Fastfjellsgeologiske fortellinger fra Dovrefjell og Trollheimen

Kunnskap om naturen øker turgleden for de fleste fjellturister.   Hvis du kan mye om fjellflora og fauna fra før, har du sikkert lyst til å lære enda flere arter.   Hva da med bergarter?

Allan Krill   1994

Er du blant dem som tror at fjellet består av gråstein?   Da må vi slå fast med en gang at gråstein er alt annet enn grå.  Faktisk er "gråstein" et begrep som for en geolog har like mye betydning som "ugress" har for en botaniker eller "ufisk" har for en zoolog.  Men man trenger ikke være geolog for å forstå seg på bergarter, og man trenger ikke være steingal for å høre på bergartene og de spennende historiene de kan fortelle.  For å bli mer "fjellbeviste", kan jeg anbefale at du legger sommerens fjelltur til Dovrefjell og Trollheimen.  Men les videre først.

Jordklodens skrevne historie
Jorden har skrevet sin geologiske historie i sine fjellområder.  Løsmasser som stein og grus forteller om istiden og de yngste delene av historien. Det faste fjellet forteller mye eldre deler av historien, hundre millioner av år tilbake. I fastfjellets geoloiske skrift fungerer bergarter som ord, og bergartenes lagning og helningsstruktur fungerer som setninger og avsnitt. Et fjellområde kan inneholde flere kapitler av planetens lange historie. Jeg har brukt mange trivelige sommeuker i Dovrefjell og Trollheimen til å lese eller tyde det som er skrevet der: Om fortidens sletteland og havbunn, om gamle jordskjelv, vulkaner og kollisjon av kontinenter.  Her vil jeg fortelle litt om dette. Og samtidig vil jeg oppfordre flere av dere til å lære og lese den geologiske skriften. Det er alltid mer spennende å oppleve fjellet selv, enn bare å høre om andres opplevelser.

Mineraler er skriftens bokstaver
Hvis bergarter er ord, er mineralene de enkelte bokstavene. Man kan bla i bøker hele livet, men man kan ikke lære å lese før man kan bokstavene. Slik er det med bergarter man kan ikke bare gå i fjellet for å forstå geologi, først må man lære sine mineraler. Geologer og amatørgeologer, som kjenner bergarter best, vet at de fleste bergarter består av noen få mineraler, hver med sin karakterisktiske farge, form og hardhet. Det er så få mineraler av betydning at de kan ramses opp her.  Kvarts det harde glassaktige mineralet som de fleste kjenner; feltspat som er rosa (kalifeltspat) eller hvit (plagioklas-feltspat); glimmer som er flakige og sort (biotitt), lys (muskovitt) eller grønn (kloritt); amfibol som er stenglige og sort (hornblende) eller grønn (aktinolitt); kalkspat som er hvit og myk; granat som er rød og rund; epidot som er grønn; og de metalliske mineralene svovelkis som er gylden, magnetitt som er magnetisk, og hematitt som er rusten når den er knust.

Small is beautiful...
Dette var sikkert en del fremmede navn for de fleste fjellturister, men det tar ferske bergstudenter bare et par timer å bli kjent med dem. Og da har vi kommet langt, fordi nesten alle bergarter består overveiende av disse få mineralene. Også naturlig grå sand består av enkelte mineralkorn. Vil du bli kjent med disse bergartsmineraler uten å ta et universitetsfag, følger her noen gode råd:
1) I en bokhandel eller bibliotek kan du få tak i en steinbok med fargebilder av mineraler og bergarter.
2) I en optikerforretning kan du kjøpe en lupe eller forstørrelsesglass. Dette er godt å ha på fjellturer, uansett om din livsfilosofi er "small is beautiful" eller "bigger is better".
3) Du kan hente litt grov sand fra nærmeste elv, grustak, sandstrand eller sandkasse, og se hvilke mineraler du kan gjenkjenne. Det finnes selvsagt mange flere mineraler enn disse - ellers hadde ikke mineraljegere og samlere hatt noe å glede seg over. Men de er mer sjeldne, og har liten betydning i oppbygning av fjellets vanlige bergarter.

