du,
>Karsten?

Jeg sier takk for et bidrag til å komme videre.

Vh. Karsten Johansen