Tilbake til fag

Tilbake til forsiden

 

Norge: En renteniststat?

- Statens petroleumsfonds innvirkning på norske utenrikspolitiske interesser.

POL353; Utenrikspolitikk

Av: Øyvind Vikan

 

Institutt for Sosiologi og Statsvitenskap

November 2 0 0 0

 

 

 

1. Innledning. 2

1.1. Oppgavens struktur.. 3

2. Statens petroleumsfond. 4

2.1. Fondets formål. 5

2.2. Fondets størrelse og utvikling.. 6

2.3. Forvaltning og administrering av fondet.. 6

3. Norge; en rentenist. 8

3.1. Petroleumsfondets spareprofil. 9

3.2. Stabilisator og buffer; fondets to formål impliserer norsk rentenistadferd.. 10

3.2.1. Risiko. 11

3.2.2. Forbruk nå eller i fremtiden?. 11

3.2.3. Norges befolkning, fond og utenrikspolitikk. 12

3.3. Sikkert system; sikre renteinntekter.. 13

3.3.1. Systemets betydning for Statens petroleumsfond. 14

4. Statens petroleumsfond og utenrikspolitikken. 14

4.1. Utenrikspolitiske målsettinger.. 15

4.2. Statens petroleumsfond og implikasjoner for sikkerhets- og bistandspolitikk og menneskerettigheter.. 16

4.2.1. Norsk sikkerhetspolitikk. 16

4.2.2. Norsk bistandspolitikk. 17

4.2.3. Norge og menneskerettigheter. 18

5. Avslutning. 19

Litteratur 21

Appendiks. 25

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1. Innledning

Etter at norsk produksjon av olje startet i 1971 har petroleumsvirksomheten på norsk sokkel tilført Norge enorme inntekter, og landet står nå i den heldige posisjon at det slipper å låne penger for å foreta investeringer. Hvis man har investeringsmuligheter med et framtidig inntektspotensial, er det flere som mener at man burde bruke en del av den stadig voksende oljeformuen til dette. Slike muligheter finnes, men det blir ikke foretatt noen investeringer. I stedet plasseres pengene i utenlandske verdipapirer. Dette betyr at man ikke legger opp til å skape en alternativ næringsstruktur den dagen olje- og gasskildene på norsk sokkel ikke lenger er lønnsomme. Med dette legger Norge opp til å bli en uproduktiv renteniststat.

            Den grunnleggende antagelsen i denne oppgaven er altså at Norge er en rentenist, et begrep som stammer fra fransk og som i utgangspunktet refererer til personer som tjener penger uten å måtte arbeide for det. Selv om bruken av dette begrepet i utgangspunktet var rettet mot individer, eller kapitalister, kan man overføre det til også å gjelde stater. Når jeg da har valgt å karakterisere Norge som en rentenist, kan man utvide begrepet til renteniststat og definere dette som en stat som lever av inntekter fra finansielle investeringer.

            I denne oppgaven skal jeg ta utgangspunkt i Statens petroleumsfond og vurdere mulige konsekvenser for den norske utenrikspolitikken, i lys av rentenistbegrepet. Med rentenist mener jeg da en aktør – person eller stat – som lever av kapitalinntekter og ikke arbeidsinntekt. Som det vil vise seg senere i oppgaven har Norge et stykke igjen før det blir mulig å leve kun på kapitalinntektene fra Statens petroleumsfond, men fondets utvikling den senere tiden gjør det mulig å anta at avkastningen vil komme til å spille en stadig større rolle i den norske økonomien. For at det skal være mulig å få avkastning på 20 – 30% i året[1] er det viktig for Norge at systemet som gjør det mulig å oppleve en slik vekst består. Jeg vil i denne oppgaven hevde at Norge på flere punkter fører en utenrikspolitikk som har nettopp dette i tankene; bevaring og utvikling av det verdenskapitalistiske systemet. Som jeg skal komme nærmere inn på senere, vil dette gjøre utslag i for eksempel Norges forhold til sikkerhets- og bistandspolitikk og menneskerettigheter. Det er gjentatte ganger fremmet forslag om å endre forskriften for forvaltning av fondet ved å inkludere etiske retningslinjer i forbindelse med investeringene. Dette har gang på gang strandet, mye på grunn av Norges Banks uttalelser om at slike retningslinjer vil øke kostnadene forbundet med forvaltningen, i tillegg til en økning i risiko og en mulig reduksjon i avkastningen på fondet. 

1.1. Oppgavens struktur

I kapittel 2 tar jeg for meg Statens petroleumsfond som sådan, og gjør innledningsvis rede for bakgrunnen for opprettelsen av et slikt fond. Som jeg kommer tilbake til, var det særlig hensynet til den langsiktige anvendelsen av oljeinntektene som lå til grunn for opprettelsen av fondet. Deretter redegjøres det for fondets to formål, nemlig fondet som en finansiell buffer og fondet som et redskap for å håndtere finansielle utfordringer som er forbundet med avtagende oljeinntekter og en aldrende befolkning. I kapittelet om fondets størrelse og utvikling ser jeg på fondsutviklingen og oppbyggingen av kapital i fondet. Forvaltningen av fondet er det Norges Bank som håndterer på oppdrag fra Finansdepartementet, og i dette kapittelet går jeg kort gjennom forskriften for forvaltningen av fondet og forklarer hva den enkelte paragraf innebærer.

Kapittel 3 er oppgavens hoveddel, og det er her jeg vil forsøke å underbygge påstanden om at Norge er en rentenist. Jeg starter med å se på utviklingen av verdien på Oslo Børs, som et eksempel på den eventyrlige veksten man har opplevd i de fleste finansmarkedene det siste tiåret. På lang sikt viser det seg at plassering av midler i for eksempel aksjer gir svært god avkastning, mens det på kort sikt kan svinge betraktelig. Seksjon 3.1. tar for seg petroleumsfondets spareprofil, og jeg går her igjennom hvordan pengene i fondet er plassert; hvilke land det er åpnet for å investere i, hvor mye man kan investere i hver region, hvor mye man kan plassere i aksjer kontra obligasjoner, og antyder også hvilke land som ser ut til å motta den største delen av Norges investeringer. I seksjon 3.2. går jeg tilbake til å se på fondets to formål, og hevder her at disse impliserer norsk rentenistadferd. Denne påstanden bygger på det faktum at fondets to formål har alt å vinne på å bevare det kapitalistiske systemet som gjør at det er mulig å få en slik enorm avkastning på de investerte midlene. Når store deler av dagens generasjons pensjoner ligger bundet opp i dette fondet, vil også hvert enkelt individ ha interesse av å bevare dette systemet. Dette antar jeg vil gjenspeiles i kommende valg, og en videre konsekvens av dette er at da vil også norsk utenrikspolitikk påvirkes; det er tross alt de folkevalgte som styrer også denne politikken.

Kapittel 3.3. tar for seg selve systemet – den internasjonale økonomien – og en del teorier om at dette systemet er høyst usikkert. I denne seksjonen vil jeg kort gjøre rede for en økonomisk pessimisme, og vise til noen argumenter som blir brukt for å støtte en teori om den internasjonal økonomiens svakheter. Selv om argumentene som legges frem er skremmende i seg selv, er det ingen grunn til å trekke forhastede konklusjoner med tanke på den internasjonale økonomiens sammenbrudd. Jeg ønsker likevel å ta disse argumentene med, for å vise at det faktisk er en viss usikkerhet knyttet til dette systemet, men dog ikke så dramatisk som disse pessimistene uttrykker det. Et eksempel på et argument som gjerne blir brukt av økonomiske pessimister, er at nedgang har fulgt oppgang med tilnærmet automatikk. En innvending som raskt tar brodden av dette argumentet er at dersom det er slik, så vil oppgang følge nedgang med like mye automatikk. Det eneste som synes å kunne sies med sikkerhet er at økonomien svinger, og bare det kan jo være et usikkerhetsmoment med tanke på plassering av midler i aksjer og obligasjoner.

            Selv om man ikke kan trekke slike konklusjoner som det den økonomiske pessimismen gjør, har dette en viss betydning for temaet i denne oppgaven, nemlig forvaltningen av oljefondet. Når økonomien svinger, har dette direkte konsekvenser for verdien av Statens petroleumsfond, fordi fondets verdi i en nedgangsperiode vil være mindre enn i en oppgangsperiode. Det er ingen som vet når neste nedtur eventuelt kommer, så den dagen det blir aktuelt å realisere deler av fondet kan det hende økonomien er nede i en bølgedal. Dette betyr at den dagen myndighetene må trekke deler av midlene ut av fondet for å finansiere for eksempel pensjonsutbetalinger, kan det hende at de går glipp av store verdier på grunn av en generelt lavere verdi på fondets portefølje. Det er også et poeng at landet i fremtiden kanskje kan leve på selve avkastningen av fondet, og da er det viktig at den positive økonomiske utviklingen fortsetter.

 Dette systemet har, som jeg nå har vært inne på, store konsekvenser for Statens petroleumsfond. I de påfølgende kapitlene er det de norske utenrikspolitiske målsettingene og konsekvenser av norsk rentenistadferd for særlig tre av disse som er tema. Jeg har valgt å fokusere på norsk sikkerhetspolitikk, bistandspolitikk og menneskerettigheter. Dette summeres opp i avslutningen.

 

 

 

 

 

 

 

2. Statens petroleumsfond

Etter at det ble funnet olje på norsk kontinentalsokkel og norsk produksjon av olje startet i 1971 har oljen tilført Norge enorme inntekter[2]. Inntil videre har norske myndigheter bestemt at mesteparten av disse inntektene ikke skal brukes i Norge, men plasseres i et eget petroleumsfond. I Langtidsprogrammet 1986-1989 (St. meld. nr. 83 (1984-85)) la regjeringen Willoch frem en skisse til et slikt petroleumsfond. Det ble lagt vekt på behovet for institusjonelle ordninger som kunne underbygge de langsiktige hensyn i anvendelsen av oljeinntektene og tjene som buffer mot uforutsette svingninger i oljeprisen. I avsnitt 8.3.4. het det: «Regjeringen vil [...] arbeide videre med spørsmålet med sikte på en fondsordning som kan fremme en fast linje ved bruk av oljeinntektene selv om disse på kort sikt vil kunne svinge sterkt» (St. mld. nr. 83 (1984-85) s. 146). Med dette var grunnlaget for Statens petroleumsfond lagt, og det ble formelt opprettet ved lov den 22. juni 1990 (nr. 36 1990). Fondet som ble etablert skulle fungere slik at det skulle skje en fondsoppbygging når kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten oversteg overføringene fra fondet til statsbudsjettet, og en reduksjon av fondet når kontantstrømmen var mindre enn overføringene (Ot.prp. nr. 29 (1989-90) s. 10). På det tidspunkt fondet ble opprettet ga det daværende prisnivået på olje ikke grunnlag for en positiv fondsoppbygging. Det var ikke før i 1995 av fondet ble netto tilført midler.

