Det fins en tradisjon i
sosiologi som har videreført klassikernes
erkjennelse av religionens betydning opp til vår egen tid. Den representeres
av vitenssosiologien. Det er ingen særegen type sosiologi. Det er sosiologi,
rett og slett. Det er sosiologi som har bygd inn og artikulert erkjennelsen
av at det er viten som er det konstituerende elementet i forskningsfeltet "samfunnet".
Aktuell i dag er den "nyere" vitenssosiologien vi kjenner fra
Berger og Luckmanns verk The Social
Construction of Reality. Forskjellen på "den gamle" og
"den nye" sitter i forståelsen av viten. "De gamle"
(Scheler og Mannheim) fokuserte på viten først og fremst som teoretisk, med refleksjon
over verdensanskuelser, ideer og ideologier. For "de nye" (Berger
og Luckmann) er det en annen viten som er i fokus, nemlig den viten som
former samhandlingen i hverdagslivet.
Hverdagsviten er verden slik den er
når vi tar den for gitt. Denne viten er pre-teoretisk og pre-reflektert. For
den er ingen distanse mellom oppfatning og objekt, tanke og ting, viten og
virkelighet. Det er ett og det samme. Vi kan ikke en gang snakke om
sammenfall mellom viten og virkelighet – det forutsetter teoretisering og
refleksjon – i vår hverdagsviten er vår viten ensbetydende med virkeligheten
selv. Pass på! Pre-teoretisk og pre-reflektert betyr ikke bare at vi antar
noe naivt "før vi har tenkt oss om", noe intellektuelle bedrevitere
gjerne belaster andre med, som om alt de selv vet, er reflektert. Men "intellektuelle"
er også hverdagsmennesker. Teori og refleksjon bygger på at vi har noe å
teoretisere over og reflektere på, nemlig den umiddelbare opplevelsen som er
hverdagen. I vår omgang med virkeligheten er dermed hverdagsviten den viten
som er grunnleggende, den primære. Teori og refleksjon er noe sekundært,
spesialiteter. Det skulle nå være klart at det er helt konsekvent at første
delen av boka The Social Construction
of Reality har tittelen: "Grunnlaget for viten i hverdagen".
Hverdagslivssosiologien –
som videreføring av sosiologi og justering av tidligere vitenssosiologi –
skyldes imidlertid ikke først og fremst Berger og Luckmann, men Alfred
Schütz. Peter og Thomas, begge europeere, traff hverandre som studenter ved
universitetet New School for Social
Research i New York først på 1950-tallet. De hadde Alfred Schütz som én
av flere betydningsfulle lærere, men Schütz var helt klart den som hadde
størst betydning for det vitenssosiologiske perspektivet som ble artikulert i
The Social Construction of Reality
(1966). Allerede i sin studietid i Wien – i 1920-årene – hadde Schütz
beskjeftiget seg inngående med Max Webers sosiologi. Etter emigrasjonen til
USA i slutten av 1930-årene kombinerte han i arbeidet ved New School nærmest
genialt tankene hos Weber med innsiktene hos amerikanske tenkere som James og
Mead. Det viktigste med Schütz var antagelig likevel den vitenskapelige arven
fra Edmund Husserl og hans fenomenologi han brakte med seg fra Europa og som
han allerede der hadde beriket Webers sosiologi med. Det er med den
fenomenologiske metoden at Schütz analyserer hvordan mennesker gjennom
vitensprosesser i bevisstheten bygger opp sitt virkelighetsbilde, eller mer
treffende ut fra det vi nå vet om det pre-teoretiske og pre-reflekterte:
virkeligheten selv, den verden de oppfatter at de lever i, sin livsverden, som Husserl kalte den.
Ypperlige eksempler – som ikke minst i dagens samfunn med utstrakt migrasjon
er blitt høyaktuelle – er artiklene "Den fremmede" og "Den
hjemvendte", samt "Det å sammen skape musikk" og "Den
vel-informerte borgeren".
Thomas Luckmann
kaller denne tradisjonen – som viderefører klassikerne gjennom Schütz og Husserl
– presist for fenomenologisk fundert
sosiologi. Ikke "fenomenologisk sosiologi", som om det skulle
være en avart av sosiologi. Det er sosiologi – med et klargjort vitenskapelig
fundament. Både Luckmann og Berger har gjeninnført religionssosiologi som det
sentrale området i sosiologien. Men hver på sin måte. Begge erkjenner
religionens betydning, men de oppfatter den forskjellig. Thomas Luckmanns
religionssosiologi er den mest innovative og konsekvente i sin tenkning.
