Jeg har flyttet mye, og har på denne måten fått mange steder jeg føler meg hjemme i. Til hver periode av livet mitt assosierer jeg forskjellige steder. Jeg har derfor valgt å ta for meg stedene jeg har bodd i kronologisk rekkefølge.
Til venstre ses den nydelige kystbyen Harstad. Her fødtes jeg en beinkald januardag sent på syttitallet, og tilbrakte mine tidlige barneår før jeg dro videre på nye erobringer. Og selv om jeg har fartet land og strand rundt, er det i Harstad jeg har familien, og det er først og fremst hit hjemlengselen drar meg.
Bildet til høyre viser Harstad sentrum en typisk januardag, ca. kl. 14. Dagslyset kommer i denne perioden ca. 11 og forsvinner igjen før kl. 15. Mørketida kan være lang og kald, men når man er vant til det fra man er liten så lærer man seg å bli glad i den. Man har på en måte ikke så mye valg - love it or leave it! :)
Belønningen får man naturligvis når sommeren kommer og man kan nyte dagslys døgnet rundt, selv om noen1 vil ha det til at det bare er en plage med denne solen inn vinduet om natten når man vil sove...
Videre tok jeg turen til Hamarøy. Her i denne perlen av en nordlandsbygd slet jeg ut mang et par barnesko, og hadde det helt fint med det. Det er min påstand at det ikke finnes vakrere natur i Norge enn på Hamarøy. Jeg går stadig med en drøm om å flytte tilbake hit en dag.
Så endte jeg opp i Narvik, hvor jeg tok allmenn borgerdannelse, også kalt videregående skole. Som seg hør og bør ble utdannelsen rundet av på elegant vis med at man uniformerer seg i rødt og løper rundt og prøver å konsumere nok alkohol til å glemme alt hva man har lært. En hyggelig bieffekt er jo naturligvis at man er lykkelig uvitende om alle dumhetene man foretar seg i tradisjonens navn. All god fotodokumentasjon på nevnte opplevelser har jeg heldigvis klart å få fatt i og destruert, slik at de nå lever videre kun som mentale bilder trygt inni hodet mitt. Nok er sagt når jeg sier at rødt hår var involvert.
Som de fleste nordnorske ungdommer følte jeg draget mot sør, og etter fullført videregående bar det til hovedstaden og høyere utdanning. Etter tre år på Høgskolen i Oslo sto jeg med papirer i hånden som tillot meg å bruke tittelen dataingeniør. Men var jeg fornøyd? Nå nei.
For kunnskapstørsten var på langt nær stilt, så jeg reiste videre - denne gangen utenlands. I Århus i Danmark startet jeg på en toårig påbygning som ville ført til sivilingeniørtittel, men etter seks måneder fikk jeg nok og dro tilbake til moderlandet.
Oslo hadde mistet sin tiltrekningskraft, men jeg var liksom ikke riktig klar for å bosette meg nordpå heller. Valget falt derfor på Trondheim, hvor jeg til dags dato studerer ved det medisinske fakultet ved NTNU.