2.1. Fondets formål

Formuen i Statens petroleumsfond har to uttalte mål, nemlig at fondet skal fungere som en finansiell buffer som skal gi myndighetene større spillerom i den økonomiske politikken, og at det skal være et redskap for å håndtere de finansielle utfordringene som er knyttet til en  aldrende befolkning samtidig med at petroleumsinntektene vil komme til å avta (St. mld. nr. 2 (1996-97)). Det første formålet kan tolkes som at Statens petroleumsfond skal være en finanspolitisk stabilisator. Dette utdypes videre også i seksjon 3.1. i Nasjonalbudsjettet for 2001, der det heter at bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet frikoples fra den løpende inntektsopptjeningen, og at ”[p]etroleumsformuen gir grunnlag for et høyere forbruk i norsk økonomi enn ellers” (St. mld. nr. 1 (2000-2001)). Det understrekes at man ”ikke kan bruke disse inntektene i samme takt som de opptjenes” (Ibid.). Regjeringen legger seg på en moderat linje når den beskriver bruken av formuen, og hevder at ”[e]n moderat bruk av oljeinntektene vil bidra til at den internasjonalt konkurranseutsatte sektoren opprettholdes i tilstrekkelig omfang til å sikre langsiktig balanse i utenriksøkonomien” (Ibid.). Fondets formål som en finanspolitisk stabilisator blir altså gjentatt. I forbindelse med dette er det viktig å ta hensyn til statsbudsjettet som styringsinstrument. Statens petroleumsfond består av den delen av petroleumsinntektene som ikke brukes over statsbudsjettet. I tillegg kommer avkastningen på investeringene av disse midlene. I budsjettbehandlingen tar Stortinget stilling til omfanget av statens utgifter. Dersom myndighetene hadde lagt opp til å bruke petroleumsfondet for å finansiere infrastruktur-, kunnskaps- og næringsinvesteringer, ville petroleumsfondet kunne blitt et slags statsbudsjett nummer to, og Statsbudsjettet kunne da blitt betydelig svekket som politisk styringsinstrument.

            Formuesoppbyggingen i Statens petroleumsfonds andre formål er at fondet skal være ”et redskap for å finansiere de økende utgiftene til pensjoner, pleie og omsorg som følger av en aldrende befolkning” (Ibid.). Fondets andre formål som redskap for håndtering av finansielle utfordringer i fremtiden er sentralt i denne oppgaven, da jeg skal vurdere konsekvensene for norsk utenrikspolitikk av at norske myndigheter prøver å sikre best mulig avkastning på fondet og i den forbindelse opptrer som en rendyrket kapitalist; en renteniststat. I Stortingsmelding nummer 2 (1996-97), seksjon 3.5.2. heter det at fondets to formål ”[s]amlet tilsier […] at fondet bør investeres med en langsiktig tidshorisont og slik at en kan trekke på fondet ved behov” (St. mld. nr. 2 (1996-97)). Jeg vil med utgangspunkt i dette hevde at fondets to formål har motstridende implikasjoner for forvaltningen. Førstnevnte tilsier at fondet er plassert slik at det kan fungere som en finansiell buffer og relativt raskt kan realiseres for å finansiere eventuelle budsjettunderskudd. Sistnevnte trekker i retning av at fondet investeres mer langsiktig. Forskjeller i risiko og avkastning på kort og lang sikt vil være et argument for nettopp dette.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2.2. Fondets størrelse og utvikling

Tall fra Finansdepartementet viser en klar positiv tendens for oppbyggingen av kapital i Statens petroleumsfond. Figur 1 gir en oversikt over inntekter, utgifter og kapital i fondet, målt i milliarder kroner[3]. Som man kan se av figuren er fondet i kraftig vekst, og antall milliarder som Staten har ”på bok” øker raskt. Finansdepartementet oppgir at fondets antatte verdi pr. 31.12 1999 er 220,9 milliarder kroner, som tilsvarer omtrent 50.000 kroner per innbygger i Norge. Denne summen tilsvarer rundt ett års offentlig forbruk, eller tre år med trygdeutbetalinger.

Ser man på den totale avkastningen i forhold til inntekten, var 1999 det første året avkastningen på fondet var større enn overføringene fra Finansdepartementet. Norges Bank (2000) oppgir at det ble overført 24,5 milliarder kroner fra Finansdepartementet i 1999, mens den totale avkastningen samme år var på rundt 26 milliarder kroner (Norges Bank). Dette illustrerer at de oppsparte oljepengene pr. 1999 er like viktige som den årlige opptjeningen av oljepenger.

 

 

2.3. Forvaltning og administrering av fondet

Finansdepartementet har delegert oppgaven med forvaltning av fondet til Norges Bank, og har utarbeidet en rekke retningslinjer sentralbanken må forholde seg til. Dette betyr at Norges Bank på vegne av den norske stat skal operere som enhver annen finanskapitalist på internasjonale aksjebørser. Stilt overfor en slik oppgave, er det ikke rart at tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik fra Kristelig folkeparti ”føler behov for en verdikommisjon” (Skarstein 1998 s. 174). Etter hvert som fondet har vokst har det kommet stadig flere retningslinjer for hvordan det skal forvaltes.  Finansdepartementet har utarbeidet en forskrift som Norges Bank er pålagt å følge, og denne forskriften tar for seg forvaltning og plassering av fondet, fondets regnskapsmessige avkastning, referanseportefølje og relativ risiko, aktivafordeling, valuta- og markedsfordeling, renterisiko, kredittrisiko, risikosystemer og risikostyring, eie av aksjer og instruks for ikrafttredelse av forskriften (Finansdepartementet 03.10.97). Jeg vil nå kort kommentere de viktigste paragrafene i Forskrift for forvaltning av Statens petroleumsfond.

            Paragraf 1 slår fast at det er Norges Bank som forvalter Statens petroleumsfond på vegne av Finansdepartementet. Det er åpnet for at sentralbanken kan bruke eksterne forvaltere, men det stilles krav om at disse har ”betryggende interne etiske retningslinjer for sin egen virksomhet” (Ibid.). I paragraf 2 gir Finansdepartementet retningslinjer for hvordan fondet skal plasseres. Fondet forvaltes ved en særskilt kronekonto som er opprettet i Norges Bank, og banken skal i sitt eget navn videreplassere innskuddene i finansielle instrumenter og kontantinnskudd denominert i utenlandsk valuta (ibid.). En milliard kroner er øremerket investeringer i spesielt miljøvennlige foretak, og disse midlene danner det som gjerne kalles ”Miljøporteføljen”. I pressemelding 74/2000 fra Finansdepartementet heter det at ”[t]he Environmental Fund may be invested in companies assumed to have low negative impact on the environment” (Finansdepartementet 74/2000). Denne ene milliarden er i forhold til resten av fondet svært lite. I 1997 hadde fondet en total avkastning på 5,0 mrd kroner, så man kan spørre seg om ikke denne milliarden er en form for avlat fra myndighetenes side. Når 219 milliarder kan investeres uten hensyn til gitte miljøkriterier, er det interessant at èn milliard skal følge disse kriteriene. Man kan med utgangspunkt i dette spørre seg om miljøfondet er et forsøk fra myndighetenes side på å kjøpe seg god samvittighet. I en siste bemerkning i denne delen av forskriften heter det at ”Norges Bank skal søke å oppnå en høyest mulig avkastning på plasseringene i utenlandsk valuta innenfor de begrensninger som følger av forskriften og de retningslinjer som er gitt i medhold av denne” (ibid.).

            De neste paragrafene av særlig interesse er paragrafene 5, 6 og 10.  I paragraf 5 gis det retningslinjer for fondets aktivafordeling, og disse slår fast at den ordinære porteføljen skal plasseres i henhold til følgende fordeling: Rentebærende instrumenter[4] 50 – 70% og egenkapitalinstumenter[5] 30 – 50%. Paragraf 6 tar for seg valuta- og markedsfordelingen. Her heter det at den ordinære porteføljen skal plasseres i gitte geografiske områder etter følgende fordelingsnøkkel: Europa 40 – 60%, Amerika 20 – 40% og Asia og Oceania 10 – 30%. Her oppgis også alle de landene som Finansdepartementet har åpnet for investeringer i. Dette kommer jeg tilbake til i seksjon 3.1. der jeg i tabell 2 viser hvilke land som er tatt med. Den siste paragrafen av interesse er paragraf 10, som omhandler eie av aksjer. Her slås det fast at investeringene ikke kan ”plasseres slik at miljøporteføljen og den ordinære porteføljen til sammen oppnår en eierandel på mer enn 3 prosent av aksjekapitalen i ett enkelt selskap eller en eierandel på mer enn 3 prosent av de aksjene i ett enkelt selskap som gir stemmerett” (Ibid.). Dette er gjort for å hindre at Norges Bank skal øve aktiv innflytelse på de selskapene banken har investert i, ”med mindre det er nødvendig for å sikre fondets interesser” (Ibid.).

 

Tabell 1. Petroleumsfondets andel av markedskapitaliseringen pr. 31.12.99 i de markeder der fondet investerer. Milliarder norske kroner og prosent.

Region og aktivaklasse

Statens petroleumsfond1)

Total

markedskapitalisering2)

Fondets andel i prosent av total markedskapitalisering

Aksjer i Europa

47,2 mrd.

56.173 mrd.

0,084

Aksjer i Nord-Amerika

27,3 mrd.

101.569 mrd.

0,027

Aksjer i Asia og Oceania

18,6 mrd.

32.726 mrd.

0,057

Statsobligasjoner i Europa

53,2 mrd.

27.426 mrd.

0,194

Statsobligasjoner i Nord-Amerika

26,3 mrd.

23.319 mrd.

0,113

Statsobligasjoner i Asia og Oceania

26,5 mrd.

15.200 mrd.

0,174

1) Verdien av andre obligasjoner er ikke tatt med. Dette utgjør til sammen 23,3 milliarder kroner.

2) For aksjer oppgis den totale markedsverdien av de selskaper som inngår i Statens petroleumsfonds referanseindeks, som utgjør omtrent 80 prosent av markedskapitaliseringen i hver region. For statsobligasjoner oppgis markedsverdien av alle statspapirer utstedt i de land der Petroleumsfondet investerer.

Kilde: Norges Bank. Petroleumsfondets årsrapport 1999.

 

 

 

 

 

 

3. Norge; en rentenist

Det er ingen tvil om at den norske økonomien står overfor betydelige langsiktige utfordringer. Dette henger nøye sammen med at petroleumsinntektene med tiden vil reduseres og at den økende andelen eldre i befolkningen vil medføre kraftig vekst i pensjonsutbetalingene og økende behov for pleie- og omsorgstjenester. Samtidig med at andelen eldre i befolkningen øker blir det stadig færre yrkesaktive per pensjonist, noe som betyr at en stadig mindre andel av befolkningen - relativt sett - kan betale den skatten disse tjenestene skal finansieres med. Disse enorme utfordringene kan møtes på flere måter. En av disse er at staten må bygge opp en finansformue som reflekterer nedbyggingen av oljeformuen, og som det kan tæres på når oljeinntektene med tiden reduseres. I denne sammenhengen blir således ”[s]tatens petroleumsfond […] det sentrale instrumentet for å ta hånd om den finansielle sparingen på statens hånd” (Temasider om norsk Sør-politikk).