Berger var – og er vel fortsatt – langt mer konvensjonell, selv om han har
måttet endre sin forståelse av såkalt "sekularisering" i retning
Luckmanns. Nedslaget av Luckmanns religionssosiologi finner vi først og
fremst i den i sin tid banebrytende boka The Invisible Religion (1967), oversatt
til norsk som Den usynlige religionen (2004). Men pass på igjen! Denne boka
handler like lite om "usynlighetsreligion" som fellesboka handler
om "konstruksjonssosiologi". Begge deler er avsporinger av fagfolks
utidige hang i dag til først litt for lettvint å konstruere
"kategorier", dernest å utlede "kunnskap" fra den
opprettede "kategorien" i stedet for fra innholdet i bøkene selv.
At poenget med religion skulle være at den var usynlig, er en misforståelse.
Uttrykket "usynlig religion" fins ikke i selve teksten i boka.
Berøringspunktet for en "usynlighet" måtte være at Luckmann sier at
man må søke etter utgangspunktet for religionen utenfor de svært så synlige
institusjonene vi forbinder med religion, f. eks. Kirken med alle dens
velutstyrte hus, veletablerte utdanninger og høyt ansette stillinger. Kirken
er en institusjon slik institusjoner nå en gang utformes i våre samfunn.
Institusjonen kan umulig være religionen. Det vi står overfor, er en
kulturspesifikk institusjonalisering av religion. Men hva er det som er
institusjonalisert? Her kommer Luckmann, helt konsekvent, til spørsmålet om
hvor all religions utgangspunkt er, hvor den kommer fra og hva den
opprettholdes ved. Svaret er: Det
menneskelige – mer presist, i de forutsetningene som utgjøres av det
menneskelige (kp. 3 i boka).
I vår tid, med et påfallende
ensidig fokus på menneskets likhet med primater, må vi føye til, det genuint menneskelige, siden det bare
er mennesket blant alle klodens vesener som har religion. Men det er ikke mer
spesielt enn at det bare er mennesket som har vitenskap, den humane
spesialiseringen som så ensidig fokuserer på likheten mellom det organiske
hos mennesket og primatene, at den ikke ser seg selv. Med fokus på det
genuint menneskelige er sosiologi og religionssosiologien – og for den saks
skyld vitenskapen og kulturen – tilbake på sporet igjen. Hvordan er
sammenhengen mellom det menneskelige og dette som jo alt er genuine
menneskeprodukter? Luckmanns problematisering av religion har ført oss ikke
bare til en reorientering av religionssosiologien, men til en besinnelse på
hva mennesket er og dermed også hva vitenskap er. Her er en tett forbindelse
til det fundamentet for samfunnsvitenskapen Luckmann peker på i Husserls
fenomenologi. Hva er for Husserl det store problemet fenomenologien kommer i
møte? "Krisen i de europeiske vitenskapene…"
|
Émile Durkheim
fransk
1858-1917
Max Weber
tysk
1864-1920
Thomas
Luckmann
født
i Slovenia,
bosatt
i Østerrike
1927-
Peter
L. Berger
født
i Wien,
bosatt
i USA
1929-
Alfred
Schütz
1899-1959
født
i Wien
emigrerte til USA 1938
William James
1842-1910
George
H. Mead
1863.1931
Edmund
Husserl
tysk
1859-1938
Publikasjoner
av
Alfred
Schütz:
"The
Stranger"
"The Home-comer"
"Making Music Together"
"The
"Well-Informed Citizen"
Alle
fins nå i svenske og danske oversettelser.
Den
amerikanske boka har en tysk forløper fra 1963
[Problemet
religion i det moderne samfunnet] Den tyske tittelen er undertittel i den
engelske utgaven.
Den
sosiologiske tenkningen i disse to bøkene er lik – og er den tenkningen som
utformes bredt i The Social Construction of Reality i 1966.
Edmund Husserl:
"Die Krisis der europäischen Wissenschaften
und der transzendentale" Phänomenologie".
|