"Rettet ikke eksamen"

Det ble store (og stygge) oppslag i media-Norge tirsdag 15.02.00:
    Under Dusken
    Aftenposten
    VG
    P3 radio

Ikke alle opplysningene der var riktige, men det viktigste stemmer, og det er at jeg har brutt universitetsloven, der det står:
"Det skal være minst to sensorer ved bedømmelsen av den enkelte kandidat, hvorav minst en ekstern"

Ved sensurering av sommereksamen i Geologi Innføring, SIG0501, ble eksamensoppgavene rettet bare av den eksterne sensoren og ikke også av meg.
Jeg beklager dette sviktet og problemene som har oppstått fra det.

Allan Krill



Og så en artikkel til i Under Dusken
Ny sensur for alle
Kollegiet har bestemt at alle geologieksamenene skal
gjennom ny sensur til tross for at studentene ikke har
lagt inn noen formell klage.

Her er to forklaringer om mine synspunker,
Først Ressurskrevende eksamensarbeid, trykt i  Universitetsavisa24. februar 2000
Så: Eksamenskultur ved siv.ing utdanningen (se slutten av denne siden)

Ressurskrevende eksamensarbeid

    Sist uke ble jeg uthengt i Under Dusken, Aftenposten og VG som «den late professoren» som ikke rettet 120 eksamensbesvarelser. Jeg gjorde feil, men lat er jeg ikke. Jeg vokste opp med en annen eksamenskultur i USA. Eksamensbesvarelser ble alltid lest av bare én sensor. Etterpå ble samtlige navn og karakterer slått opp, tilgjengelig for alle. Da kunne medstudenter hjelpe til med å gjennomskue eventuelle tilfeller av feil eller urettferdighet. Men eksamensoppgavene var faktisk litt hemmelige. Tidligere oppgaver var ingen faktor ved eksamensforberedelse, og det var forelesningsnotater og pensum som gjaldt.

    Jeg er ikke lat. Jeg bruker mye tid på kvalitetsundervisning. Dette faget ble gjenstand for grundig evaluering (men før sensur). I rapporten ble min undervisning betraktet som den beste klassen fikk i det første studieåret. Dette fordi jeg satset tid og energi. Bl.a. brukte jeg 14 hele dager, inklusive flere helger, for å gi studentene høykvalitets feltundervisning i puljer. Her gikk det 120 ekstra arbeidstimer.

    Da 60 timers eksamensarbeid sto for tur, sviktet jeg, men uten forsett. Som jeg aldri har gjort før, ga jeg papirene til sensoren først. Da jeg fikk dem tilbake, ferdig rettet i minste detalj, manglet jeg motivasjon til å rette dem på nytt. Det burde jeg gjort uansett, selvfølgelig. Men jeg ser liten verdi i mange av dagens ressurskrevende eksamens-, sensur- og klageregler.

     Først om klagesystemet. Studenter er redde for å klage. De tviler på at nye sensorer vil ha nok innsikt i pensum, hvordan det ble undervist. Sensorene vil heller ikke vite hvordan de andre 119 besvarelsene egentlig ble sensurert. Den nye karakteren vil ikke være sammenlignbar med de andre, eller med tidligere år. Og studenter regner med at de nye sensorene generelt vil være ekstra strenge, for å dempe klagepresset. I dette tilfellet hadde mange lyst til å klage, fordi de hadde forventet gode karakterer og ble skuffet. (Mine eksamensoppgaver var tatt bare fra de foreleste delene av pensum, og var for lette, men ble rettet for strengt, etter min instruks.) Da de få som klaget, fikk bedret sine karakterer, skjønte jeg og studentene at dette var urettferdig og uholdbart. Alle har krav på å sensureres likt. Da måtte jeg nevne at det var en sensureringssvikt, at jeg ikke hadde gjort jobben min.

    Hvis sensorer ikke forteller om slike sensurfeil, kan det aldri oppdages. Men mange må være fristet. Ingen er glad i dobbeltarbeid, og mange faglærere er overbelastet. Noen tar seg ikke tid til å fornye sine gamle forelesninger, men snur bare bunken med overheads. Andre avlyser uinspirerte forelesninger. Vi må regne med at noen også dropper sensurarbeid uten at dette oppdages.

    Anonyme besvarelser skal sikre at karakteren er rettferdig, men det gjør også at evt. feil, juks eller særbehandling er umulig for studenter å oppdage. Det gjør også eksamensretting mindre lærerikt for faglæreren. En lærer som er interessert i de enkelte studentene, vil gjerne vite hvor de er sterke og hvor de trenger mer hjelp. Når eksamensretting skal gjøres så upersonlig, bør kanskje travle faglærere kunne slippe det, for heller å bruke tiden på andre oppgaver.

    Nå går jeg over til muntlig eksamen for alle mine kurs, selv om avviklingen vil ta mange dager. Muntlig eksamensarbeid ligner litt på undervisning, med personlig studentkontakt. Studenten vil få høre om vi ikke er fornøyd med hans svar, og vil kunne forbedre det hvis mulig. Ingen vil kunne jukse, ingen vil kunne klage, ingen vil kunne kreve sin besvarelse rettet av andre sensorer. Og gjennom hele semesteret vil studentene være litt mindre passive og anonyme. De vil tro at dersom de viser interesse for faget, og bidrar med spørsmål under forelesningene, vil det muligens hjelpe litt på eksamensdagen. (De vil tro det, men det vil ikke hjelpe mye - den eksterne sensoren vil sørge for det!)