Ser man på utviklingen av det norske folks sparemønster er det ingen tvil om at det er aksjefondene som har opplevd den største veksten[6] (Statistisk Sentralbyrå 1998). Banker og forsikringsselskap  får folk til å plassere pengene i aksjer heller enn i banken, med lovnad om høyere avkastning enn på de tradisjonelle bankinnskuddene. I de siste årene har fondsleverandørene med rette kunne love høy avkastning; enkelte fond har på få år doblet det investerte beløpet, og det er klart at dette er lett å selge.

Figur 2. Totalindeksen ved Oslo Børs. Utvikling fra 01.01.83 til 24.11.00.

avkastning [%]:

1 320,11

Gjennomsnittskurs:

607,292

 

høyest:

1 608,67

14.09.2000

lavest:

98,98

04.01.1983

 

Kilde: Oslo Børs.

Ser man på den samlede verdien av alle selskapene på Oslo børs i et langt, historisk perspektiv vil man se at utviklingen har vært svært positiv. Selv om trenden har vært positiv, har også Oslo Børs opplevd tider med forholdsvis sterk nedgang, som for eksempel den kraftige nedgangen høsten 1998 da den samlede verdien sank 26,65 prosent (Oslo Børs 2000). Da Børsen åpnet i 1983 ble basis satt til verdien 100. Den 14. september 2000 var totalindeksen[7] på 1608,67 poeng, noe som betyr at den samlede verdien av alle selskapene som er notert på Oslo Børs har økt med mer enn 16 ganger (Oslo Børs 2000). Dette viser at i et langsiktig perspektiv er dette en lønnsom måte å spare penger på.

I dette ligger også kjernen i fondssparingen; det langsiktige perspektiv. Børsen følger svingningene i økonomien, og det kan gå både opp og ned, og til tider kan disse svingningene gjøre store utslag. Dersom man kjøper fondsandeler på et ugunstig tidspunkt, det vil si når aksjene har en høy kurs, må man sannsynligvis vente lenge på at formuen vokser. I et kortsiktig perspektiv svinger børsen ganske mye, og man kan fort tape penger dersom man ikke har tid til å vente på at kursene skal stige igjen. Poenget er at i følge den historiske utviklingen på børsen så vil det alltid komme bedre tider med høyere aksjekurser, selv om det vil kunne svinge litt innimellom.

3.1. Petroleumsfondets spareprofil 

Enkeltpersoner har i større grad gått over til å spare i aksjer eller aksjefond, og dette er på en måte tilfelle med Statens petroleumsfond også. Deler av fondet plasseres i aksjer, mens resten plasseres i obligasjoner og andre rentebærende instrumenter. Dette innebærer også at noe av fondets midler plasseres i utenlandske banker. Det faktum at kursene på børsen svinger gjelder også for Statens petroleumsfond. Fondet har en relativt lang investeringshorisont, som betyr at myndighetene benytter seg av muligheten til å følge den langsiktige positive utviklingen i de internasjonale finansmarkedene. I dette ligger et viktig poeng: Det at Statens petroleumsfond investeres i aksjer, obligasjoner og andre rentebærende instrumenter i de aktuelle landene, forutsetter at de som plasserer midlene der har tro på at økonomien skal fortsette sin positive utvikling i fremtiden. Den delen av fondsforvaltningen som omhandler risikostyring, har utviklet ulike mål på risiko, og Finansdepartementet har diktert en grense for hvor mye risiko de ønsker at investeringene skal utsettes for[8]. Som nevnt svinger markedene, og det vil nødvendigvis være slik at fondet vil tjene mer enkelte år enn andre.

Poenget er at så lenge utviklingen i et lengre perspektiv er positiv, så er det ikke noen krise om fondet har hatt svak negativ utvikling i en liten periode. Den økonomiske utviklingen tilsier at disse pengene på sikt vil tjenes inn igjen.

Som internasjonal finanskapitalist blir staten opptatt av å få størst mulig avkastning på fondet, og da nytter det ikke å plassere det bare i ”kjedelige” utenlandske obligasjoner (Skarstein 1998). I en pressemelding 13. mai 1997 kunngjorde regjeringen at den ville åpne for at deler av Statens petroleumsfond kunne investeres i aksjer (Finansdepartementet 13.05.97). I Forskrift for forvaltning av Statens petroleumsfond (Finansdepartementet 03.10.97) utdypes dette, og det oppgis at mellom 30 og 50 prosent av den ordinære porteføljen skal investeres i såkalte egenkapitalinstrumenter. I en pressemelding fra Finansdepartementet (Finansdepartementet 12.05.00) endret departementet forskriften for forvaltning av Statens petroleumsfond ved å heve den maksimale eierandelen i enkeltselskaper fra 1 til 3 prosent. Dette ble gjort av hensyn til fondets eksterne forvaltere, samtidig som det ble slått fast at fondet fremdeles vil være en finansiell, og ikke en strategisk investor.

Tabell 2 gir en oversikt over hvilke land Finansdepartementet har åpnet for investeringer i. I 1997 inneholdt listen 21 land, men ble i januar 2000 utvidet til å gjelde 28. I forskriften for forvaltning av Statens petroleumsfond er det diktert en porteføljediversifisering som gjelder hvor store deler av fondet som kan investeres i de forskjellige regionene. I henhold til forskriften skal den ordinære porteføljen som nevnt plasseres i henhold til følgende valuta- og markedsfordeling: Europa 40 – 60%, Amerika 20 – 40% og Asia og Oceania 10-30%. Fondets referanseportefølje skal til enhver tid ligge i midten av disse intervallene, slik at denne porteføljen praktiserer følgende diversifisering: Europa 50%, Amerika 30% og Asia og Oceania 20%.

De to kolonnene lengst til høyre i tabell 2 viser hvordan fondets referanseportefølje er bygget opp. Porteføljen deles først opp i 40 prosent aksjer og 60 prosent obligasjoner. Disse porteføljene fordeles deretter på de tre regionene Europa, Amerika og Asia/Oceania med henholdsvis 50, 30 og 20 prosent. Innen regionene fordeles aksjeporteføljen på land etter størrelsen på aksjemarkedene i landene, mens obligasjonsporteføljen fordeles etter størrelsen på landenes økonomi. Dette betyr at utviklingen i verdien av referanseporteføljen i sum bestemmes av utviklingen i aksje- og obligasjonsindekser i hvert enkelt land. Det er interessant å se hvilke land der de største tenkte investeringene foretas, der USA er suverent på topp med 28,81 prosent av aksjeinvesteringene og 28 prosent av investeringene i obligasjoner[9].

 

Tabell 2. Land Finansdepartementet har åpnet for at Statens petroleumsfond kan investere i.

Område

Land nr.

Land

Aksjer2)

Obli-gasjoner2)

Europa

1

Belgia

0,90

1,50

 

2

Danmark

0,54

1,00

 

3

Finland

1,72

0,70

 

4

Frankrike

6,96

8,30

 

5

Hellas1)

 

 

 

6

Irland

0,38

0,50

 

7

Italia

3,27

6,90

 

8

Nederland

3,96

2,20

 

9

Portugal

0,27

0,60

 

10

Spania

2,02

3,40

 

11

Storbritannia

12,11

8,20

 

12

Sveits

4,36

1,50

 

13

Sverige

1,91

1,40

 

14

Tyrkia1)

 

 

 

15

Tyskland

6,45

12,50

 

16

Østerrike

0,15

1,20

Amerika

17

Brasil1)

 

 

 

18

Canada

1,19

2,00

 

19

Mexico1)

 

 

 

20

USA

28,81

28,00

Asia og Oceania

21

Australia

1,28

1,80

 

22

Hong Kong

1,54

18,20

 

23

Japan

16,61

 

 

24

New Zealand

0,09

 

 

25

Singapore

0,49

 

 

26

Sør-Korea1)

 

 

 

27

Taiwan1)

 

 

 

28

Thailand1)

 

 

1) De 7 nye landene det ble åpnet for å investere i fra og med 1. januar 2000. I 6 avdisse landene kan man bare investere i egenkapitalinstrumenter (aksjer); ikke i rentebærende instrumenter (obligasjoner). I pressemelding 74/2000 gjør Finansdepartementet det klart at det åpnes for kjøp av obligasjoner i Hellas (Pressemelding 74/2000; Finansdepartementet). Finansdepartementet har satt en grense på at maksimalt 5% av de totale aksjeinvesteringene kan plasseres i disse landene. Kilde: Finansdepartementet.

2) Tallene representerer oppbyggingen av referanseporteføljen per 31. desember 1999. Kilde: Norges Bank.

 

3.2. Stabilisator og buffer; fondets to formål impliserer norsk rentenistadferd

Fondets formue hadde som nevnt to hovedformål. Det ene formålet med fondets formue var at den skulle være et redskap for å håndtere de finansielle utfordringene knyttet til en aldrende befolkning og avtagende petroleumsinntekter. Dagens befolkning har store deler av sin fremtidige pensjon i dette fondet. Vissheten om at befolkningen, når den tid kommer, får den pensjon de har tjent opp, er velferdssamfunnets grunnpillar. Behovet for å verne om pensjonene understrekes av at det bærende argument for oppbyggingen av Oljefondet er statens fremtidige pensjonsforpliktelser. Den norske stat skal trekke på fondet dersom det blir underskudd på statsbudsjettene. Hva vil skje dersom fondet reduseres så kraftig at det ikke er noe å hente der lenger?

Det andre hovedformålet var at fondet skulle være en finansiell buffer mot svingninger i petroleumsinntektene og aktivitetsnivået på fastlandet. Dette innebærer at deler av fondet må kunne realiseres relativt raskt, det vil si at deler av investeringene må være gjort i relativt likvide instrumenter. På denne måten blir investeringshorisonten kortere, og det er større fare for at man blir rammet av kortsiktige fall i aksjekursene. Den største faren ligger likevel i bundne investeringer med lang tidshorisont, nemlig obligasjoner, som ofte har en gitt bindingstid. Det er riktignok slik at utviklingen på svært lang sikt tidligere har vært ubetinget positiv, men historien kjenner også eksempler på langvarige nedgangsperioder og børskrakk.

            På bakgrunn av dette er det ikke så vanskelig å skjønne at Norge har alt å vinne på å ha interesse av stabilitet og en kontrollert vekst i den internasjonale økonomien, og av å bevare verdensøkonomiens hovedtrekk slik de er i dag. Så lenge de internasjonale finansmarkedene og den internasjonale økonomien går på skinner vil kanskje befolkningen ikke tenke så mye på akkurat dette. Den dagen det virkelig går opp for folk hva som kan skje når myndighetene har gjort seg så avhengige av avkastningen på petroleumsfondet, kan få interessante konsekvenser. Dersom man skal ta dette alvorlig bør man allerede i dag begynne å tenke på hva som må gjøres for at det systemet som finnes i dag skal bestå eller utvikles i en retning som er mest mulig positiv for landet.