Det er ord, ikke bokstaver som leses
Fjellområder består også av overraskende få forskjellige bergarter. De flestebergarter synes grå på avstand, og også på nært hold kan de være overvokst med mm-tykk organisk lav.  Men under overflaten, som du av og til må fjerne med et lite hammerslag, ser du de samme fargerike mineralene. De ulike mineralenes mengde og orientering forteller hvilken bergart det er. Spesielt Dovrefjell og Trollheimen er bygget opp av bergarter som kan gjenkjennes ganske lett. Når man er vant til å lese tekst, registrerer man nesten ikke enkelte bokstaver, men legger merke bare til ord og idèer. Slik er det også med geologi, man ser sjelden på enkelte mineraler, og i resten av denne delen skal jeg holde meg mest til bergartene i Dovrefjell og Trollheimen og deres betydning.

Geologisk "facit" for Dovrefjell og Trollheimen
Selv om steinboka kan ha gode fargebilder av bergarter, er det en fordel, spesielt for nybegynnere, å få tak i en "facit" - dvs. et berggrunnsgeologisk kart over området du skal gå i. For mange deler av landet finnes det kartutgaver i tre ulike målestokker som du kan kjøpe i en bokhandel, eller bestille direkte fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) i Trondheim.  Oversiktskartet over hele landet burde alle naturinteresserte fjellgåere ha kjennskap til. Dette er trykket i målestokk l:l million. Den østlige halvparten av Dovrefjell og Trollheimen er også kartlagt i mer detalj. Dette er kartblad Røros i målestokk 1:250,000 som i tillegg til kartet viser snitt som forteller om bergartenes fortsettelse mot dypet. Kartblad Ålesund, som dekker den vestlige halvparten, er ikke utgitt ennå, men vil bli trykket om noen få år.  De mest detaljerte geologiske kartene er tegnet på NGOs topografiske grunnlag i målestokk 1: 50 000. Kartblad Snøhetta er et slik kart. Det dekker den første delen av turen fra Kongsvoll til Reinheim og Åmotdalshytta. Det finnes ikke andre publiserte kart fra Dovrefjell og Trollheimen i denne målestokk.

Overflatens geologiske snitt
Nå kan vi se nærmere på det geologiske oversiktskartet. Hver farge med nummerkode representerer en bergart eller noen få sammenhørende bergarter. Er det rart at bergartene skaper et så innviklet kartmønster, og at de ikke ligger spredt hulter det bulter gjennom fjellet? Mønsteret minner om en iskake, der lag på lag av ulike sorter fløteis ble litt myknet, presset fra sidene og rørt om, før det frøs til igjen. Slik var det ihvertfall med bergartene. De bleavsatt på jordens overflate, enten på land eller på havbunn, lag etter lag. Så ble de oppvarmet, men ikke smeltet, og presset og rørt om. Senere er bergartene avkjølt og stivnet, og helt til slutt ble dagens landskap skavet ut, ikke med isskje, men med erosjon fra elver og isbreer.

Topografisk opp kan være geologisk ned
I Grand Canyon ligger bergartslagene nokså flatt, og når man går nedover til Colorado-elven går man også nedover i lagrekkefølgen og bakover i geologiske tid. Så enkelt er det ikke i Dovrefjell og Trollheimen, pga. de omrørte bergartslagene.  Når en går på en typisk lang fjelltur her, går man gjennom lagrekkefølgen flere ganger. Man får på denne måten flere anledninger til å bli kjent med de ulike bergartene. Fra Kongsvoll til Lønnechenbua går vi nedover i rekkefølgen. Der endres helningen av bergartslagene og vi går oppover igjen gjennom sekvensen mot Gammelsetra og Vangshaugen. Derfra er det nedover igjen i de høye Sunndalsfjella med Sunndalen, Innerdalen og Todalen. Denne geologiske opp-og-nedgåingen har ingenting med landskapet å gjøre - fjell og dal er nesten tilfeldig i forhold til den
indre fjellstrukturen. Med fjellturens start på Kongsvoll og fullføring i Todalen vil jeg nå fortelle litt om bergartene man treffer på i fjellblotninger langs stien og hva man kan lese om jorklodens geologiske historie her. For å følge med i denne beskrivelsen må du se både på det geologiske kartutsnitt og på turistforeningens turkart.

