Gustav Erik Gullikstad Karlsaune

NTNU 2014

 

MERK: Det følgende er ei avsnittsliste, et studieteknisk grep for lettere å kunne følge tankegangen i boka. Vi komprimerer avsnitt for avsnitt til ett begrep eller én setning. – En brukbar regel for å finne nøkkelbegrepet er å ta den første eller siste setningen. Ofte innfører første setningen avsnittets tema. Noen ganger konkluderer eller oppsummerer den siste setningen det som var temaet. Nummerér avsnittene i boka for å få dette til å fungere

 

The Social Construction of Reality

 

"Den samfunnsskapte virkelighet"

 

Peter L. Berger & Thomas Luckmann

 

Del III Samfunnet som subjektiv virkelighet (s. 135-182)

 

Internalisering av virkeligheten

  • Primærsosialisering
  • Sekundærsosialisering
  • Opprettholdelse og transformasjon av subjektiv virkelighet

Internalisering og sosial struktur

·         Teorier om identitet

·         Organisme og identitet

* Obs! Det er 48 sluttnoter, de er vesentlige for klarheten i resonnementet.

 

Internalisering av virkeligheten

Primærsosialisering

 

1.      Samfunnet eksisterer som både en objektiv og en subjektiv virkelighet + samfunnet er en fortløpende dialektisk prosess av eksternalisering, objektivering og internalisering (og det samtidig ikke i påfølgende tidsfaser). Å leve i et samfunn betyr å ta del i dets dialektikk, det vil si, å ta del i eksternalisering, objektivering og internalisering. [Merk at alle tre (også objektiveringen) egentlig er subjektive prosesser (og produkter). Dette fordi de er vesensmessig menneskelige. Men – derfor er de også nettopp sosialt humane.]

2.      Enkeltmennesket er ikke født som et samfunnsmedlem, det blir et samfunnsmedlem ved internalisering. Den gir grunnlaget for å forstå ens medmennesker (de subjektive prosessene hos dem) + verden som en meningsfylt og sosial virkelighet. Den er også grunnlag for tegndannelse, enten det er i dens enkle eller egne mer kompliserte former.

3.      Internalisering betyr at enkeltmennesket overtar den verden som andre allerede bebor. Dermed forstår vi ikke bare hverandre, men vi definerer verden gjensidig. Ikke bare lever vi i samme verden, vi deltar i hverandres tilværelse.

4.      [Fra biologien: ontogenesen = utgangspunkt og utvikling for individet av en bestemt art; fylogenesen = utgangspunktet og utviklingen for selve arten som sådan]. Primær og sekundær sosialisering (dette er hovedbegrep i et annet fag, pedagogisk psykologi).

5.      Betydningen av ”Signifikant Others” er utviklet i samme fag (fra G.H. Mead) – det dreier seg først og fremst om foreldre i tidlig barndom, siden lærerne i skolen, så kamerater, etc. [idiosynkrasi » ”egenart”] Primære ”signifikante andre” tilfører barnet sin egen verden i primærsosialiseringen (ikke bare en generell sosial struktur).

6.      Emosjonenes rolle i sosialisering. Identifikasjonen med signifikante andre, også emosjonelt (ikke bare etterherming av handling, for eksempel). Dialektikken mellom egen-identifisering og andres identifisering hos selvet.

7.      Subjektiv tilegnelse av identitet (selvforståelsen) av den sosiale verden (som objektivt ”sted” for livet) er to sider av samme internaliseringsprosess.

8.      The Generalized Other”[G.H. Mead], abstraksjonen fra det spesifikke i øyeblikket til det generelle i allmenngyldige normer for sosialt liv.

9.      Opprettelsen av generaliserte andre betyr at internaliseringen har utkrystallisert subjektivt både samfunnet, identiteten og virkeligheten.

10.  Utkrystalliseringen av ”den generaliserte andre” betyr [en løpende prosess av] opprettelse av en [tilnærmet] symmetri mellom objektiv og subjektiv virkelighet. Språkets betydning! Den tilnærmede symmetrien henger sammen med det ”eks-sentriske” mennesket (jfr. antropologien hos Plessner og selvforståelsen hos Simmel).

11.  For individet blir sammentreffet av tilfeldigheter i primærsosialisering en meningsfull helhet, Verden, rett og slett.

12.  Innholdet som internaliseres. Språket, motivasjons- og tolkningsmønster, legitimering.

13.  Infantil realisme (Piaget).

14.  Sosialt definerte program for innlæring i primærsosialiseringen.

15.  Vitensforråd, alder og sosiale klasser.

16.  Primærsosialiseringen er slutt når "The Generalized Other" er etablert. Men hvordan så opprettholde dette resultatet (primærsosialiseringens virkelighet)?

 

Sekundærsosialisering

 

17.  Det er en viss fordeling av kunnskapen i et samfunn som gir sekundærsosialisering.

18.  Internalisering av ”sub-verdener” (institusjonsbasert viten), som resultat av arbeidsdeling. I språket fins semantiske felt som signaliserer områder med spesialisert viten.