3.2.1. Risiko

I 1999 hadde obligasjonsporteføljen i Statens petroleumsfond negativ avkastning, som betyr at fondets verdi ble redusert. På grunn av svært positiv utvikling i aksjemarkedene ble likevel 1999 et godt år for oljefondet, og veksten totalet sett ble positiv. Dersom Norges Bank hadde plassert pengene utelukkende i obligasjoner, ville landet altså tapt penger. Nedgangen i 1999 var ikke spesielt stor, ca – 1%, men denne delen av fondet trakk altså ned avkastningen. På bakgrunn av dette er det grunn til å tenke over hva som vil skje dersom aksjemarkedene i tillegg til obligasjonsmarkedene opplever en nedgang i verdiøkningen; da vil fondets verdi svekkes også totalt sett. Per i dag er det kanskje lite som tilsier at det er grunn til å  frykte en slik utvikling, men det finnes ingen garantier for at dette vil være tilfelle i fremtiden. Med dette er det altså ingen grunn til å tro at pengene er trygge. Norske myndigheter trekker i dag et varierende antall milliarder kroner fra Statens petroleumsfond og bruker dette over statsbudsjettet. Det hadde blitt krise dersom de en dag fant ut at nedgangen i de internasjonale aksje- og obligasjonsmarkedene hadde redusert fondets verdi så mye at det ikke lenger var noe å hente. En nedgang i disse markedene som svekker fondet så kraftig er kanskje urealistisk, men dersom man opplever svak negativ utvikling over lang tid samtidig som myndighetene hvert år tilfører statsbudsjettet midler fra fondet, vil det ikke ta lang tid før det er forsvunnet. Dette vil resultere i at den dagen det virkelig skal trekkes på fondet for å utbetale pensjoner eller dekke budsjettunderskudd, så er det ikke noen penger igjen. Det blir som å få beskjed om at det ikke lenger er dekning på konto når du skal handle varer i butikken.

3.2.2. Forbruk nå eller i fremtiden?

Norge har fra naturens side fått en betydelig oljeformue i Nordsjøen. Utvinningen av olje og gass på norsk sokkel har, og vil komme til å gi landet store inntekter. I lys av dette har debatten om bruken av disse verdiene kommet opp, med krav om at myndighetene må bruke mer. Det er mange argumenter som er lagt frem, og blant de som er i mot å trekke på fondet nå står argumentet om ”overoppheting av økonomien” sentralt. Tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen sammenligner dette med å ”gi gass i utforbakke”, noe som vil svekke grunnlaget for en fortsatt stabil økonomisk utvikling (Johnsen 1996).

            Denne situasjonen gjentar seg i disse dager, når Jens Stoltenberg prøver å forklare det norske folket hvorfor myndigheten ikke kan bruke av oljefondet. Med unntak av Carl I. Hagen, står de andre partilederne taust på sidelinjen; de vet at Stoltenbergs problemer fort kan bli deres egne hvis de igjen inntar regjeringskontorene (Storeng 2000).

 

Det er jo opplest og vedtatt i regjeringen at det ikke skal brukes mer penger enn det fastlandsøkonomien tilsier. Stoltenberg vil jo aldri bruke oljepenger. Dermed kan det heller ikke komme noen opprustning som monner på de viktigste velferdsområdene” (Hagen i Aftenposten 03.10.00).

 

            Carl I. Hagen har høstet mange stemmer på sine forslag om å bruke større deler av petroleumsinntektene nå, heller enn å plassere dem i Statens petroleumsfond. Det er viktig å legge merke til at det faktisk trekkes penger av fondet, selv om denne trenden har vært avtagende[10]. Brundtland-regjeringen fra 1990 til 1996 var den regjeringen som har trukket mest av fondet. Etter denne perioden har overføringene til statsbudsjettet sunket. Jagland-regjeringen i 1996-97 modererte seg noe i forhold til Brundtland, Bondeviks sentrumsregjering senket overføringene ytterligere, og Jens Stoltenberg er den som anslagsvis kommer til å trekke desidert minst av fondet.

Det som blir trukket av fondet, blir sprøytet inn i statsbudsjettet for å dekke opp budsjettunderskudd. Hagen og hans tilhengere forsøker å få myndighetene til å bruke mer enn dette, men som Johnsen (1996) sier: ”Dyrekjøpte erfaringer viser at det nettopp er i en oppgangsfase vi legger kimen til senere problemer”.

3.2.3. Norges befolkning, fond og utenrikspolitikk

I seksjon 3.2.2. beskrev jeg kort debatten om bruken av oljeinntektene; en debatt som med jevne mellomrom blusser opp og engasjerer brede lag av befolkningen. Den som skal argumentere for at bruken av midlene må holdes på et så lavt nivå som mulig, må argumentere godt. Norge er ett av de rikeste landene i verden, og befolkningen vet at myndighetene bygger opp et fond av oljeinntektene mens det er økonomisk krise i blant annet sosial- og helsevesenet. Dette kan være tungt å svelge. Min påstand er at når befolkningen skjønner hvorfor disse pengene plasseres i et fond, blant annet fordi deres pensjoner er nært knyttet opp mot dette, vil det resultere i andre holdninger.

Tanker, ideer og meninger hos befolkningen om dette vil gå fra å være nettopp tanker, ideer og meninger til å bli uttrykte holdninger, og dette vil igjen avspeiles i stemmegivning ved valg. Befolkningen vil ønske å stemme på de som vil opprettholde systemet man kjenner i dag, noe som betyr at radikale ønsker om internasjonal fordeling av godene og en ny økonomisk verdensorden vil få svært liten oppslutning. Dette vil igjen få betydning for den utenrikspolitikken Norge kommer til å føre i forhold til resten av verden. Den norske egeninteressen vil bli å beholde de godene man får fra petroleumsfondet, og det som sikrer at det norske folk kan nyte godt av dette fondet: Dagens økonomiske system. Dette vil få konsekvenser for flere ulike ting, også for utenrikspolitikken som er tema i denne oppgaven.

            Norge vil etter hvert bli stadig mer avhengig av avkastningen på petroleumsfondet enn av de inntektene som genereres ved selve petroleumsvirksomheten. Verdien på avkastningene vil med tiden overstige produksjonsinntektene. I et slikt system vil Norge etter hvert fremstå som en rendyrket kapitaleier, en såkalt rentenist. En rentenist, slik man kan bruke begrepet på Norge, karakteriseres ved at aktøren ikke har noen arbeidsinntekt, kun finansiell inntekt fra renter på utlån eller avkastning på investeringer. Slik situasjonen er i dag bygges Statens petroleumsfond opp både av inntekter fra selve petroleumsproduksjonen og fra avkastning på investeringene, men etter hvert vil den samlede avkastningen utgjøre en stadig større del av fondsoppbyggingen.

Tabell 3. Inntekter og utgifter i Statens petroleumsfond. Milliarder kroner[11].

 

19951)

19961)

19971)

19981)

1999 2)

2000 2)

20012)

20043)

Inntekter

38,5

70,0

90,2

51,2

51,9

170,5

204,1

 

-          Netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomhet

 

38,5

69,9

86,8

45,0

44,6

160,1

188,9

 

-           Renteinntekter og utbytte mv.

 

0

0,1

3,3

6,2

7,3

10,4

15,2

 

Utgifter (overføringer til statsbudsjettet)

36,5

25,7

22,8

17,1

18,4

17,8

11,9

 

Overskudd i Statens petroleumsfond

2,0

44,3

67,4

34,2

33,4

152,7

192,2

 

Valutakurs- og verdipapirgevinster

0

0

1,7

19,3

18,7

11,5

11,8

 

Total avkastning (renteinntekter og utbytte + valutakurs- og verdipapirgevinster

0

0,1

5,0

25,5

26,0

21,9

27,0

 

Kapital i fondet pr. 31.12 målt til markedsverdi

2,0

46,3

115,3

168,8

220,9

385,1

589,1

1070

*) Tall hentet fra St.mld. nr. 1 (1999-2000) Nasjonalbudsjettet 2000. Kilde: Finansdepartementet.

2) Tall hentet fra St. mld. Nr. 1 (2000-2001) Nasjonalbudsjettet 2001. Kilde: Finansdepartementet.

3) Anslag gjort i St. mld. Nr. 1 (2000-2001) Nasjonalbudsjettet 2001. Kilde: Finansdepartementet.

 

Tall fra Finansdepartementet viser at de rent finansielle inntektene utgjør en stadig større del av fondet, og det er ingen grunn til å tro at denne utviklingen vil snu. Om, eller når oljen tar slutt, er det disse inntektene myndighetene har å trekke på. Etter hvert som fondet bygges opp, vil renteinntektene øke til svimlende summer. Jo større rolle disse renteinntektene spiller, desto nærmere kommer Norge karakteristikken ”renteniststat”.

3.3. Sikkert system; sikre renteinntekter

Til nå har jeg lagt vekt på to sentrale elementer ved sparing i aksjer og obligasjoner: For det første må man plassere midlene vel vitende om at det er snakk om investeringer med lang horisont. For det andre vil slike plasseringer nødvendigvis måtte innebære at fondsforvalterne tror på en fortsatt positiv utvikling i de internasjonale finansmarkedene. Disse elementene henger nøye sammen, og er av svært stor betydning for Statens petroleumsfonds fremtid. Plassering av midler av en slik størrelse må nødvendigvis implisere troen på at dette systemet ikke vil bryte sammen eller svekkes drastisk i fremtiden.

Richard Rosecrance beskriver i sin bok The Rise of The Trading State (1986) flere retninger innen en økonomisk pessimisme som alle forsøker å svare på spørsmålet om verdensøkonomien kommer til å bryte sammen. Selv om disse argumentene kan virke skremmende i seg selv er det viktig å huske på at de ble fremmet i en tid da det var generell mistro til det internasjonale økonomiske systemet, og at flere mente at USA stod på randen av en økonomisk krise. Da jeg likevel velger å ta dem med, er det først og fremst for å poengtere at man ikke kan ta for gitt at dette systemet vil holde i all evighet.

            Den første pessimistiske retningen tar utgangspunkt i verdenøkonomiens sykluser og hevder at internasjonale konflikter vil oppstå som følge av en økonomisk nedgangstid, med en kollaps av verdens velstand og handel som resultat (Rosecrance 1986 s.177). En annen retning viser til strukturelle trekk ved verdensøkonomien. Noen tar utgangspunkt i hegemonisk stabilitetsteori, og fremholder at det økonomiske systemet stabiliseres av en hegemonisk leder som tilbyr et marked og lån som siste utvei til land som sliter med handelsbalansen. På grunn av at enkelte land vil være fristet til å avvike fra dette systemet og bli proteksjonistiske gratispassasjerer, må de hegemoniske lederstatene av og til handle mot sin egeninteresse for å holde systemet åpent. Dersom hegemonen skulle handle annerledes, vil systemet kunne bryte sammen. Andre pessimister hevder at det er innenlandsk press som til slutt vil føre til det internasjonale handelssystemets sammenbrudd (Rosecrance 1986). Selv om et lands myndigheter ikke faller for fristelsen til å bli mer proteksjonistisk, kan deler av befolkningen gjennom pressgrupper og organisasjoner tvinge dem til å innføre toll og kvoteordninger.

