Karsten Johansen er tilbake i dansen:
>(...)
>For een gangs skyld fikk dette det til å lysne litt i det evige høstmørket
>som har erstattet den forhenværende norske vinteren (de eneste i landet som
>ennå ikke har oppdaget dette er det norske "meteorologiske" institutt og
>statens propagandakontor for drivhusoppvarmingen og oljeeventyrets
>velsignelser - og så alle julekortmakerne).
Julekortmakerne ja, hva skal DE finne på nå? Og hva med skilærerne?
Mener å huske at du er blant disse, Karsten. Tipper det blir mindre og mindre
å gjøre for hvert år. Nordmenn kan nå bare kutte ut å fødes med ski på beina :-)
Trofast og i all slags vær går imidlertid vår mer urbane løypemaskin -- trikken.
>Se: http://www.snarveien.com/ hvorfra jeg siterer:
>
>"Oslo Snarveiers politiske manifest.
>
> Oslo Snarveier er en rent idéell organisasjon som ikke har noen
> kommersielle interesser overhodet.
>
> Vi ønsker å sette AS Oslo Sporveiers (heretter omtalt som ASOS)
> mangfoldige maktmisbruk på dagsorden, og å være en pådriver for
> at denne makten skal bli tatt fra dem.
Kommentar til dette: Personlig har jeg et sterkt ambivalent forhold til Sporveiene,
akkurat som jeg har til bl.a. Posten, Telenor og NSB. Jeg er kanskje naiv, men jeg
liker fortsatt å tenke om disse systemer og samfunnsinstitusjoner at de er der for å
gjøre livet lettere for meg og folk flest. Men oftere og oftere blir jeg skuffa. Jeg tror det
går an å si at det FAKTISK var derfor systemene var der for bare år tilbake, men at
alt dette dessverre nå er slutt. Sic Transit Gloria Mundi.
Med den store, tyske sosiolog og systemteoretiker Niklas Luhmann (1927-1998)
kan vi kanskje si at disse systemenes "grunnkode" nylig er blitt endra. Samtidig
med at systemene har flytta seg som delsystemer fra det politisk-administrative
systemet til det økonomiske, har grunnkoden nå blitt økonomisk avkastning. På
sett og vis motsatt av den gamle koden. Sivilisasjon og demokrati koster.
I kjølvannet av dette har f.eks. Posten i løpet av 1990-tallet prestert å bli lagt for
hat av nærmest hele landets befolkning. Ved inngangen til tiåret ble nettopp
Posten flere ganger kåra som selve "folkebedriften" med suveren skår på
folks tillit, samfunnsansvar osv. Få år seinere er Posten en versting i fritt fall.
Lederne av disse systemene gir i våre dager uttrykk for at det er et "problem"
at bedriftene er -- eller har vært -- så godt likt av så mange. "NSB har for mange
elskere", sa en av dem i ei avis for en stund tilbake. Problemet for lederne
er at disse systemene dermed blir tyngre å omstille enn andre og mer "vanlige"
bedrifter. Samtidig er mange av disse andre bedriftene i dag faktisk blitt svært
opptatt av å "binde tillitsbånd til kundene", "bygge sterke kunderelasjoner" osv. De
har erkjent at dette både er en tung og dyr prosess, mens det å MISTE kundenes
tillit kan skje på null komma niks. De gode gamle samfunnsbedriftene har
derimot gjort nærmest hva som helst for å bryte ned all den tilliten vi hadde
til dem. Og langt på vei har de klart det. "Where do we go now but nowhere?"
synger svartsynte Nick Cave. Jeg er frista til å spørre om det samme (men
stoppes av mitt enda svartere hat mot TINA - "There Is No Alternative").
Det var ledelsen i Sporveiene som sjøl var de ivrigste til å nedlegge trikken, som
formelt ble nedlagt i Oslo i 1960. Etter dette var de ivrige på å ikke bare stenge
traseene, men å brenne trikkene på store trikkebål! Man kan kanskje si at også
dette var symbolske, nærmest rituelle handlinger. Trikken var jo så håpløst
"umoderne" og hadde INGEN framtid, da vi alle skulle for full eksos inn i AUTOPIA.
Som vi veit skjedde det viktige ting på 1970-tallet -- bl.a. energikrise, en ny
miljøbevissthet og en stor politisk mobilisering. Som også fikk slike utslag
som "Den store trikkeaksjonen" i 1973. Det var ikke minst det nye
synet på miljø som da redda Oslo-trikken, som siden har fått en renessanse.
Ikke på grunn av Sporveisledelsen, men dessverre på tross av den.
Mon tro om ikke det samme nå er i fed med å skje i Posten. På 1990-tallet
er det post-lederne som sjøl har vært de ivrigste til å nedlegge landets mange
postkontor. Igjen kan vi snakke om symbolske handlinger: Postkontora blir
"selvutnevnt" til det mest håpløst "umoderne" når vi alle nå skal inn i ITOPIA.
Og Posten vil vise at de skal komme dit før alle andre. Med eller uten folks tillit.
Spørsmålet er nå om det vil skje noe omkring år 2000 som kan sidestilles
med energikrisa i 1973. Vil f.eks "den nye teknologien" få seg en knekk
og påfølgende tillitssvikt? Vil postkontora som trikken da få en ny renessanse?
Det vil i tilfelle kreve folkelig engasjement, men også konstruktive krav om
alternative løsninger (jeg har f.eks nevnt "offentlige servicekontor" i mange
tidligere innlegg). Dagens trikker kan teknisk sett knapt sammenlignes
med de som gikk på 1960-tallet. Men de er stadig sporvogner til begjær.
"Oslo Snarveier" kan kanskje tyde på at folk nå igjen vil gå til aksjoner
for å hente våre gamle og kjære systemers grunnkode "hjem igjen".
Spennende initiativ, men jeg vet ikke om "kollektiv sniking" er veien å gå. Andre
gode ideer vil muligens stoppes pga. denne litt for enkle "snarveien". Er det
realistisk å kjempe for at det skal bli helt gratis å bruke sporveiene?
Får vi også se "Den store postaksjonen" i år 2000? Og tilsvarende for tele og IT?
F.eks med krav om at Telenor bør stilles (seg) bak Enoksen og Nygaards planer
om sosialt allemannsnett, og ikke bak NHOs planer om et mer asosialt
nestenallemannsnett. "Where do we go now but elsewhere?"
Mvh. Bjarne Nærum
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 13 2000 - 15:17:44 MET