19.  Et elementært legitimeringsapparat (med materielle og rituelle symboler).

20.  Overgangen fra primær til sekundær sosialisering markeres med riter, rites de passage [jf. Van Gennep]

21.  Mulige konflikter mellom den etablerte virkelighet fra den primære sosialiseringen og påbygningen (av spesialkunnskap) i den sekundære.

22.  For primærsosialisering spiller biologisk utvikling en stor rolle, i den sekundære ikke mer.

23.  Sekundær sosialisering forutsetter ikke emosjonell innlevelse og binding (slik som den primære). [Jfr. det som gjøres ved indoktrinering eller hjernevask].

24.  Sekundær sosialisering gir det sjokk å presentere individet for flere verdener (enn den primære eneste Verden). Sekundære roller, formalitet og anonymitet.

25.  Det – lunkne – emosjonelle engasjement i sekundær sosialisering [av småverdener – jf. Benita Luckmann: small life-worlds].

26.  Det opprettes en distanse mellom livet (selvet generelt) og det begrenset rollespesifikke.

27.  Å bringe hjem – sekundær viten for individet [er lærerens pedagog-tekniske utfordring].

28.  Teknikkene for å skape kontinuitet mellom det primære (som allerede er der) og det sekundære, som skal tilføres.

29.  Ulike områder av sekundærviten krever ulik grad av innøving til emosjonelt engasjement. Godt eksempel: opplæring av religiøst personell.

30.  Rituell intensivering – til framkalling av forpliktelse, engasjement og opplevelse.

31.  Ulike kulturer gir ulike behov for teknikker for emosjonell intensivering.

32.  Også innenfor en institusjonell ramme fins slike variasjoner.

33.  Primær og sekundær sosialisering og samfunnets kompleksitet. Utviklingen av ”spesialtropper” for sekundærsosialisering (og tilsvarende reduksjon av foreldrenes rolle).

 

Opprettholdelse og transformasjon av subjektiv virkelighet

 

34.  Prosedyrer for vedlikehold av virkeligheten og symmetrien mellom subjektiv og objektiv virkelighet, igjen rett og slett: legitimering – men av den subjektive virkeligheten her.

35.  Handlingsaktivitetens realissimum trues av forvandlingen (metamorfose) som kan skje i marginale situasjoner [marginalsituasjoner i forhold til de vanemessige hverdagsrutiner innøvd i primær sosialisering].

36.  Sårbarheten (hos ”virkeligheten”) pga. sekundær sosialiserings preg av å være ”kunstig”.

37.  For roller fra sekundær sosialisering er marginalsituasjoner irrelevante.

38.  Det gir mening å skille mellom rutinemessig vedlikehold og krisetiltak.

39.  Hverdagsvirkeligheten vedlikeholder seg selv i (rutinemessig) pågående handling.

40.  Lite signifikante andre – for eksempel ukjente medpassasjerer – bekrefter også effektivt (hverdags-) virkeligheten og identiteten for subjektet.

41.  Fra en objektiv (andres) definisjon av virkeligheten til det subjektive vedlikeholdet av den.

42.  Variasjonen i virkelighetsbevarende mellommenneskelige relasjoner.

43.  Signifikante andre – i forhold til "koret – av mer eller mindre – lite betydningsfulle andre".

44.  De sammes rolle i forhold til avkrefting av den subjektive virkeligheten.

45.  Betydningen av samtale – verbal kommunikasjon – for virkelighetsvedlikehold.

46.  Så godt som alle rutine-verbaliseringer opprettholder den subjektive virkeligheten.

47.  Det som ikke tematiseres i samtale svekkes i realitetskvalitet – og omvendt.

48.  Språket både oppfatter virkeligheten og produserer den [panta rhei = alt flyter (Heraklit)].

49.  Betydningen av kontinuitet og hyppighet for samtalens virkelighetsbekreftelse.

50.  Den subjektive virkeligheten er avhengig av troverdighetsstruktur (sosialt fundament).

51.  Sanksjoner overfor virkelighetsoppløsende tvil.

52.  Krisesituasjoner og ritualteknikker for å avvende trusselen fra dem.

53.  Den subjektive virkeligheten kan altså faktisk forvandles (transformeres) – og ikke bare modifiseres. Individet kan bytte verden: alternering.

54.  Mer og mindre total [men aldri helt total] alternering.

55.  En re-sosialisering – som minner om primærsosialisering.

56.  Forvandlingslaboratorium – der viktigste faktor er signifikante andre som man skal identifisere seg med (slik som i primærsosialiseringen).

57.  Prototypen på alternering er religiøs omvendelse – og forutsetningen for den i et fellesskap (en menighet, en forsamling).

58.  Skifte av troverdighetsstruktur [sosialt nettverk].

59.  Skifte av samtale-relasjoner.

60.  Skiftet forutsetter et tilgjengelig legitimerings-apparat.

61.  Skifte eller nytolking betydningsrollen hos tidligere signifikante andre (så lenge de ikke bare kan glemmes).

62.  Mulige oppskrifter på alternering.

63.  Alternering (re-sosialisering) og sekundærsosialisering. Overensstemmelsen mellom tidligere og senere subjektive virkeligheter.