            For å summere opp ved å ta utgangspunkt i de økonomiske pessimistenes syn på liberaliseringen av verdensøkonomien, kan man konkludere med at både sykliske og strukturelle trekk ved de internasjonale økonomiske forbindelsene er til hinder for en periode med uavbrutt vekst, økt velstand og åpen handel mellom nasjonene.

3.3.1. Systemets betydning for Statens petroleumsfond

Dersom man kun legger disse argumentene til grunn er det bekymringsfullt, både med tanke på den internasjonale økonomien som helhet, men spesielt med tanke på forvaltningen av Statens petroleumsfond. Dersom verdensøkonomien skulle stagnere eller kollapse, vil de investeringene som Norge har foretatt i utlandet bli vanskelig å realisere. Når det er sagt, er det viktig å poengtere at det er liten grunn til å trekke slike forhastede konklusjoner. Dersom økonomisk depresjon oppstår med slik monoton regularitet som det er antydet tidligere, burde verdensøkonomien allerede ha kollapset. Hver enkelt nasjon er i dag villig til å bære kostnadene på kort sikt fordi de håper at man på lang sikt vil tjene på å holde systemet åpent. Innvendinger mot den pessimistiske troen på verdensøkonomien kan være at den multilaterale nedbyggingen av tollbarrierer fortsetter, og at internasjonale kapitalstrømmer aldri før har vært friere. Til tross for arbeidsledighet og økonomiske nedturer har altså det internasjonale handelssystemet vært funksjonelt helt siden 1945 (Rosecrance 1986).

            Selv om det kan tyde på at systemet er mer motstandsdyktig enn hva de økonomiske pessimistene antar, er det umulig å spå hva som vil skje i fremtiden. Det at det faktisk finnes teorier på hva systemets eventuelle sammenbrudd kan skyldes, tyder på at det ikke er allmenn enighet om at systemet vil vedvare slik det er i dag, og i dette ligger kilden til den bekymring som kan knyttes til den fremtidige verdien og avkastningen til Statens petroleumsfond.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

4. Statens petroleumsfond og utenrikspolitikken

Jeg vil i dette kapittelet først ta for meg de utenrikspolitiske målsettingene, slik de ble formulert i St. mld. nr. 11 (1989-90), og gi en kort beskrivelse av disse. Deretter vil jeg se nærmere på tre av dem – norsk sikkerhetspolitikk, bistandspolitikk og menneskerettigheter – og vurdere hvilke konsekvenser norsk rentenistadferd kan ha for disse målsettingene.

4.1. Utenrikspolitiske målsettinger

Først vil jeg ta for meg de hovedmål som regjeringen la til grunn for sin utenrikspolitikk slik de ble beskrevet i St. mld. nr. 11 (1989-90). Enkelte av de åtte punktene som blir beskrevet har kanskje ingen opplagt konflikt med den politikk Statens petroleumsfond impliserer, men enkelte har det. Disse blir nærmere beskrevet i kapittelet om Statens petroleumsfond og implikasjoner for sikkerhets- og bistandspolitikk og menneskerettigheter.

Tabell 4 gir en skjematisk oversikt over de 8 utenrikspolitiske målsettingene slik de ble beskrevet i St. mld. nr. 11 (1989-90): ”Om utviklingstrekk i det internasjonale samfunn og virkninger for norsk utenrikspolitikk” (Utenriksdepartementet 1989).

 

Tabell 4. Utenrikspolitiske målsettinger slik de ble presentert i St. mld. nr. 11 (1989-90).

 

Utenrikspolitiske målsettinger

Tiltak for å nå målet

1

Styrke Norges sikkerhet.

-         Opprettholdelse av et sterkt og troverdig nasjonalt forsvar, basert på medlemskapet i NATO.

-         Aktiv innsats for avspenning på globalt og regionalt nivå.

-         Bidra til løsning av menneskehetens felles problemer, som økologi-, ressurs- og fattigdomsproblemene.

2

Sikre Norges næringsgrunnlag og sysselsetting.

-         Fremme norske næringsinteresser overfor utlandet.

-         Arbeide for tilfredsstillende økonomiske rammebetingelser.

3

Utbygging av et bedre organisert verdenssamfunn.

 

Grunnlaget for å nå dette målet var å basere seg på:

-         Folkeretten.

-         Styrking av FN.

-         Fredelig konfliktløsning.

4

Vern om menneskerettighetene.

Dette skulle blant annet gjøres ved å  arbeide for at alle stater overholder de normer og forpliktelser de har påtatt seg.

5

-         Bærekraftig økonomisk og miljømessig utvikling

-         Høyt nivå på utviklingshjelpen

 

6

Medvirke til bedring i Øst/Vest-forholdet1).

Arbeide for:

-         Gjensidig nedbygging av militære styrker hos partene i den kalde krigen.

-         Tillits- og sikkerhetsskapende tiltak.

-         Økt kontakt.

-         Nedbygging av skillet mellom Øst og Vest i Europa.

7

-         Tilpasning til EFs indre marked

-         Deltakelse i samarbeid om forskning og utvikling

-         Nær kontakt med det utenrikspolitiske samarbeidet i EF

 

8

Styrke nordisk samarbeid.

Regjeringen skulle arbeide for:

-         Styrking av det nordiske samarbeidet internt i Norden.

-         Felles holdninger i internasjonale spørsmål.

1) Den kalde krigen endte like etter at St. mld. nr. 11(1989-90) ble utgitt, så dette målet er i stor grad realisert.

 

4.2. Statens petroleumsfond og implikasjoner for sikkerhets- og bistandspolitikk og menneskerettigheter

Tre av disse målene er særlig aktuelle i forbindelse med antagelser om hvordan Statens petroleumsfond kan påvirke den norske utenrikspolitikken. Fondet kan selvsagt ha innvirkning på flere av feltene – direkte eller indirekte – men jeg velger å se på norsk sikkerhetspolitikk, bistandspolitikk og Norges forhold til menneskerettighetene.

4.2.1. Norsk sikkerhetspolitikk   

Norges sikkerhet har i hele etterkrigstiden vært knyttet opp mot NATO, og særlig mot NATOs ledende stat USA, som tidligere har vært Norges garantist for den militære sikkerheten. Dette finner man igjen i St. mld. nr. 11 (1989-90), der det heter at Norge søker å styrke sin sikkerhet gjennom opprettholdelsen av et sterkt og troverdig nasjonalt forsvar, basert på NATO-medlemskap. Etter den kalde krigen har sikkerhetsbegrepet blitt utvidet til også å gjelde økonomisk sikkerhet. I et utvidet sikkerhetsbegrep vil USA også måtte karakteriseres som en stabiliserende aktør i verdensøkonomien. USA er en hegemon som i kraft av sin størrelse har betydning for størrelsen på kapitalmarkeder og handel. I så måte kan man se på USA som den stabiliserende hegemonen, beskrevet i seksjon 3.3. som den som holder den internasjonale økonomien åpen og hindrer sammenbrudd.

På grunn av dette vil det være fornuftig for Norge å knytte seg tett opp mot USA og plasser store deler av fondet der på grunn av sikkerheten som er forbundet med disse investeringene. For å finne støtte for dette argumentet har jeg sett nærmere på hvor deler av midlene som Statens petroleumsfond består av, og har da først valgt å se på den største porteføljen som er obligasjonsporteføljen. Norges Bank oppgir at ved utgangen av 1999 så hadde fondets obligasjonsportefølje en markedsverdi på 128,8 milliarder kroner (Norges Bank 2000). Dersom argumentet om at myndighetene støtter seg til USA og amerikansk økonomi på grunn av den økonomiske sikkerheten, er det grunn til å anta at store deler av obligasjonsporteføljen plasseres i amerikanske dollar. Statens petroleumsfond har plasseringer i amerikanske dollar i store deler av verden, i flere stater og i flere banker. Samlet utgjør disse plasseringene 35,76 milliarder kroner pr 1999[12]. I forhold til den totale obligasjonsporteføljen på 128,8 milliarder kroner, utgjorde disse plasseringene hele 27,8 prosent. Ser man på de samme tallene når det gjelder plasseringer i franske franc og britiske pund, er tilsvarende andel henholdsvis på 0,3 og 8,4 prosent. I tillegg til dette var USA i 1999 den nest største bidragsyteren til avkastningen på fondet, nest etter Japan.

Et annet godt poeng er at tallene som viser hvordan de tenkte investeringene i referanseporteføljen fordeles mellom landene det er åpnet for investeringer i, viser at hele 28,81 prosent av de totale aksjeinvesteringene skjer i USA. Dette mer enn antyder at Norge er sterk i troen på at USA er en viktig medspiller med tanke på å sikre avkastningen på investeringene, ved at landet kan fungere som en stabiliserende hegemon. Denne stabiliteten representeres ved at USA er en ledende aktør på verdensmarkedet og som er stor nok til å holde dette systemet åpent.

4.2.2. Norsk bistandspolitikk

Norsk utenrikspolitikk påvirkes for det andre av Statens petroleumsfond gjennom bistandspolitikken. Norsk bistand blir utformet – og kan analyseres – på flere plan, og det går et viktig skille mellom den erklærte politikken og den iverksatte politikken. Den erklærte politikken omhandler motivene for å yte bistand, målene for virksomheten, de strategiene som velges og prinsippene som skal styre bistandens utforming og gjennomføring (Stokke 1992).

Norges erklærte politikk på dette området er klar, med klare målsettinger og tiltak man må arbeide med for at disse målene skal når. Mitt poeng med å sette et skille mellom erklært og iverksatt politikk, er at den iverksatte politikken kanskje ikke utgår kun fra den erklærte politikken, men at det også kan ligge andre ting bak. Et eksempel på dette er skjebnen til den nye økonomiske verdensordenen (NØV) som utviklingslandene krevde på midten av 1970-tallet. Grunnlaget for dette kravet var et ønske om en mer rettferdig organisering av global produksjon og internasjonal handel, slik at økt verdiskapning i Sør kunne knappe inn på gapet overfor det rike Nord (Stokke 1992). På denne tiden var Norge en av utviklingslandenes fremste allierte i kampen for å bedre deres vilkår i verdensøkonomien. Det viste seg at det var svært vanskelig å omsette dette til politiske og økonomiske realiteter, og ideen om NØV ble lagt død på FNs spesialsesjon om krisen i Afrika i 1986. Denne ”begravelsen” fant sted i stillhet, uten protester fra norsk side (Stokke 1992).