Spor etter fortidens Iapetushav
Vi starter turen på Kongsvoll i bergartene fargelagt med fiolett og brunt øst på kartet med nummerkoder 36 og 38 på NGUs geologisk kart over Norge (klikk på bergartsnummer for å se kartet igjen). I kartets tegnforklaring står det at disse er grønnstein og amfibolitt og andre omdannede vulkanske bergarter. De forteller om en viktig del av jordas utvikling. De ble dannet i et tidligere hav, Iapetushavet, som for 480 millioner år siden var like stort som Atlanterhavet er nå. I dag er Iapetushavet helt borte, men flere steder i Trøndelag og ellers i Norge er det lagt igjen bergarter med fossiler etter sjødyr som levde der. De vulkanske bergartene, som fortsetter fra Kongsvoll til Trondheim, dannet deler av havbunnen eller vulkanske øyer. De tilsvarer den vulkanske aktiviteten som vi ser på Island og Jan Mayen i Atlanterhavet av i dag. Under turen vestover fra Kongsvoll kommer vi til bergarter med grønn farge på kartet. De har fått nummerkode 89 , et høyere tall enn for de vulkanske bergartene, fordi disse er eldre bergarter. I kartets tegnforklaring ser vi at disse er glimmerskifer og glimmergneis. De ble opprinnelige avsatt som leire og slam før de vulkanske bergartene i Iapetushavet. I glimmerskiferen forekommer det også pene røde granater på størrelse som erter. Har man en gullvaskepanne, som stadig flere går med etter at det ble opdaget gull i Åmotsdalen, får man en mengde rød granatsand ved å vaske bekkegrus her.

Øyegneis: den ser (rar) ut!
Nå kommer vi til bergart 153, fargelagt oransje på kartet. Bergarten kalles øyegneis og består av store øyne av kalifeltspat i en mørk biotitt-rik gneis. (Øyegneis glaner tilbake, den gir seg aldri!) Enkelte steder finnes hvite ringer av plagioklasfeltspat rundt hvert store øye. Denne bergarten heter rapakivi øyegneis, og er en av verdens mest eiendommelige bergarter. Rapakivi bergarter var opprinnelige øye-granitter som bare ble dannet i en bestemt tidsperiode (for ca. 1600 til 1300 millioner år siden) i verdens utvikling, og forekommer bare enkelte steder i en smal sone tvers over kloden fra Uralfjellene over Norden, Grønland, Canada, og ned til California.

Geologisk kartlegging eller "fastfjellsorientering"
Men se igjen på det geologiske kartet: Øyegneisen 153 fottsetter som en tynn sammenhengende stripe (egentlig er det et lag) langt mot nord. Vi har andre mål på vei
mot Reinheim turisthytte, men her er det fristende å bruke et par dager med geologisk kartlegging. For å kartlegge bruker man et vanlig topografisk kart med en vanlig fargeblyant, orange i dette tilfelle. Man kan sette i gang hvor som helst, og følge den spesielle bergarten hvor hen den går. Fastfjellsblotninger av øyegneis står oppe mange steder, mens mye av fjellet er overdekket av diverse løsmasser. Dette ligner litt på turorientering, men vi tegner på kartet orienteringsposter som naturen har lagt ut. Geologisk turkartlegging eller fastfjellsorientering kunne blitt en stor folkesport om alle bergarter var like iøynefallende som denne.