64.  Prosedyrer for opprettholdelse av overensstemmelse.

65.  Prosedyrer ved radikale, men kortvarige forvandlinger (av subjektiv virkelighet).

66.  I re-sosialisering omtolkes fortiden for å passe nåtiden. I sekundærsosialiseringen tolkes nåtiden slik at den er i kontinuitet med fortiden (primærsosialiseringens virkelighet).

 

 

Internalisering og sosial struktur

67.  Den mikro-sosiologiske eller sosial-psykologiske analysen av internaliserings-fenomener må alltid skje på bakgrunn av en makro-sosiologisk forståelse av de strukturelle aspektene.     [Obs! Trykkfeil i den norske boka, "mikro-" begge ganger!]

68.  Vellykket sosialisering er høy grad av symmetri mellom objektiv og subjektiv virkelighet.

69.  Mest vellykket i samfunn med enkel arbeidsdeling og dermed minimalt varierende fordeling av kunnskap.

70.  Mislykket sosialisering ved stigmatisering (biologisk eller sosialt betinget), men det gir en asymmetri som er rollebestemt og ingen alternativ for en mot-identitet.

71.  Stabile sosiale grupper kan danne mot-virkeligheter – ikke en ansamling av enkeltindivider…

72.  – men de må være store nok og stabile nok til å være en (sosial) troverdighetsstruktur.

73.  Mislykket sosialisering som resultat av motstridende signaler fra sosialiseringspersonell.

74.  Eksempel fra kjønnsrolletilegningen.

75.  Terapi-vesenet i et samfunn.

76.  Også signifikante andre (ikke bare sosialiseringspersonell) kan formidle motstridende verdener.

77.  Eksempel

78.  Skjult asymmetri mellom offentlig og privat biografi

79.  Selv-forræderiets problem

80.  Individualismen

81.  Uoverensstemmelse mellom primær og sekundær sosialisering (1).

82.  Uoverensstemmelse mellom primær og sekundær sosialisering (2).

83.  Dagens virkelighets- og identitets-pluralisme.

Teorier om identitet

84.  Identitet et nøkkelelement i den subjektive virkeligheten og i dialektikk med samfunnet.

85.  Sosiale strukturer framkaller identitets-typer (som kan gjenkjennes hos individer), men kollektiv identitet er misvisende. [Hverdagslivets pre-teoretiske typer]

86.  Forskjellen på identitet (i dialektikken mellom individ og samfunn) og identitets-typer (et sosialt produkt). En viss teoretisering, men den pre-vitenskapelige teoretiseringen.

87.  Fokus er på fellesskapsskapte [sosiale] identitetsteorier – ikke på vitenskapelige identitetsteorier [sosiologiske]. Identitetsteori kaller her ”psykologi” [jfr. ”sjelelære”].

88.  Identitetsteorier og deres underliggende logikk (mytisk, vitenskapelig, etc.)

89.  Psykiatriens virkelighetsorientering og sosiologens spørsmål: "Hvilken virkelighet?" Psykologisk status er avhengig av virkelighetsdefinisjoner, og de er sosialt definert.

90.  Dialektikken identitet og samfunn i form av forholdet mellom ”psykologisk” teori [sosial, ikke vitenskapelig] og de subjektive virkelighets-elementene de er ”forklaring” på.

91.  Psykologiske teoriers kompleksitet og opprettelsen av en spesialistgruppe for arbeid med identitetsproblemer.

92.  Psykologiske teoriers evne til å være dekkende for empiriske fenomen.

93.  Dekkende i form av verifiserbarhet av teorien – igjen sosialt, ikke vitenskapelig.

94.  Psykologiske teoriers kraft til virkeliggjørelse (i dialektikk med fenomenet). ”Psykologier frambringer en virkelighet som på sin side tjener som grunnlag for verifiseringen av dem.”

95.  Haiti-besettelse og New York-nevrose som eksempler på internaliserings-resultater.

96.  Radikale endringer i samfunnsstrukturen skaper skifter også i psykologiske teorier.

Organisme og identitet

97.  Sameksistensen mellom menneskets dyriskhet og dets sosialitet, det kan spise og teoretisere på samme tid.

98.  Dialektikk mellom natur og samfunn. ”Utad en dialektikk mellom det enkelte dyr og den sosiale verden. Innad en dialektikk mellom individets dypere lag og dets sosialt frambrakte identitet.”

99.  Dialektikken i organismen (naturens) og samfunnets gjensidige begrensninger.

100.          Menneskets levetid og samfunnet.

101.          [Individual-organismens] Seksualitet og ernæring og samfunnet [og dets virkelighets-bestemmende vitensforråd]. Samfunnet setter grenser for organismen, på samme måte som organismen setter grenser for samfunnet.”

102.          Indre sett manifesterer dialektikken seg som biologiens motstand mot sosial forming.

103.          Dialektikk mellom et høyere og et lavere selv.

104.            I dialektikken mellom naturen og den fellesskapsskapte verden blir den menneskelige organismen selv forvandlet. I denne dialektikken skaper mennesket virkelighet, og skaper dermed seg selv.