 

Når det gikk slik, var grunnen at NØV hvilte på en illusjon om at etablerte markedsstrukturer kunne brytes opp gjennom relativt enkle politiske håndgrep, samtidig som forutsetningene endret seg til det verre” (Tamnes 1997 s. 414).

 

 I dag er holdningen den, at man fortsatt skal arbeide for en mer rettferdig økonomisk verdensorden, ”men på grunnlag av dagens internasjonale spilleregler og innenfor de etablerte organisasjoner” (Stokke 1992 s. 15). Dette illustrerer en norsk motvilje mot å skape turbulens i det internasjonale økonomiske systemet, et system som gjør at landet kan høste store inntekter fra avkastningen av petroleumsfondet.

Utviklingen de senere årene viser en norsk interesse for å skape en mer markedsorientert bistandspolitikk. Myndighetene har med dette gått bort fra de radikale bistandsløsningene som de var tilhengere av på 1970- og 80-tallet. Olav Stokke (1992) skriver at ”markedet får en langt mer fremtredende plass enn tidligere, mens statens rolle blir nedtont […]” (Stokke 1992 s. 66). Regjeringens tillit til at norsk næringsliv skal kunne bidra til et løft i den tredje verden synes sterkere enn noen gang. Støtte til dette utsagnet finner man ved å se på størrelsen av de såkalte næringslovsordningene.

            Tabell 5 viser hvordan næringslivets bistandsordninger har økt i den tiden oljefondet har eksistert. Tabellen viser en dramatisk utvikling i størrelsen på næringslivsordningene, og  fra 1990 til 1999 har det vært over en tredobling av denne ordningen. 

 

 

Tabell 5. Næringslivsordningene 1990-99.

År

Mill. kroner

1990

137,3

1991

345,3

1992

466,6

1993

275,5

1994

457,2

1995

476,8

1996

458,4

1997

480,4

1998

470,6

1999

437,2

Kilde: NORADs årsrapport 1996 og 1999.

 

Teorien om at skillet mellom erklært og iverksatt politikk kan skjule andre motiver, kan kanskje ikke forklare den helhetlige utviklingen av norsk bistandspolitikk, men den stiller seg heller ikke på motsatt side, og kan derfor være en mulig forklaringsfaktor i forhold til denne utviklingen.

4.2.3. Norge og menneskerettigheter

Den tredje og siste måten utenrikspolitikken påvirkes på er gjennom menneskerettighetene. Norge er tradisjonelt opptatt av menneskerettigheter, og har ved flere anledninger kritisert regimer som bryter disse. Med investeringene som blir foretatt gjennom Statens petroleumsfond kan man komme i konflikt med disse holdningene. I 1999 var det oppe til behandling i Stortinget om fondet skulle kunne investeres i Tyrkia, som har fått mye kritikk for sin manglende evne til å respektere menneskerettighetene. Saken skapte debatt, men det endte med at det på tross av at Tyrkia bryter grunnleggende menneskerettigheter, ble åpnet for investeringer av petroleumsfondet også her (Finansdepartementet, 21.12.1999 nr. 101/99). I  likhet med bistandspolitikken kommer interessene som er forbundet med investeringene av fondet i konflikt med tidligere uttalte målsettinger. Jeg skal nå kort presentere de viktigste punktene i tilknytning til vanskelighetene med å utarbeide etiske retningslinjer for fondet. Disse vil vise en generell uvilje mot å lage slike retningslinjer.

I oktober 1997 fastlegger Finansdepartementet nye retningslinjer for forvaltningen av Statens petroleumsfond, men disse retningslinjene sier ikke noe om etiske hensyn i forbindelse med plasseringen av fondet. Da sentrumsregjeringen med daværende Statsminister Kjell Magne Bondevik i spissen, presenterte det politiske grunnlaget for en sentrumsregjering – Voksenåsenerklæringen – ble det tatt initiativ til utforming av retningslinjer for forvaltningen som skulle sikre at det ble tatt hensyn til menneskerettigheter og miljø (Temasider om norsk Sør-politikk). Det blir senere sådd tvil om regjeringens vilje til å følge opp dette. Våren 1998 fraråder Norges Bank Finansdepartementet å vektlegge etiske kriterier fordi forvaltningskostnader og finansiell risiko øker, samtidig som avkastningen kan svekkes (Brev av 22. april 1998 fra Norges Bank til Finansdepartementet).

I Mai 1998 legger regjeringen Bondevik frem forslag til revidert nasjonalbudsjett for 1998, og tvilen som ble sådd om denne regjeringen ville følge opp Voksenåsenerklæringen ble berettiget. Det framgår i stedet at ”[n]år det gjelder retningslinjer for etikk og menneskerettigheter, har Regjeringen vurdert flere alternativer. Så langt har en ikke funnet måter å gjøre dette på som oppfyller de krav som må stilles til klarhet, konsistens og praktiserbarhet, og som således kan anbefales for Stortinget” (St. mld. nr. 2 1997-98). I oktober samme år legges regjeringens forslag til statsbudsjett for 1999 frem; uten retningslinjer for fondet (St. mld. nr. 1 1998-99). Dette retter de opp i sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett for 1999, der de for det første foreslår at en mindre del av fondet skal skilles ut i et eget miljøfond med virkning fra 2000. For det andre foreslår regjeringen at Norge skal søke å fremme hensyn knyttet til menneskerettigheter og miljø ved å benytte stemmeretten som er knyttet til petroleumsfondets aksjer. Det tredje og siste forslaget går ut på at regjeringen vil at Statens petroleumsfond ikke skal tillates å investere i selskaper med  tobakksprodukter som hovedaktivitet (St. mld. nr. 2 1998-99). Sommeren 1999 avleverer Finanskomiteen B.innst.S.nr.II (1998-99), der flertallet går i mot regjeringens forslag om at Norge skal bruke stemmeretten for å fremme miljø- og menneskerettighetshensyn. Et flertall gikk derimot inn for å skille ut deler av fondet i et eget miljøfond (B.innst.S.nr.II 1998-99). Etter dette har det ikke kommet nye forslag for utarbeidelse av etiske retningslinjer for Statens petroleumsfond. Disse hendelsene viser at myndighetene ikke evner, eller kanskje ikke ønsker, å utarbeide slike retningslinjer. Etter at Norges Bank frarådet Finansdepartementet å utarbeide slike retningslinjer av frykt for lavere avkastning og større forvaltningskostnader, har det kanskje gått opp for myndighetene at slike hensyn er til hinder for målet om størst mulig avkastning på midlene som er investert gjennom Statens petroleumsfond.

 

 

 

5. Avslutning

I oppgavens første del gikk jeg gjennom tre sentrale elementer ved Statens petroleumsfond, som omhandler fondets formål, størrelsen og utviklingen på fondet og forvaltningen av fondet. Når det gjelder fondets to formål – stabilisator og finansiell buffer – kom jeg frem til at disse to målene kan ha motstridende implikasjoner for hvordan fondet forvaltes. Dette henger sammen med avkastning og risiko, som kan variere i forhold til om man legger en kort eller lang investeringshorisont til grunn. I kapittelet om størrelsen og utviklingen av fondet presenterte jeg faktiske størrelser og prognoser for hvordan fondet har og vil komme til å utvikle seg i årene fremover. Det er viktig å bemerke at karakteristikken av Norge som en rentenist vil bli stadig mer aktuell jo lengre fram i tid man kommer. Dette skyldes at fondet blir stadig mer avhengig av avkastningen på investeringene enn inntektene fra selve petroleumsproduksjonen. Forvaltningen av fondet er det Norges Bank som står for, på oppdrag av Finansdepartementet.

            For at en rentenist eller renteniststat kan leve av kapitalinntektene er det en forutsetning at disse er av en viss størrelse. Tidligere i oppgaven har jeg gjort rede for størrelsen og utviklingen av fondet, der også størrelsen på avkastningen ble beskrevet. Rune Skarstein (1998) skriver at olje- og gassinntektene nå er langt større enn det som brukes til å finansiere den løpende importen. Det har følgelig vært en rask økning i netto finansinvesteringer i utlandet, og en hovedkomponent av disse er avsetninger i Statens petroleumsfond.

 

De offisielle prognosene tyder på at oljefondet vil ha vokst til ca. 570 milliarder kr ved utgangen av år 2001. I år 2020 vil det ifølge Langtidsprogrammets ’basisalternativ’ ha passert 2000 milliarder kroner og blitt 1,4 ganger større enn Norges BNP. Norge er i ferd med å bli en ’overskuddsøkonomi’ i verdenstoppen, og den norske staten blir en av verdens største rentenister, mens andre land må slite med tilsvarende underskudd i utenriksøkonomien” (Skarstein 1998 s. 173).

 

Dette viser at selv om fondet i dag har langt igjen før det når størrelsen på BNP, så finnes det prognoser som sier at det vil vokse i raskt tempo i årene som kommer. Det er altså i fremtiden at man kommer opp i de virkelig store summene, og rentenistbegrepet vil bli en stadig mer treffende karakteristikk av Norge. Det har vært en tendens til at prognoser for hvordan fondet vil utvikle seg har vært for lave. Dette henger ofte sammen med en uforutsigbar oljepris, men det betyr at størrelsen på fondet sannsynligvis vil være enda større enn de prognosene som presenteres her.

            I kapittel 3 bygger jeg påstanden om at Norge er en rentenist på tre elementer. For det første: Petroleumsfondets spareprofil. I utgangspunktet kunne fondet bare investeres i utenlandske obligasjoner, men i 1997 kunngjorde regjeringen at den også ville åpne for kjøp av aksjer, som tradisjonelt har gitt meget god avkastning. Det ble således åpnet for at mellom 30 og 50 prosent av midlene i fondet skulle plasseres i aksjer. Dette er i tråd med myndighetens uttalte mål om å søke høyest mulig avkastning på pengene. Det er også i tråd med påstanden om at Norge er en renteniststat. For det andre er det interessant å se på hvilke land det er åpnet for investeringer i. Det er to aspekter ved dette som er verdt å merke seg: Store deler av midlene plasseres i store, sikre markeder som har en liberal markedsøkonomi, slik som Japan og USA. Disse økonomiske stormaktene kan sikre avkastningen på fondet, både i kraft av at de er blant de fremste stabiliserende kreftene i dette systemet, men også fordi de representerer trygge markeder. Da det ble åpnet for aksjekjøp i 7 nye land, var dette land som ble falt inn under betegnelsen ”emerging markets”, og som det var store økonomiske forventninger til. Fondet kan investere i disse landene, men svært begrenset. På den måten sikrer myndighetene at fondet får god avkastning dersom disse landene skulle oppleve en enorm vekst, og at de ikke taper så mye dersom landenes økonomi skulle falle i ruiner.          