Urtidens superkontinent: da verden virkelig sto samlet
Hele det høye Snøhetta-massivet består av kvartsitt, nr. 101 i lys gult på kartet. Fjellet er veldig lyst i fargen, fordi kvartsittene inneholder nesten bare kvarts, kalifeltspat, og muskovitt. Kvarsitt er omdannet sandstein. Den opprinnelige sanden ble avsatt av forgrenete elver som spylte ut over store områder av det lave kontinentet i slutten av urttiden (for ca. 900 - 600 mllioner år siden). Hele Jordens landmasser var samlet til ett kontinent på denne tiden.
Også Rondane, Østerdalen, og store deler av nord-Norge, Skottland og Grønland består av slike sandsteiner avsatt på dette superkontinentet. Det var ingen landplanter i verden da disse sandmettede elvene herjet her, fordi den biologiske evolusjonen ikke ennå hadde kommet så langt. I dag er det heller ikke mye vegetasjon i Snøhetta-trakten, men det er fordi de kvartsrike bergartene er ganske fattige på viktige næringstoffer.

Supermakter kan sprekke, det kan også superkontinenter
Her må jeg også nevne bergart 114, selv om vi ikke ser så mye av den hvis vi holder oss til den planlagte tur-ruten. Den er brungul på oversiktskartet, og heter kvartsskifer og meta-arkose i tegnforklaringen, men i Norge er den bedre kjent som Oppalskifer. Den var også en elvesandstein i utgangspunket, men hadde en annen utvikling enn Snøhetta-sandsteinene etter at den ble avsatt. Den lå opprinnelig midt over den delen av superkontinentet som senere gikk istykker. Kontinentet sprakk opp med tusenvis av sprekker og mange små jordskjelv, som i Øst-Afrika i våre dager. Svart lava nedenfra kom opp og fylte disse sprekkene, og vi ser
disse i dag som mørke lag av amfibolitt og biotitt- skifer i de lyse kvartsskifrene. Til slutt ble kontinentet revet i to av slike sprekker, og kontinentdelene drev bort fra hverandre. Hovedsprekken ble til slutt mange tusen kilometer bred, og lava som stadig fylte den utgjorde den vulkanske havbunnen av gamle Iapetushavet.

(Om fjella er høge i dag? Nei-du, då eg var gut....!)
Men vi kan lese langt mer av verdenshistorien fra Oppdalskifer. Den sterke skifrigheten kommer fra overskyvning og fjellkjededannelsen. Iapetushavet ble borte da de gamle kontinentene igjen nærmet seg hverandre og kolliderte. (Til slutt ble Pangaea dannet, et nytt superkontinent.) Under kollisjonen ble det ene kontinentet delvis skjøvet over det andre, og Oppdalskifrene kom til å ligge sammen med Snøhetta-kvartsittene. Gamle bergarter ble delvis skjøvet opp og over yngre bergarter. Dette ser vi av at øyegneis med nummerkode 153  på kartet nå ligger over kvartsittene med nr. 101 og glimmerskifrene nr. 89. Like etter denne
oppstablingen av kontinentdelene for 400 millioner år siden, var fjellkjeden hos oss like høy som Himalayfjellene er i dag. Vi kan være stolte av Snøhetta, som er det høyeste fjellet så langt nord i Norge, og vi bør ta bedre vare på den følsomme naturen der. Men de norske fjellene er bare røttene av det som i sin tid var verdens høyeste fjellkjede.