Eksamenskultur ved siv.ing utdanningen

Vi er eksamens- og karakter fikserte, både studenter og lærere.  Det går på bekostning av vår læring og vår undervisning.  Dette er et generelt problem ved universiteter, men kanskje mer ved NTNU's siv.ing utdanning enn andre steder.

Studenter ser som sin viktigste oppgave å komme gjennom eksamen med best mulig resultat.  De samler inn opplysninger gjennom semesteret for å ha alt klart til hurtiginnlæring like før eksamen, og hurtig glemming like etter.  De er ikke alltid overbevist om at disse kunnskapene vil hjelpe dem videre, men en god karakter er nødvendig.  Og siden siv.ing. studiet mangler hovedfagseksamen, er det alltid førstkommende eksamen som er målet.  De nye kunnskapene er kanskje kortvarige, men eksamensresultatet beholdes hele livet.

Faglærere ser som sin viktigste oppgave å bestemme pensum og å avvikle eksamen.  Dette er kanskje mest et nordisk fenomen.  I Sverige finnes det faglærere som gjør bare dette og ikke foreleser.  På Gløshaugen er det mye undervisning, men ingen kvalitetssikring av denne oppgaven.  Fagevalueringer har ingen betydning, de blir så vidt lest og så gjemt og glemt.  Svake forelesninger kan gjentas år etter år, mens eksamensarbeid krever fersk innsats.  Eksamensoppgavene er ikke glemt, men er offentlige dokumenter som er tilgjengelige i biblioteket for alle.  Og sensur er så viktig at det må gjøres dobbelt.  En faglærer som foreleser 4 timer i uken har forelest 56 timer gjennom semesteret.  De fleste bruker også tid til forberedelse, men like mye tid kan brukes av lærer og sensor i retting av 120 besvarelser.

Vi føler oss alle overbelastet, og må prioritere og effektivisere arbeidet.  Vi "koker" for å få et bedre resultat på kortere tid, der koking er akseptabelt.  Med flere kokker blir det kanskje mer søl, men mer mat!  Studenter koker øvinger, forfattere koker lærebøker og kompendia, faglærere som ikke vil koke serverer sine gamle forelesningsretter, og nye eksamensoppgaver kokes fra de gamle.  Slik er vi vant til.  Men å koke sensurresultater er slett ikke akseptabelt selv jeg har etter hvert forstått dette!  Da jeg fortalte om min sensurkoking ble det riksnyheter, i Aftenposten og samtidig kokt av VG med nøyaktig samme ordlyd!

Jeg synes fortsatt at det er sløsing med begrensede undervisningsressurser å betale 14.000 kroner for ekstern sensur i et slikt kurs.  Man kunne kjøpe mange nybakte forelesninger for dette kanskje av sensorene, som har mye nyttig erfaring i faget.  Men når loven krever dobbelt arbeid her, må vi sikre at arbeidet gjøres dobbelt.  Etter min mening er sensurprosedyrene lagt opp til koking.  Lovformuleringen er så svak: "Det skal være minst to sensorer ved bedømmelsen av den enkelte kandidat, hvorav minst en ekstern."   Tenk om det sto slik instruks ved et øvingsopplegg: "Det skal være minst to studenter ved utarbeidelse av den enkelte øvingen".  Det betyr at du gjerne kan koke.  Denne lovformuleringen er blitt offisielt tolket til at det må skje "en reell vurdering av minst to personer som har like stor innflytelse på resultatet," men denne tolkningen følges sjelden.

Dagens praksis på Gløshaugen oppfordrer ikke til at den eksterne sensoren foretar "en reell vurdering", men til at han stort sett godkjenner faglærerens bedømmelse.  Faglæreren får alle eksamensbesvarelser først, og skriver sine rettelser og poengtall rett på originalene.  Så gis besvarelsene til den eksterne sensoren, ferdig rettet.  Han er ofte en tidligere NTH student, som nå er en av faglærerens kontaktpersoner i industrien.  Han setter pris på dette godt betalte sensuroppdraget og er innstilt på å støtte og hjelpe faglæreren, ikke til å utfordre ham eller bruke unødig tid i sensormøte.  Han finner noen små feil i faglærerens retting, men kommer ikke med sterke innvendinger. Han vil gjerne ha samme oppdrag igjen neste år.  Det leveres bare én sensurliste til administrasjonen, godkjent og underskrevet av begge to.  Det må være ytterst sjelden at den eksterne sensoren har "like stor innflytelse på resultatet."   Og om en sensor bare tar stikkprøvekontroll, vil ingen kunne vite det.

Skal de to vurderingene være reele bør begge sensorene få en fotokopi av besvarelsen fra administrasjonen, og bare skrive på sin egen kopi.  Etter at de begge har gjort arbeidet, helt uavhengig av hverandre, kan de begynne å sammenligne resultatene.  Deres rettede besvarelser kan da arkiveres av administrasjonen, tilgjengelig for evt. klager.  Kanskje noen ved NTNU gjør det slik?  Kanskje flere vil gjøre det nå.

Dette virker alt for tungvint.  Og det er kostbart.  Prisen betales til slutt av studenter i form av fære undervisningsmidler og lærekrefter.  Den amerikanske eksamensformen, med to eksamener (midterm og final) rettet bare av faglæreren, og med offentlige resultater, er billigere og gir både studenter og faglærer bedre kontakt og oversikt.  Jeg tror også det fører til like rettferdige karakterer og bedre læring.