            Det tredje elementet jeg bygger rentenist-påstanden på er knyttet til fondets to formål, og er av en mer generell art enn de to forrige. Argumentet her går på at uansett om man tenker kort- eller langsiktig, så vil Statens petroleumsfond ha alt å vinne på å bevare det kapitalistiske systemet. Litt svingninger må man regne med, men spesielt på litt lengre sikt er det alfa og omega for fondets verdi at systemet holdes status quo, eller utvikles i en retning av ytterligere liberalisering av verdensøkonomien.

            Det siste kapittelet tar for seg hvilke konsekvenser det har for utenrikspolitikken at Norge er en rentenist, og på grunn av rammene for denne oppgaven har jeg valgt å fokusere på tre av de åtte punktene som ble beskrevet som utenrikspolitiske målsettinger i St. mld. nr. 11 (1989-90). Konsekvenser for den norske sikkerhetspolitikken har jeg allerede vært inne på, da dette er knyttet til hvilke land fondet kan investeres i. I et utvidet sikkerhetsbegrep, som også omfatter økonomisk sikkerhet, er det klart at USA med tiden vil være Norges kanskje viktigste støttespiller med tanke på å bevare status quo eller fremme ytterligere markedsliberalisering. Når det gjelder norsk bistandspolitikk kan sammenhengen mellom rentenistadferd og bistand være litt uklar, men jeg har valgt å se på utvikingen av de såkalte næringslivsordningene som et argument for at Norge som rentenist er interessert i å trekke markedet inn også på dette området. Til slutt har jeg sett på hvordan fondet har betydning for menneskerettighetene, og har brukt forsøkene på å lage etiske retningslinjer for investeringene som eksempel på at en rentenists adferd ikke er forenlig med en slik politikk. Norges Bank har konkludert med at slike retningslinjer vil være skadelig for fondet, i den forstand at utgiftene forbundet med forvaltningen vil øke, og at avkastningen kan reduseres[13]. Dette bryter med målet om høyest mulig avkastning, og det ser ut til at dette er et rendyrket mål, etter som det ikke tas hensyn til brudd på menneskerettighetene når man plasserer fondets midler i utlandet. Dette er et eksempel på den kynisme som nødvendigvis blir resultatet av målet om mest mulig avkastning. Til tross for flere forsøk har det altså ikke blitt laget slike retningslinjer.

            På bakgrunn av det som jeg har nå summert opp vil jeg hevde at jeg har funnet støtte til min påstand om at Norge er en rentenist, eller en renteniststat. Som det er vist til i denne oppgaven medfører dette at man må bryte med en del målsettinger man har satt seg i utenrikspolitikken, og en kanskje enda sterkere konklusjon man kan trekke ut i fra dette er at fondet nødvendigvis må tillegges stor betydning, etter som myndighetene er villig til å se gjennom fingrene når det er snakk om investeringer i land der for eksempel menneskerettighetene krenkes, men som har ”spennende” markeder som det forventes kan gi god avkastning. Dette er kynisk, men for de som forvalter fondet handler det om forretninger. Og da har man ikke råd til å ta slike hensyn. Ikke når man er en rentenist.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Litteratur

Aftenposten (2000): ”- Hvor blir det av oljepengene?” i Aftenposten 03.10.00.

            http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d165982.htm

 

Blanchard, Olivier (1997): Macroeconomics. Prentice Hall, New Jersey.

 

Finansdepartementet (13.05.97): ”Regjeringen åpner for at deler av oljefondet

investeres i aksjer”. Pressemelding.

http://www.finans.dep.no/3/petroleumsfond/prm130597.htm

 

Finans- og Tolldepartementet (21.12.99, nr. 101/1999): Ӂpner for investering av

petroleumsfondet i sju nye markeder”. Pressemelding.

http://www.finans.dep.no/6/presseinfo/99_kvartal_4/99_101/index.html

 

Finansdepartementet  (12.05.00, nr. 31/2000): ”Økt eierandel i enkeltselskaper”.

Pressemelding.

http://odin.dep.no/fin/norsk/aktuelt/pressem/006071-070060/index-dok000-b-n-a.html

 

Finansdepartementet  (24.11.97): ”Petroleumsfondet – auka fokus på miljø og

menneskerettar”. Pressemelding.

http://odin.dep.no/odinarkiv/norsk/dep/fin/1997/pressem/006005-070134/index-dok000-b-n-a.html

 

Finansdepartementet  (74/2000): “The Fiscal Budget 2001: Supporting balanced growth”.

Pressemelding.

http://odin.dep.no/fin/norsk/aktuelt/pressem/006071-070104/index-dok000-b-n-a.html

 

Finansdepartementet (03.10.97, nr. 1078): ”Forskrift for forvaltning av Statens

petroleumsfond”. Forskrift. http://odin.dep.no/fin/norsk/norsk_okonomi/statens_petroleumsfond/formelt_grunnlag/forskrift_om_petroleumsfond/006051-990041/index-dok000-b-n-a.html

 

 

Finanskomiteen (B. Inst. S. Nr. II 1998-99): ”Innstilling frå finanskomiteen om Revidert

Nasjonalbudsjett 1999”. Innstilling.

http://www.stortinget.no/innb/199899-ii0-004.html

 

 Galtung, Johan (1969): “Social Position, Party Identification and Foreign Policy Orientation:

A Norwegian Case Study”, i Rosenau, James N (1969): Domestic Sources of Foreign Policy. The Free Press, New York. Macmillan Limited, London.

 

Gleditsch, Nils Petter (1998): “Det nye sikkerhetsbildet”, i Gleditsch, Nils Petter m.fl. (1998):

Det nye sikkerhetsbildet. Tapir Forlag, Trondheim.

 

Hellestøl, Yngve (09.09.99): ”Vil spare oljefondet til pensjoner”, Aftenposten 09.09.99.

http://www.aftenposten.no/nyheter/okonomi/d98513.htm

 

Johnsen, Sigbjørn (1996): ”Bør vi bruke mer av oljeinntektene?”, i Dagbladet 23.09.99.

            http://www.dagbladet.no/kronikker/960923-kro-1.html

 

Jovanovic, Miroslav N. (1992): International Economic Integration. Routledge, London and

New York.

 

Keynes, John Maynard (1986): The General Theory of Employment, Interest and Money.

Macmillan Cambridge University Press, Cambridge.

 

Lov av 22. juni 1990 nr. 36: ”Lov om Statens petroleumsfond”. Finansdepartementet.

http://odin.dep.no/fin/norsk/norsk_okonomi/statens_petroleumsfond/formelt_grunnlag/p10001606/006051-990043/index-dok000-b-n-a.html

 

McNeill, Desmond og Audun Ruud (1998): “Hvor er retningslinjene?”, i Dagbladet

11.12.1998.

http://www.dagbladet.no/kultur/1998/12/11/146919.html

 

Meltzer, Allan H. (1988): Keynes’s Monetary Theory. A Different Interpretation. Cambridge

University Press, Cambridge.

 

NORAD (1999): Annual Report 1999. NORAD; Direktoratet for utviklingshjelp.

 

NORAD (1996): Årsrapport 1996. NORAD; Direktoratet for utviklingshjelp.

 

Norges Bank (1998): Brev av 22. april 1998 til Finansdepartementet: ”Konsekvenser for

forvaltningen av petroleumsfondet av å innføre spesielle etiske retningslinjer”.

http://www.norges-bank.no/petroleumsfond/brev/etikk220498.html

 

Norges Bank (1999): ”Petroleumsfondets årsrapport 1999”.

http://www.norges-bank.no/petroleumsfond/rapporter/1999/

 

Norges Bank (1998): ”Petroleumsfondets årsrapport 1998”.

http://www.norges-bank.no/petroleumsfond/rapporter/1998/innhold.html

 

Norges Bank (2000): ”Referanseporteføljen for petroleumsfondet”.

http://www.norges-bank.no/petroleumsfond/om_fondet/ref-port.htm

 

Norges Bank (2000): ”Størrelser og avkastning”.

http://www.norges-bank.no/

 

Norges Bank (2000): ”Styringen av risikoen i Petroleumsfondet”.

            http://www.norges-bank.no/petroleumsfond/artikler_kronikker/styring2000-02-29/

 

Norges Bank (1999): ”Hovedtall for 1996-99”.

http://www.norges-bank.no/petroleumsfond/tall/tall96_99.htm

           

Nor Watch (1999): ”Oljefondet uten retningslinjer: Støtter miljøverstinger og

menneskerettighetsbrudd”, i Nor Watch Nyhetsbrev nummer 5, mars 1999.

http://www.fivh.no/norwatch/nyhetsbrev/nwweb57.htm#OLJEFONDET

 

Olje- og Energidepartementet (2000): Faktahefte 2000. Norsk petroleumsvirksomhet.

http://odin.dep.no/oed/norsk/publ/veiledninger/026031-220002/index-dok000-b-n-a.html

 

Olsen, Øystein (07.05.96): ”Statens petroleumsfond – et styringsverktøy for finans-

politikken”.

http://odin.dep.no/odinarkiv/norsk/dep/fin/1996/publ/006005-992082/index-dok000-b-n-a.html

 

Oslo Børs (2000): Totalindeks 01.01.83 – 24.11.00.

http://www.ose.no/asp/indeks.asp?symbol=&lang=&indeks=TOTX&tidserie=&date_start=01.01.83&date_stopp=24.11.2000&ok.x=0&ok.y=0

 

Ot. prp. nr. 29 (1989-90): ”Om lov om Statens petroleumsfond”. Finans- og

Tolldepartementet, i Stortingsforhandlinger 1989-90, bind 4a, Ot. prp. nr. 1 – 49.

 

Rosecrance, Richard (1986): The Rise of The Trading State: Commerce and Conquest in The

Modern World. Basic Books, Inc., New York.

 

Skarstein, Rune (1998): ”Den norske oljestaten i den globaliserte økonomien”. I Vardøger (24

98): Globalisering, en dyd av nødvendighet?

 

Solidaritetshuset. Temasider: Norsk Sør-politikk. Tema: Oljefondet.

http://solidaritetshuset.org/rorg/politikk/oljefondet/oljefond.htm#Introduksjon

 

Statistisk Sentralbyrå (1998): ”Sjølvmeldingsstatistikk, 1998: Meir banksparing”.

            http://www.ssb.no/vis/emner/05/01/selvangivelse/art-2000-02-03-01.html

 

Stokke, Olav (1992): ”Mål, strategier og prinsipper for norsk bistand: Old bottles?” i Stokke,

Olav (red. 1992): Norsk nord-sør-politikk: Lever den opp til sitt rykte? Regjeringens Nord-Sør-melding under lupen. Forskningsrapport nr. 163, desember 1992. NUPI, Oslo.