Det er ikke gull alt som glimrer
Ved Åmotsdalshytta er vi inne i de eldste bergartene i Dovrefjell og Trollheimen, gneiser med kode 184 på oversiktskartet. Dette er bunngneisen, en del av det gamle superkontinentet som har overlevd med små endringer helt til i dag. Disse gneisene i Åmotsdalen er blitt mye omdiskutert etter at det ble funnet gull i dem sommeren 1991. Nå er det blitt folkesport å ta med gullvaskepanne og vaske i elvesanden. Og god sport er det, for dem som setter pris på fin natur og spennende tungmineraler, slik som magnetitt, hematitt, kis, epidott, og granat, som samler seg i bunnen av vaskepannen. Har jeg ikke nevnt gull blandt tungmineralene?  Om
forlatelse !

Ta bare bilder, legg igjen bare fotspor
Videre på fjellturen mot Todalen ser man stadig nye landskapsformer som er hugget i de samme bergartene. Men det er en bergart her som vi ikke er nevnt før.  Konglomerat er en form for kvartsitt der større sandkorn og rullestein fra de gamle elvene ennå er synlige. Flere konglomerater fra jordens urtid er kjent i området, bl.a. i kvartsitt (101) ikke langt fra turisthyttene Lønnechenbua og Vangshaugen. (Selve konglomeratene er ikke inntegnet på oversiktskartet.) Mange steder er rullesteinene presset flat under fjellkjededannelsen, da alt ble støpt inn som deler av det faste fjellet. Man finner ikke stort annet enn sandkorn og rullestein i slike gamle konglomerater, fordi det verken levde planter eller dyr i dens elver. Du kan tenke igjen på konglomerat når du passerer Driva ved Fale bru og ser ned på rullesteinene: hvis du mister fotoapparatet her, kanskje dukker det opp igjen i et konglomerat om noen hundre millioner år!

Selv ikke geologer kan alt
Den siste kvartsitten på turen treffer man i fjellet mellom Innerdalen og Todalen. Den skiller den ensartede Snota-gneisen (163 på kartet) fra de øvrige gneisene (184) i Trollheimen. Her må jeg komme med noen innrømmelser angående geologiske kart. Tidligere kalte jeg et geologisk kart for en (facit). Dette er bare delvis sant, fordi ingen geoloiske kart viser hele sannheten. Når du sammenligner de tre publiserte kartene i ulik målestokk over Snøhetta-området, ser du flere små uoverenstemmelser som ikke bare skyldes detaljgrad. Geoloiske kart er tross alt tolkninger, tegnet av geologer som har ulike detaljkunnskaper og meninger om den lokale geologien, og resultatene blir nok litt forskjellige. Det er alltid en god del usannheter. Se på Innerdalen, der kvartsitt (nr.101) kommer fra Trollheimen og tynner ut til ingenting før den når Sunndalsøra. Dette er bare bløff, fordi ingen geologer vet om denne kvartsitten egentlig tynner ut slik, eller stopper brått, svinger mot nord eller sør, eller om den kanskje fortsetter helt til Sunndalsøra og enda lenger vestover!

Oppfordringer for hobbygeologer
Du er kanskje overrasket over at vi ikke vet alt om geologien i Norge? Det er fordi Norge har mye fjell og få fjellgeologer. Det tar tid å kartlegge hele landet i detalj.  I dag koster det minst tusen kroner dagen å sende en fjellgeolog ut på kartleggingstokt, og slik grunnforskning er ikke lønnsom umiddelbart etter at den er utført.  Men du drar jo gratis til fjells! Kanskje finner du på å kartlegge denne kvartsitten i sommer, med fargeblyant på ditt topografiske kart? I så fall, ta noen små referanseprøver og ikke hold opplysningene for deg selv. Det bergrunnsgeologiske kartet Ålesund i målestokk 1:250 000 skal publiseres i løpet av noen få år, og jo mer opplysninger vi har, desto bedre blir kartet. Det er flere geologer enn meg som lurer på hva som hender akkurat her. Og det er ikk bare denne kvartsitten, men en mengde andre bergarter som geologene ikke har detaljert oversikt over. God tur, nå med fargeblyant og minihammer i tillegg til ditt vanlige kart og kompass.  Nå er også du blitt amatørgeolog !