kopiert fra Adresseavisen
Dagens Innspill
Nov. 1996
Veibetong på geologiske naturminner

Allan Krill
Professor i geologi, NTNU

Som fjellgeolog er jeg både skuffet og begeistret hver gang en ny vei bygges: skuffet fordi mer natur går tapt, men begeistret fordi mer geologisk historie kommer frem.  Den nye forlengelsen av Byåsveien fra Munkvoll til Stavset er typisk: en nydelig veitrasé gjennom et flott jordbruksområde.  I fagfeltet geologi jobber vi både mot å tolke naturen og å legge betong på den.

De første geologiske funn under denne veiutgraving, var marin leire og skjellfossiler.  Disse var fra tiden da landsdelen vår lå 175 meter lavere enn i dag, og Bymarka var et øy i den store Trondheimsfjorden.  Leire og skjellfossiler forteller nyere geologiske historie, ikke mer enn 10 000 år gammel.  Men langt eldre detaljer kommer frem for dagen når det sprenges en ny veiskjæring i det faste fjell.

Veiskjæringer gir flotte snitt gjennom norsk fjell, og fjellets geologiske historie kan også leses av geologer og studenter.  I forbindelse med geologisk feltundervisning på NTNU bruker vi ofte veiskjæringer.  Uberørt fjell er selvfølgelig også bra, men veiskjæringer er enda bedre fordi de er lett tilgjengelige, regelmessige, og fri for mose og lav som ellers vokser over de fleste bergarter.  Mange geologer kjører med et øye på veien og den andre på veiskjæringene.  Det er noen veiskjæringer i Sør-Norge som er blitt fredet ved kongelig resolusjon under Naturvernloven.  Fra veiskjæringer klassifisert som "Naturminne II" kan man ta steinsuvenirer som ligger løs, "Naturminne I" kan knapt berøres.  Geologer må ta vare på sitt.

Veiskjæringen ved Sverdrups vei, som ble sprengt ut i 60-årene ved en tidligere utbygging av Byåsveien, er et godt eksempel på et geologisk naturminne.  Her ser vi en del av en stor spaltevulkan, av samme sorten som er aktiv på Island i disse dager.  Uten veiskjæringen hadde ikke vi sett denne spaltegangen, men nå kan vi hilse på den hver gang vi kjører forbi i 50 km/timen.  Den trønderske vulkanen lå ikke under en isbre, men under havvann, og bevis for dette ser vi også best fra veiskjæringer.  Det fantes ingen isbreer i nærheten, forresten, fordi våre områder befant seg i tropiske strøk da vulkanene var aktive i ordovicisk tid for 480 millioner år siden.  Isbreer fantes, men bare i Sahara Afrika, som lå ved jordens sør-pol på denne tiden.

Men tilbake til Norge og Byåsveien.  Veiskjæringene viser lava-bergarter som ble omvandlet til grønnstein og grønnskifer.  Omvandlingen fant sted under fjellkjededannelsen, et resultat av en front-kollisjon mellom Norden og Grønland.  En liten kollisjonen var jo ikke til å ungå på den lange reisen fra ekvatoren til våre nordlige bredegrader.  Men skadene her var omfattende.   Spaltevulkanen og lavane veltet og ligger nå på taket.  Det ser man av veiskjæringene litt lenger opp langs Byåsveien, ved krysset til Fridtjof Nansens vei.  Det virker som om de fleste bergarter mellom Trolla og Nidelva ligger nå opp-ned.

Grønnskifrene i de nyeste veiskjæringene viser også fjellforvitring på de øverste delene.   Enkelte steder smuldrer bergartene lett opp, slik at vi kan grave i fastfjell med bare fingrene (i hvert fall vi som driver litt med styrketrening.)   Slik halvråttent overflatefjell er skjelden i Norge men helt vanlig lenger sør i Europa, og kan rekke noen ti-talls meter ned.  Bergarter, som matvarer, forderves fortere i varmt klima.  I Sør-Europa kan mange veiskjæringer graves i fast fjell uten bruk av sprengstoff.  I Nord-Europa bruker vi ikke sterke krydder i våre tradisjonelle matretter.  Årsaken er den samme.  Men selv i vårt kjølige klima var det sikkert mye gammelt forvitret fjell før istiden slo til.  De store isbreene rensket norsk fjell for de mer uspiselige partier, og la dem igjen som marine leire og andre løsmasser på fastlandet og på kontinentalsokkelen.   Der det enda forekommer litt fordervet fjell i Norge, kan det betraktes som en delikatesse, geologiens "rakfisk".

Men i veianleggsbransjen er forvitret fjell pyton: ikke er det fast fjell og ikke er det løsmasser.  Der trikken krysser Byåsveien langs den nye traséen fant anleggsgeologene det nødvendig å sikre veiskjæringen.  Men dette ble gjort på den billigste måte: å sprøyte betong over hele bergartsflaten, samt trerøtter, jord og gress!  Slik svineri langs norske veier skulle aldri forekomme!  Her kunne de heller bygget en liten steinmur med en naturlig skrånene skjæring over den.  Steinmurene som ble laget i 60-årene langs nedre deler av Byåsveien er blitt bare penere med årene, med litt mose og gress her og der.  Den diger gråmalte betong-skjæring er stygg nå og styggere blir den med tiden.  Det ser man rundt Oslo der gammel sprøytebetong får avrenningsstriper av rust og mugg, sprekker opp, og flaser av.

Hva skjules under dette bølgende grå teppe?  Langs høyre side ser vi de ytterste centimeter av en lyserød granitt.  Kanskje er det en trondhjemitt, den hvite granitten som det finnes mye av i Bymarka?  Men maken til en slik rød bergart kjennes ikke i hele Trondheim kommune.  Den ligger nok sammen med grønnstein, men hva gjør de under der, og hvorfor rødmer den slik?  Vi brenner av nysgjerighet men får ingen svar så lenge teppet varer.

Sprøytebetong langs nye norske veier må godtas i forbindelse med tunneller, men ellers er det egentlig ikke nødvendig.  Vegvesen satser bevist på pene veier og skjæringer, og prøver å unngå bruk av sprøytebetong.  Man kan heller bygge støttemur, kutte skjæringen annerledes eller bruke stålnetting med bergbolter, slik som langs Bynesveien.  Da ser man bergartene bakom.  Men nå er det sprøytet betong på to veiskjæringer i Trondheim kommune: først på veien rundt Ladehammeren og nå langs den nye Byåsveien.  Det er på tide å reagere.

For geologer er veiskjæringer naturminner som ikke kan nyttes dersom de er sprøytemalt med betong.  Men for alle er veiskjæringer en del av vårt nærmiljø og derfor bør de lages pene.  I et samfunn der folk er mest i bilen når de beveger seg utenfor sine bygninger, er veiskjæringer også en del av dagens naturopplevelse.  Da gjelder det å slå ring om norsk natur, ikke å slå betong på den!

tilbake til Krill's hjemmeside