 

Storeng, Ola (2000): ”Når demningen brister”, i Aftenposten 01.09.00.

            http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/d159597.htm

 

St. mld. nr. 1 (2000-01): ”Nasjonalbudsjettet 2001”. Finansdepartementet.

http://odin.dep.no/fin/norsk/publ/stmeld/006001-040006/index-ind001-b-n-a.html

St. mld. nr. 1 (1999-2000): ”Nasjonalbudsjettet 2000”. Finansdepartementet.

http://odin.dep.no/fin/norsk/publ/stmeld/006005-990029/index-dok000-b-n-a.html

 

St. mld. nr. 2 (1999-2000): ”Revidert Nasjonalbudsjett 2000”. Finans-departementet.

http://odin.dep.no/fin/norsk/publ/stmeld/006001-040003/index-dok000-b-n-a.html

 

St. mld. nr. 1 (1998-99): ”Nasjonalbudsjettet 1999”. Finans- og Tolldepartementet.

http://odin.dep.no/fin/norsk/publ/stmeld/006005-991584/index-ind001-b-n-a.html

 

St. mld. nr. 2 (1998-99): ”Revidert Nasjonalbudsjett 1999”. Finansdepartementet.

http://odin.dep.no/fin/norsk/publ/stmeld/006005-040007/index-dok000-b-n-a.html

 

St. mld. nr. 2 (1997-98): ”Revidert Nasjonalbudsjett 1998”. Finans- og Tolldepartementet.

http://odin.dep.no/fin/norsk/publ/stmeld/006005-040004/index-inn001-b-n-a.html

 

St. mld. nr. 2 (1996-97): ”Revidert Nasjonalbudsjett 1997”. Finansdepartementet.

http://odin.dep.no/fin/norsk/publ/stmeld/006005-040002/index-dok000-b-n-a.html

 

St. mld. nr. 11 (1989-90): ”Om utviklingstrekk i det internasjonale samfunn og virkninger for

norsk utenrikspolitikk”. Utenriksdepartementet, i Stortingsforhandlinger 1989-90, bind 3a, St. mld. nr. 1 – 11.

 

St. mld. nr. 83 (1984-85): “Langtidsprogrammet 1986-89”. Finansdepartementet, i

Stortingsforhandlinger 1984-85, bind 3f, St. mld. nr. 76-97.

 

Tamnes, Rolf (1997): Oljealder, bind 6 i Norsk utenrikspolitikks historie. Universitetsforlaget,

Oslo.

 

 

 

 

 

Appendiks

Tabell A.1. Tallmaterialet som ligger til grunn for figur 1. Milliarder kroner.

 

1995

1996

1997

1998

1999

2000

2001

Inntekter

38,5

70,0

90,2

51,2

51,9

170,5

204,1

Overføringer til Statsbudsjettet

36,5

25,7

22,8

17,1

18,4

17,8

11,9

Kapital i fondet

2,0

46,3

115,3

168,8

220,9

385,1

589,1

Tallene er hentet fra St. mld. nr. 1 (1999-2000) for årene 1995-1998 og St. mld. nr. 1 (2000-2001) for årene 1999-2001. Kilde: Finansdepartementet.

 

Tabell A.2. Plasseringer i Amerikanske dollar 1999. Aksjer ikke inkludert.

Amerikanske dollar

NOK

 

 

Obligasjoner

 

De forente amerikanske stater

23.972.146.082

Den belgiske stat

56.967.665

Den danske stat

86.214.712

Den finske stat

165.714.473

Den irske stat

202.122.168

Den italienske stat

146.883.045

Den svenske stat

91.291.581

Agency for International Development

54.985.226

Bayerische Landesbank

370.954.477

Caisse Francaise de Development

85.889.091

Canada Mortage and Housing Corp.

169.265.218

Den afrikanske utviklingsbanken

641.868.861

Den asiatiske utviklingsbanken

435.473.266

Den europeiske investeringsbanken

198.507.486

Den interamerikanske utviklingsbanken

290.037.656

Den new zealandske stat

148.139.259

Den nordiske investeringsbanken

379.939.272

Export Development Corp.

557.984.444

Federal Home Loan Mortage Association

2.317.120.054

Federal Home Loan Banks

279.795.988

Japan Finance Corp.

85.764.068

Japan Highway Public Corp.

510.263.110

Kobe by

46.922.415

Kredietanstalt für Wiederaufbau

818.363.141

Landesbank Hessen-Thueringen GZ

613.711.356

Landesbank Rheinland-Pfalz

100.434.470

Landeskredietbank Baden Wurttemberg

686.948.710

Natexis Banque

153.302.357

Norddeutsche Landesbank GZ

268.786.892

Oesterreichische Kontrollbank

166.642.433

Tennessee Valley Authority

887.051.119

Tokyo by

168.575.080

Trans-Tokyo Highway

77.111.353

Verdensbanken

390.268.851

Westdeutsche Landesbank GZ

360.884.413

Yokohama by

327.229.667

 

 

Bankinnskudd

 

Abbey National

200.930.000

Bank of Nova Scotia

160.744.000

Bank One Corp.

667.087.600

Commonwealth Bank of Australia

401.860.000

Credit Agricole

1.567.254.000

Halifax

715.310.800

Ing Bank

241.116.000

National Australia Bank

739.422.400

Toronto-Dominion Bank

884.092.000

 

 

Tredjepartsavtaler (Diverse motparter)

 

Gjenkjøpsavtaler

 

Gjenkjøp

-9.615.864.902

Gjensalg

3.378.952.230

 

 

Valutaterminkontrakter

 

Salg

-20.172.846

Andre fordringer

128.264.517

Totalt plassert i Amerikanske Dollar

35.762.555.258

Kilde: Norges Bank.

 

Tabell A.3. Utvalgte selskaper petroleumsfondet har investert i i USA. 26 av totalt 573 selskaper.  (1999).

 

Markedsverdi (NOK)

Prosentvis eierandel

AMERICAN EXPRESS

158 203 575

0,026 %

COCA-COLA

304 166 747

0,026 %

COCA-COLA ENTERPRISES

17 534 612

0,025 %

COLGATE-PALMOLIVE

80 862 650

0,027 %

COMPAQ COMPUTER CORPORATION

97 100 246

0,026 %

FORD MOTOR

128 421 878

0,026 %

GENERAL MOTORS

123 602 708

0,027 %

GILLETTE

95 284 560

0,027 %

HARLEY-DAVIDSON

20 646 726

0,027 %

HASBRO1)

7 944 888

0,027 %

HEWLETT-PACKARD

245 196 765

0,026 %

INTEL

580 989 250

0,026 %

LOCKHEED MARTIN CORP

18 348 197

0,026 %

MCDONALD'S CORP

115 612 297

0,026 %

MCGRAW-HILL COMPANIES

26 180 058

0,027 %

MORGAN (J.P)

47 127 936

0,027 %

MORGAN STANLEY DEAN WITTER & CO

168 883 361

0,026 %

MOTOROLA

189 965 119

0,026 %

NEW YORK TIMES

18 055 383

0,027 %

NIKE INC

19 145 912

0,027 %

REEBOK INTERNATIONAL

643 566

0,017 %

TEXACO

63 329 242

0,026 %

TEXAS INSTRUMENTS

162 695 849

0,026 %

WASHINGTON POST

10 020 961

0,029 %

WRIGLEY (WM) JR

16 664 561

0,027 %

YAHOO INC

232 302 428

0,026 %

1) Fabrikken som er lokalisert i Kina, lager Teletubbies-dukkene kjent fra TV. Selskapet er også kjent på gjentatte brudd på lover som regulerer blant annet arbeidstid og bruk av barn i produksjon, og er bøtelagt på grunn av dette. Kilde: Nor Watch og Norges Bank.

Tabell A.4. De ulike statsministrene og hvor mye de har trukket fra fondet. Milliarder kroner.

 

 

 

 

År

 

 

 

Statsministre (Parti)

19951)

19961)

19971)

19981)

19992)

20002)

20012)

1990 – 1996: Gro Harlem Brundtland (Ap)

36,5

25,7

 

 

 

 

 

1996 – 1997: Thorbjørn Jagland (Ap)

 

 

22,8

 

 

 

 

1997 – 2000: Kjell Magne Bondevik (KrF/Sentrumsregjering)

 

 

 

17,1

18,4

17,8

 

2000 – d.d.: Jens Stoltenberg (Ap)

 

 

 

 

 

 

11,9

1) Tall hentet fra St. mld. nr. 1 (1999-2000) Nasjonalbudsjettet 2000. Kilde: Finansdepartementet.

2) Tall hentet fra St. mld. nr. 1 (2000-2001) Nasjonalbudsjettet 2001. Kilde: Finansdepartementet.

 



[1] Statens petroleumsfonds aksjeportefølje hadde i 1999 en avkastning på hele 37,36 prosent, målt i norske kroner (Norges Bank).

[2] Deler av petroleumsinntektene er ikke inntekt i vanlig forstand, men har sin motpost i en nedbygging av petroleumsformuen.

[3] Tallene figuren er basert på er hentet fra St. mld. nr. 1 (1999-2000) for årene 1995-1998 og St. mld. nr. 1 (2000-2001) for årene 1999-2001, og er gjengitt i tabell A.1. i appendikset.

[4] Obligasjoner, bankinnskudd.

[5] Aksjer.

[6] Banksparing i prosent av brutto finanskapital gikk ned fra 61 prosent i 1996 til 51 prosent i 1998. Dette tyder på at andre verdipapirer som for eksempel aksjer, obligasjoner og grunnfondsbevis er mer populært blant befolkningen (Statistisk Sentralbyrå 1998).

[7] Totalindeksen er en avkastningsindeks som tar hensyn til både utbytte og kursutvikling, og gir en generell oversikt over kursutviklingen i aksjemarkedet (Oslo Børs). 

[8] Finansdepartementet har satt en grense for hvor stor risiko petroleumsfondet kan utsettes for, og denne grensen for avvik fra referanseporteføljen er fastlagt i form av begrensinger på svingningene i forskjellen mellom Petroleumsfondets faktiske avkastning og avkastningen på referanseporteføljen. Grensen er uttrykt ved sannsynlighetsmålet forventet relativ volatilitet, eller standardavviket til avkastningsforskjellen mellom de faktiske investeringene og referanseporteføljen. Den forventede relative volatiliteten skal ikke være høyere enn 1,5 prosentpoeng per år (Norges Bank 2000).

[9] Tabell A.3. i appendikset viser en oversikt over utvalgte selskaper i USA der Statens petroleumsfond har faktiske investeringer.

[10] Tabell A.4 i appendikset viser en oversikt over norske statsministre i perioden 1990-2000, og hvor mye de har overført til statsbudsjettet.

[11] Tallene som er oppgitt i tabellen er hentet fra Finansdepartementet. Sammenligner man disse tallene med det som er oppgitt av Norges Bank vil man se at de avviker fra hverandre. Hva dette avviket kan skyldes er jeg usikker på. Avviket er derimot ikke så stort at det utgjør noen vesentlig forskjell. Det fremgår ikke klart hva som er prognoser og hva som er faktisk tall, derfor har jeg valgt å konsentrere meg om èn kilde, nemlig Finansdepartementet.

[12] Tabell A.2. viser alle plasseringene i amerikanske dollar.

[13] Det viser seg imidlertid at flere etiske aksjefond har hatt en relativt bedre utvikling enn gjennomsnittsindekser (McNeill og Ruud 1998).